Eppendorf 20: Radka på Onkel Pö

SkjønnlitteraturEppendorf 20: Radka på Onkel Pö
Estimert lesetid 6min

Konrad stopper utenfor det blåhvite neonlyset på ”Mama”, og tenner en røyk. Det er stille aprilnatt. Klokken er noe over tre. Vi står ofte her og henger noen minutter før vi går hver til vårt. Konrad ned Lehmweg. Jeg videre, skrått over Eppendorfer Weg.

Ham fomler frem en lommelerke. Vi drikker. Inne på ”Mama” er alle lys slukket. Stolene satt opp ned på bordene.
Han: -Hva tenker du på? På henne?
Jeg: -Ja. Nei, på tiden som går
-Aha. Så det er det du er opptatt av. Tiden som går. Han nikker mot det tomme lokalet. –Har du spist der inne?
-Ja. Det var helt forferdelig. Det var nedverdigende.
-Så ille?
-Jeg hadde forfatterbesøk fra Norge. Så tok jeg henne med hit. Jeg kan risikere å havne i en eller annen erindringsbok.
-En kvinnelig kollega? Er hun av det hevngjerrige slaget?
-Nei, jeg har ingen grunn til å tro det. Men likevel…
-Ta det rolig. Det er bare de spektakulære fiaskoene som kan anvendes over en viss tid. Er det ikke det da?
-Jo. Og særlig spektakulært var det virkelig ikke. Det var bare så…
-Jeg tror jeg forstår.

Jeg står i sigarettrøyken til Konrad og tenker på rammer. Og rom.

Jeg står i sigarettrøyken til Konrad og tenker på rammer. Og rom. Veggene rundt de scenene skuespillet om oss selv spiller seg ut. I restaurantlokalet jeg nå står utenfor, satt jeg for et halvt års tid siden sammen med Majken Van Bruggen. Jeg ville det så vel. Stedet var nyåpnet. Tidligere hadde det vært en kjederestaurant der som utelukkende serverte svinekjøtt. Dit ville jeg aldri ha tatt henne med. Ikke fordi jeg nærer noen dragning mot den muslimske tro, men fordi maten var sjusket tilberedt, og ganske særlig fordi eieren ønsket å understreke sin familievennlige holdning (det var veldig billig mat her) ved å male blide grisetryner på veggene. Altså omtrent som i en barnehage i gamledager, før krenkelsenes tid. Men også Konrad og jeg ble krenket. Ikke først og fremst av den dårlige maten og de teite veggmaleriene, men fordi…
-Jeg hadde gledet meg til å fortelle Majken stedets historie, sier jeg. –Over et godt måltid. Fra tiden før de rosa grisemaleriene. Fra den gang veggene var sorte, og innendørs-sigarettene var tillatt. Så gikk det som det gikk. Vi ville begge ha scampi med pasta og hvitløk; det kan jo være…
-Så godt, fullfører Konrad. –Men når det ikke er godt…
-Scampiene kom rett fra plastbøtta. Man hadde ikke skyldt saltlaken av dem en gang.
-Jeg forstår. Og du som kommer fra et gjennomsnittshjem i en liten by ved havet, har selvsagt ikke lært å sende noe ut igjen.
-Men det verste er i grunnen ikke maten, fortsetter jeg. –Med ett blir jeg var… Det er en slags underlig blanding av barne- og hundeglam.
-Barne- og hundeglam?
-Ja. Og det blir høyere og høyere. Som noe sykt og vilt som rykker stadig nærmere. Det vekker beskytterinstinktet i meg. Trigger mannen med klubben som vil verne den kvinnen han sitter sammen med ved bålet.
-Mot barn og ville hunder?
-Ja. Faktisk. Hvorfor tror du stedet heter ”Mama”?
-Jeg aner ikke.
-Fordi dette er en restaurant av det slaget der barn ønskes hjertelig velkommen. Gjerne ti og tolv i slengen. ”Mama” er en kjede. Det er barnas tilstedeværelse som er deres spesiale. Da vi kom inn og satte oss, var vi jo mest opptatt av å studere menyen og vinkartet. Få et par drinker på bordet så fort som mulig. Men da vi fikk bestilt, så vi det jo. At det var minst fire barnebursdager på gang i lokalet. Papirhatter. Plasttrompeter. Små trommer. De skrek etter oppmerksomhet, kjærlighet og pizza. Vi måtte gi opp å snakke med hverandre. Gå over til tegnspråk. Vi skrek.

Det var aldeles forferdelig. Et mareritt.

-Javel. Og hundene?
-Det er ”Mamas” andre spesiale. Også det en liten genistrek når man tenker på hvordan hunder blir behandlet på restauranter i dette landet. På ”Mama” er de konger. Og dronninger. Vi ble snust i skrittet og overalt ellers av irske ulvehunder, schæfere, og hissige, små bulldogger. Og trukket opp av de gneldrede og etter hvert gråtende og gretne barna, som begynte å gå til angrep på hverandre og mødrene sine, heftig oppmuntret av besteforeldre, onkler og tanter, som etter hvert var blitt ganske fulle av vinen som fløt (og som for øvrig var helt utmerket), ga også dyrene seg sine drifter i vold, og begynte å ule mot en imaginær måne. Det var aldeles forferdelig. Et mareritt. Jeg kunne ha tatt Majken med meg til vår kjære greker. Vi kunne ha tatt en taxi ned til restauranten på Kempinski. Vi kunne ha gått hvor som helst. Men jeg valgte å ta henne med meg inn på en blanding av en hundekennel, barnehage og sinnssykehus. Der maten til alt overmål var elendig.
-Men kunne det ikke like gjerne hett ”Papa”? mumler Konrad. –Jeg trodde det var slutt på den tiden der barnet er særlig knyttet til mor? Er ikke det en reaksjonær påstand?
Ikke det også, tenker jeg.
Han ser skrått på meg. –Så du mener at du ikke fikk fortalt henne at Radka Toneff spilte inn ”Live in Hamburg” i det samme lokalet der dere satt og skrek til hverandre?
-Nei, det var nettopp det. Jeg syntes ikke at jeg kunne sitte og skrike det.
-Og etterpå? Senere?
-Jeg vet ikke. Det kom en slags skamfølelse over meg. Jeg vet ikke om jeg kan forklare det.
-Så la det være. God natt!
Sigarettgloen som spretter bortover asfalten. Lyden av skrittene hans som fortaper seg i natten.

…men skiva har jeg oppe under skråtaket, i skinnende blank vinyl, den snurrer og går halve natten…

10. mars 1982: Radkas vare stemme som bæres frem av Arild Andersen, Alex Riel og Steve Dobrogosz, der inne i det lokalet som nå er så stengt, sterilt og lukket. ”A Certain Peace”. ”Lonely Woman”. ”Havana Candy”. Hele knippet innenfor disse veggene, som den gang var malt sorte, og gikk under klubbnavnet ”Onkel Pö. Radka, for lengst død og borte, nesten alle gjestene fra den gang døde og borte, forsvunnet i sigarett- og hasjdisen, druknet i ti tusen stramme drinker, men skiva har jeg oppe under skråtaket, i skinnende blank vinyl, den snurrer og går halve natten, og stemmen hennes fra NDRs perfekte opptak stemmer meg i moll, men en sånn fin moll, som lokker frem indre bilder av hester som beiter ute på åpne marker akkurat i det solen stiger opp over trærne i øst.

Og når jeg våkner klokken kvart over seks: En underlig fornemmelse av at noen nettopp har forlatt rommet. En kvinne som lister seg forsiktig ned trappen, med en sko i hver hånd. En helt ny dag, og en uskreven novelle som ligger der og venter på meg.