Roy Jacobsen om morens godt skjulte hemmelighet i boka «På randen av Vigeland»

Faren sovnet bak rattet, moren omkom. I «På randen av Vigeland» skriver Roy Jacobsen om familiehemmeligheten han fikk vite om først etter at hans mor var død.

Foto av forfatter Roy Jacobsen
På randen av Vigeland får strålende omtale, både VG og Bok365 gir boka terningkast 6! I essayet skriver Roy Jacobsen om en familiehemmelighet med tilknytning til Vigelandsparken. «Historien om moren min ligger her hele tida», sier Roy Jacobsen om Vigelandsparken i et intervju med Dagsavisen. Foto: Maja Hattvang

Opprinnelig utkom Roy Jacobsens essay På randen av Vigeland i antologien Det felles eide. Forfattere om offentlig kunst i Oslo (2018). Men den relativt korte teksten ble i seg selv så bejublet at det nå er utgitt som egen bok, med fotografier – i hovedsak av John Erik Riley.

Vigelandsparken som bakteppe for familiehistorien

Boka er liten og nett – leseopplevelsen stor. Med Vigelandsparken som bakteppe nøster Roy Jacobsen opp familiehemmeligheten rundt morens «tannlegebesøk» i oppveksten. Gjennom hele Roy Jacobsens barndom drar familien nesten ukentlig fra østkanten til vestkanten fordi moren skal til tannlegen. Mens de venter, leker Jacobsen og søsteren i Vigelandsparken.

Foto av Gustav Vigelands skulptur "Melankolien". Fra boka "På randen av Vigeland" av Roy Jacobsen. Foto: John Erik Riley
«Melankolien» (eller «Liten pike») heter den lille, nærmest usynlige jenta som står vis-à-vis «Sinnataggen» på Livets Bro i Vigelandsparken. Foto: John Erik Riley

Etter foreldrenes bilulykke på 80-tallet, da forfatteren selv er blitt voksen, kommer det frem at morens «tannlege» var den kjente psykiateren Irgens Strømme. «Skulle jeg plutselig begynne å se både hennes og mitt liv i lys av hennes barndom?» spør Roy Jacobsen seg i essayet.

Min søster og jeg vokste opp i den tro at vi hadde en stabil og likevektig mor, det finnes den dag i dag ikke en større skjønnhet i hukommelsen vår enn lyden av latteren hennes.

Roy Jacobsen

– Roy Jacobsen i særklasse

Detaljfoto av Gustav Vigelands skulptur "Mann jager fire genier". Fra boka "På randen av Vigeland" av Roy Jacobsen. Foto: John Erik Riley
Detalj fra «Mann jager fire genier», en av de andre skulpturene på Vigelands Livets Bro. Foto: John Erik Riley

På randen av Vigeland blir nå hyllet av anmelderne. VG gir boka terningkast 6, og anmelder Guri Hjeltnes skriver bl.a. «Dette er magi – og en stor fortelling om alle de vanskelige ting i livet, og litt til. […] Portrettet som nennsomt risses opp av moren, er vakkert, kort og samtidig elegant skildret. […] Roy Jacobsen i særklasse […] Denne lille, vakre boken må bli tidenes gave».

BOK 365 triller også terningkast 6. Anmelder Vebjørn Rogne skriver: «Få kan skrive som Roy Jacobsen – og her er han på sitt aller beste.»

Hvorfor teksten ble til

Her følger et intervju vi gjorde med Roy Jacobsen da På randen av Vigeland første gang ble utgitt, som del av antologien Det felles eide:

I På randen av Vigeland skriver du personlig om din egen familie. Er dette en tekst du har tenkt på å skrive lenge? Hvorfor kom den i Det felles eide?

– Jeg har «indirekte» skrevet om mitt eget liv, min familie, mine venner og bekjente nær sagt gjennom hele forfatterskapet, sett oss/dem som «representanter» for flere, altså som portretter som jeg håper leserne, i tilstrekkelig grad, kan kjenne seg igjen i og ha utbytte av å bli konfrontert med.

– Akkurat denne teksten, direkte som den er, kom jeg på i det øyeblikket Eivind sendte meg invitasjonen, selv om Vigeland-motivet selvsagt har ligget der siden min far fortalte meg om min mors skjebne i 1986, og anlegget fra da av fikk en ny dimensjon; før dette var det helt likegyldig for meg, som Holmenkollen og Thorvald Meyers gate.

Inntrykk som utløser noe

Detaljfoto av Gustav Vigelands skulptur "Melankolien". Fra boka "På randen av Vigeland" av Roy Jacobsen. Foto: John Erik Riley
Detalj fra Vigelands «Melankolien». Foto: John Erik Riley

Redaktør for Det felles eide, Eivind Hofstad Evjemo, sier at en av de tingene som forfattere bringer med seg, er en nærmest selvfølgelig måte å plassere det sette (det man ser) i relasjon til det personlige. Hvordan gjelder dette for deg som forfatter?

– Det gjelder ikke bare forfattere. Ethvert menneske ser Kampanilen i Firenze eller Nordishavet eller en gammel manns nedbrutte/lykkelige ansikt på sin helt personlige måte, vi kan ikke annet.

– Forskjellen er kanskje at vi forfattere tar oss bryet med å reflektere over det, over hvordan inntrykk strømmer inn i oss og utløser noe, noe som ikke engang trenger å ha noe med det sette å gjøre, eller som i hvert fall står i et gåtefullt forhold til det.

Blir kunstopplevelser sterkere av å skrive om dem?

– Hm, ikke nødvendigvis «sterkere». En skriftlig vitnesbyrd kan godt åpne for nye sider ved et verk, og utvide det, og bli sterkere, i den forstand at vi plutselig oppdager noe vi tidligere var blinde for.

– Men det kan også svekke betydningen et verk hadde før vi leste den hypotetiske teksten, på den måten at vi er gått videre, slik man også, i ettertid i hvert fall, kan tenke at det er som det skal være når noe blir mindre viktig, sågar når en kjærlighet opphører.

Er «Melankolien», den lille jentungen i bronse vis-à-vis Sinnataggen i Vigelandsparken, et symbol på din mor?

– Det tror jeg at jeg må overlate til leserne å finne ut av.