Husene står nå og forfaller, og mange har tatt seg inn for å fotografere alt det som står igjen der fra fortiden, senger, arkivskap, gamle journaler. Det generelle forfallet. Det groteske ved at denne skammens historie også skal ende i skam og fornedrelse. Unge folk har også jobbet både med dans, teater og film, med Lier sykehus som bakteppe. Jeg tror det er de færreste som opplever at debutboken selger tredve år etter at den kom ut. Kult at forlaget har trykket nye opplag i alle disse årene, og lite kult at bokhandlene ikke tar den inn, slik at interesserte er henvist til bibliotekene – der det utrolig nok er venteliste på den enkelte steder.
Tredve år. Lang tid? Kort? Sjekk dette: Boken kom ut på det lille, (og noe alternative) forlaget Forfatterforlaget. De fleste av oss som hadde tilknytning til forlaget bodde sammen i den gamle Lensmannsgården i Hølen. Vi fikk satsen opp fra Horten i ruller, og for spare penger skar vi den til selv. For å få oversikt tapetserte vi hele kontoret med teksten, og så sto jeg om natten og klippet og limte på et lysbord – vettskremt for å rote med sidene. Hvis du rasper igjennom boken, vil du se at pagineringen hopper opp og ned. Jeg sto og limte til jeg var helt segneferdig utpå morgensiden. Debutantene på Forfatterforlaget fikk en litt annen start enn de på Gyldendal og Cappelen. Jeg tror kanskje at jeg er den eneste forfatteren her i Norge som har opplevd å være fullstendig omsluttet av min egen roman. Selv dører og vinduer var skjult av teksten. Så skar jeg meg ut med skalpell.
