Eppendorf 23: Lutz & Larry

SkjønnlitteraturEppendorf 23: Lutz & Larry
Estimert lesetid 9min

Det er kanskje bare jeg som kjenner disse navnene i hele byen. Etter all sannsynlighet heter både mannen og hunden noe ganske annet, det er i grunnen noe av poenget i den businessen de bedriver: å være diskret til stede i de andres liv, ja hva hunden angår, kan den meget vel sove seg gjennom hele arbeidsdagen. Noen ganger vil det være en fordel.

Lutz er en av disse forunderlige selvstendige næringsdrivende, som på eget initiativ dukker ut av anonymitet og ingenting, for så raskt og effektivt å etablere seg i andres nærmiljø som personlig service-akrobat foran det lokale supermarkedet, det være seg Spar, Penny, REWA, Aldi, for Lutz’ del har valget falt på lavpris-giganten Aldi. En dag står han der sammen med den vesle stygge hunden sin, han er en virtuos alt fra dag en, men perfeksjonerer, og tilpasser seg nettopp dette supermarkedets rytme og egenart med lynets hastighet, snart er han en stjerne, vel kjent av både kunder og personalet, egen skapt fast jobb, en symbiotisk eksistens med den digre, tyske matvarekjeden, og det uten så mye som å ha vekslet et eneste ord med sentral ledelse, eller den lokale butikksjefen, for den del.

Nei, det trengs ikke, så lenge han har dette med eleganse og høflighet i blodet, og dessuten klarer å holde seg noenlunde edru og stoffri i den selvvalgte arbeidstiden, da blir hans tjenester verdsatt, og ikke er det så sikkert at daglønnen er så dårlig heller. Lutz oppfyller alle ikke uttalte krav og forventninger, han hilser samtlige kunder velkommen, han åpner døren med den ene hånden, mens han med den andre griper den tomme vognen som Frau X etterlater seg på vei til den ventende bilen, og når han bringer vognen på plass i det åpne skuret, innkasserer han euro 1 i pant, samt småmynt i hånden fra Herr K som vanlig, posen med tomflasker som noen har etterlatt borte ved pleddet der den sovende hunden Larry befinner seg, kan han ta seg av senere når det bare blir litt roligere, for der kommer Frau Berner med en hel kartong sekt, som han selvsagt tar fra henne, og galant parkerer i taxiens bagasjerom, og Frau Berner, som allerede nå klokken ti på tolv er passe brisen, vet å verdsette slikt med en femmer. Og slik går timene, og slik går dagene, og innimellom er det gamle, giktbrudne damer som det må dele ut små oppmuntringer til, lokal boms som bør lyttes til, hunder som skal tjores til sykkelstativet og passes på, barn som har falt og må trøstes, tiggere som ikke skal sitte der, men der, så er det pappesker som skal slås sammen, og bringes til containeren borte på hjørnet, og er man av det riktige smarte slaget, og det er Lutz, så skaffer man seg sin høyst private feiekost, og sørger for at fortauet skinner en tretti, førti meter i begge retninger.

Det er ikke alle supermarkeder som holder seg med selvansatte dørvakter, men mange. Det er en egen yrkesgruppe, et fag, en form for avansert tigging, skjønt tigging… De proffe gutta ber aldri om noe som helst, det er aldri snakk om verken pappbegre eller utstrakte hender. En kontrollert showmann som Lutz, vil ta imot myntene med et myndig nikk, omtrent som bussjåførene som feier forbi ham dagen lang.

En natt Konrad og jeg er ute og spaserer litt fra en kneipe til en annen, og så videre, støter vi på Lutz og Larry, de sitter på og ved en benk, og spiser kinesisk Take Away. Vi hilser og passerer, og etter femti meter, ber Konrad meg vente, han vender tilbake. Jeg kan se at Lutz legger pinnene fra seg, og at Konrad finner frem notisboken, det dikteres, han noterer. En seddel skifter eier.

En av hovedgrunnene til at jeg aldri ville ha valgt meg Konrad som venn, i alle fall ikke som nær venn, er at han er en snobb.


Det har ingen hensikt å spørre Konrad om hva som foregår, jeg kjenner allerede svaret, det er ingen ting.

Som tidligere nevnt: Konrad og jeg er ”utenlandsvenner”. Det betyr at vi etter all sannsynlighet ikke ville ha funnet frem til noe slags form for vennskap dersom vi hadde møtt hverandre under normale forhold i Norge. Med Susi er det annerledes. Hun ville helt opplagt ha blitt min venn og fortrolige, under de mest ulike forhold. Det pussige er at det samme sier Konrad om seg selv og Susi. Han er også helt åpen på at han etter all sannsynlighet ville ha oversett meg, dersom vi ikke tilfeldigvis har etablert oss som norske naboer i en bydel i Hamburg. Bøkene mine er han hensynsfull nok til aldri å snakke om; det er et faktum jeg faktisk vet å sette pris på.

En av hovedgrunnene til at jeg aldri ville ha valgt meg Konrad som venn, i alle fall ikke som nær venn, er at han er en snobb. Jeg kan i utgangspunktet ikke fordra snobber av noe slag; jeg er faktisk allergisk mot alt som har med denne menneskelige egenskapen å gjøre, men i tilfellet Konrad reagerer jeg likevel annerledes enn normalt. En formildende omstendighet er at også han er i besittelse av en stor og rikholdig samling Miles Davis på vinyl, en annen at vi begge er forholdsvis beleste rødvinsfylliker. På dette grunnlaget kan vi både se tilbake på, og også frem til lange, nattlige samtaler, enten oppe hos han, eller i Kråkereiret mitt. Og så er det jo Susi. Som ikke vil ha verken Konrad eller meg, bare tilbringe tiden sin sammen med oss. Da sier det seg selv at vi to ikke kan være uvenner, eller stille oss aldeles likegyldig til hverandre. Jeg har for lenge siden lært meg å betrakte Konrads utpregede snobbisme, som et studie av et psykologisk fenomen. En slags form for research, i tilfelle jeg en dag skulle bestemme meg for å skrive den store romanen om et riktig ufordragelig eksemplar av arten. Jeg har allerede notisbøker fulle av egne og andres reaksjoner på hans hevede øyebryn, foraktfulle fnys, og slappe hånlatter. Vi får se. Kanskje en dag jeg står aldeles fast.

Selvfølgelig snobber Konrad også når saken blir vin. Det skulle bare mangle. Her har man jo virkelig å gjøre med et helt opplagt felt for uhemmet snobberi. Selv folk som i utgangspunktet ikke har talent for denne sporten, blir plutselig til snobber når de gir seg til å mene noe om vin. Konrad mener mye om vin, og kåserer gjerne over temaet. Jeg lar han drive på. Jeg har et enkelt, og sunt syn på vin. Jeg vraker de dårlige, fordi dårlig vin ikke skal drikkes, og forkaster de store og kostbare, fordi ti milliarder sigaretter har tatt fra meg muligheten til å glede meg over slikt. Jeg vil ha kraftige, gjerne litt tunge viner fra Spania eller Italia. På supermarkedene får jeg slike viner til en pris fra fem til åtte euro.

Konrad handler selvsagt sine viner, de kommer i all hovedsak fra Frankrike, fra spesialforretninger, og velsigne ham. Gjerne for meg. Det kommer også meg til gode, siden hans hjem langt på vei er en utvidelse av mitt eget.

En kveld jeg sitter nede hos Konrad og drikker av den franske, mens jeg med et halvt øre lytter til hans tirader om slott og borger, vinranker, sol og kalkholdig jord, faller blikket mitt på kjøkkenbordet, det er døren som står på gløtt. Og på det samme bordet: En kartong merket ”Aldi”.

Blant Hamburgs overklasse har det i de senere årene oppstått en underlig sport. Den går ut på å støvsuge bunnpris-kjeder som Aldi og Penny etter kvalitetsviner.

Og han ser jo at jeg ser, så han avbryter foredraget. Gir seg isteden til å kjæle med flasken. Stryke hånden over etiketten. Han vet at jeg avskyr ham nå, og han nyter det. Blant Hamburgs overklasse har det i de senere årene oppstått en underlig sport. Den går ut på å støvsuge bunnpris-kjeder som Aldi og Penny etter kvalitetsviner. Disse kjedene har mulighet til å handle inn enorme mengder vin og sekt på en gang, og det er nesten ikke til å unngå at det i all grusen også befinner seg gull. En kjenner som vet hva han ser etter, kan gjøre svært gode kjøp i disse supermarkedene. Særlig pirrende må det jo også være å vite at man kjøper en flaske til spottpris, omgitt av fattigfranser som går nettopp på Aldi fordi de ikke har råd til å handle noe annet sted. Og som ikke har peiling på vin.

Jo da. Det stemmer. 3.98 på ALDI. I en vinbutikk? Tja. 12-14. Morsomt. Ikke mer enn det. Bare litt artig.

Jeg er enig. Fullstendig harmløst. Bare litt idiotisk. Og da tok han vel alle åtte kartongene, siden Lutz varslet ham per sms så snart de var i hus?

Tolv. Det var tolv kartonger, og ja. Han tok dem alle sammen. Jeg kan gjerne overta et par av den. Tre. Sågar fire.

Jeg takker hjertelig nei, og koser meg heller med de indre bildene av min venn Konrad Ramn, liksomvinkjenneren og tenk-om-rikmannen, som sammen med en hjemløs og en hund av blandingsrase sjauer kartongene med midt-på-treet-vin fra Frankrike ut i den ventende taxien. Tut, tut, tudelu! Min tur til å finne frem notisboken.

Men på Aldi handler jeg aldri. Jeg har dessuten sluttet å like både Lutz og den teite bikkja hans. Takke meg til sigøynerjenta utenfor Edeka, som ikke kan spille trekkspill, men som gjør det likevel.