Omdiskutert og prisbelønnet
Michel Houellebecq er en av Frankrikes mest kjente samtidsforfattere. Flere av bøkene hans har oppnådd kultstatus og skapt heftige og langvarige debatter. Hans roman Serotonin er den kanskje morsomste og mørkeste boken han har skrevet. Førsteopplaget i Frankrike var på 320 000 da den kom ut. Boken fikk trålende kritikker her hjemme. Dagbladets anmelder, Jon Rognlien, gir den terningkast 6!
Prisbelønt forfatter
Houellebecq har mottatt flere priser for sitt forfatterskap. Blant annet ble han i 2011 tildelt Frankrikes mest prestisjefylte litterære pris, Prix Goncourt for Kartet og terrenget. Han forrige roman Underkastelse (2015), ble lansert samme dag som attentatet mot Charlie Hebdo og var omtalte i satireavisens siste nummer. I attentatet mistet Houellebecq en nær venn, og ble tvunget til å gå under jorden en periode.
– Michael Houellebecq karakteriseres som en kultforfatter, og sies å være den franske samtidsforfatteren som er mest kjent utenfor Frankrikes grenser. Kan du si litt om dette?
Marie Vinter: – Michel Houellebecq har altid været en forfatter der delte vandene. Han var med de tidligere romaner måske lidt mere an acquired taste, lidt mere kult og rock’n’roll end klassisk fransk finkultur. Men i mine øjne har Michel Houellebecq helt fra starten fremstået som visionær og som en af ikke bare Frankrigs, men Europas helt store forfattere, og som en af de få der slår ned hvor det virkelig brænder i Europa – og vel at mærke på en måde som altid er interessant. Med de seneste romaner, ikke mindst Soumission (Underkastelse), er han nået ud til et langt større og bredere publikum ned nogensinde før, og også folk der sjældent læser skønlitteratur, så det vel egentlig svært at karakterisere ham som kult.
Anne Cathrine Straume: – Han er i alle fall en av dem som har klart å skape mest forargelse. Houellebecq skriver om temaer som mange er opptatt av, det være seg religiøs fanatisme, sex eller følelsen av maktesløshet i en moderne og oppsplittet verden. Er han reaksjonær, en tradisjonalist eller en smart provokatør? Han er en forfatter som skriver i et enkelt og direkte språk, som lett kan oversettes og leses i andre deler av verden.
Tom Lotherington: – I hjemlandet er det forholdsvis flere som er skeptiske til både mannen og stilen, men han leses tydeligvis av mange. Kanskje mest av menn. Jeg var på et litterært arrangement (i Oslo, på Blå) med kvinnelig ordstyrer og ellers bare menn i panelet – og i salen. Det er helt enestående. Unge menn leser jo ellers ikke romaner. At han også er anerkjent i utlandet, kan jo skyldes at han har gode oversettere?
– I tillegg til sitt forfatterskap, som alene har vakt oppmerksomhet, har han også iscenesatt seg selv. En periode var han «utspekulert» ulekker og uflidd. Har dere en oppfatning om at han har «et prosjekt», der litteraturen og denne iscenesettelsen inngår?
Marie Vinter: – Det er svært at sige. Han er sandhedssøgende, kan lide at provokere, at være obskøn og pege på alt det grimme han ser, hvilket de altid har haft det svært med i det litterære Frankrig. Det er næsten som en slags litterær tourette, hvor han bare må sige det man ikke må. Og det gælder både i og udenfor bøgerne hvor han jo kommer med helt horrible udtalelser. At det skulle være rendyrket spekulation for at skabe opmærksomhed, har jeg svært ved at tro, men det er tydeligt at han arbejder bevidst med sin selviscenesættelse, og det det er helt sikkert blevet forstærket med årene, i en slags vekselvirkning med receptionen i Frankrig.
Anne Cathrine Straume: – En hovedregel når man leser skjønnlitteratur er at man ikke må blande sammen forfatter og jeg-forteller, eller hovedperson. Når Houellebecq igjen og igjen skildrer misantropiske menn, som irriterer seg over både kvinner, demokratiske regler og storsamfunnet, kan man jo mistenke ham for at han skildrer sine egne meninger. Uten at jeg har fulgt Houellebecq som person så nøye, vil jeg tro han er fornøyd med å ha bygget en mytologi rundt sin egen person. Det er jo sånt som selger.
Tom Lotherington: – Istedenfor å skrive banal virkelighetslitteratur, gjør han tvert imot sitt virkelige jeg til en fiktiv skikkelse. Hans persona er oppdiktet av ham selv. Han røyker i trass mot røykeloven og kjører dieselbil med firehjulstrekk for å fremskynde klimakrisen. Sosietetsnytt: Forfatteren har nylig giftet seg med en blottende ung kinesisk brud i hvit brudekjole. Hvis det var et prosjekt, så var det vellykket.
Houellebecqs samfunnsengasjement, eller skal vi si sivilisasjonskritikk, er uomtvistelig. Mange sier han er skremmende forutseende. Hva sier dere?
Tom Lotherington: – Jeg tror ikke han tror på at et islamistisk parti vil vinne presidentvalget i Frankrike. Men at distriktsbefolkningen kan reise seg i protest mot eliten i Paris og Brussel, det fikk han jo rett i. Alle forfattere er litt synske. Houellebecq er egentlig agronom og datamann, men han har et sosiologisk klarsyn. Da kommer pessimismen av seg selv.
Marie Vinter: – Jeg tænker at han er en slags seismograf med en skræmmende klar fornemmelse for hvor det brænder på i vores vestlige kultur. Tydeligst med romanen Platform som jeg huske jeg læste præcis samtidig med 11. september-angrebet. Men gælder i større eller mindre grad med alle hans romaner, altid på forkant og altid fra en uventet kant.
Anne Cathrine Straume: – Jeg mener Michel Houellebecq er en skarp observatør av en del av samfunnet som mediene i utgangspunktet ikke bryr seg så mye om. Akkurat nå tar han en viss type godt voksne menn som føler seg som ofre, enda de ikke har mye å klage over, på kornet. Han setter deres raseri i en større sammenheng og undersøker hva som skjer når ideologiene – og kanskje religionen – er borte i store deler av den vestlige verden. Hva skal vi tro på? Hva skal vi kjempe for? Hvor er det blitt av solidariteten? Houellebecq er nådeløst god til å skildre det stygge og ubehagelige, gjennom å skrive frem meninger vi helst verken vil se eller vedkjenne oss.
– Mange vil mene at han også er usedvanlig opptatt av sex og (unge) kvinner. Står dette i en slags kontrast til ovennevnte eller henger det sammen?
Anne Cathrine Straume: – Hans hovedpersoners syn på kvinner er en åpenbar provokasjon. Som kvinnelig leser kan jeg velge å bli rasende, eller jeg kan nekte å la meg provosere. Det virker som han går inn for å være kontrær og motstrøms i mange moralske spørsmål, enten det gjelder kvinnesyn, miljøvern eller sosial tankegang. Synet på kvinner henger sammen med hans øvrige fremstilling av menn som krever å få, men som aldri selv er villig til å gi. I alle fall ikke hvis de ikke får noe tilbake.
Marie Vinter: – Jeg ser som en afledning af hans civilisations (og maskulinitets-) kritik. Vi lever jo i et samfund, der er ekstremt optaget af sex og unge kvinders kroppe, og han fangede tidligt den pornoficering der i den grad har gennemsyret vores liberalistiske samfund og som kun er blevet forstærket af internettets og reality-genrens succes. Faktisk bliver jeg, som ellers oplever mig selv som ganske feministisk, sjældent stødt over hans kvindeportrætter, for dels har han humor, der er altid et element af satire i det han skriver, og så skåner han heller ikke de mandlige hovedkarakterer som stort set altid udstilles som komplet ynkelige og latterlige.
Tom Lotherington: – Jeg vet ikke om han er så usedvanlig. Han har et kynisk, mannssjåvinistisk blikk og trives tilsynelatende godt med å fremstå som politisk ukorrekt, også i kjærlighetslivet. I Serotonin viser han seg også fra en homofob side. (Merk at «han» her betyr hovedpersonen, som kanskje målbærer forfatterens holdninger, men kanskje i karikert form.) Både i denne og i forrige roman er han grusomt opptatt av kvinnenes avtagende bruksverdi som kjønnsobjekter (med alder og forfall). Samtidig som mannen mister både erektil funksjon og selveste libido. Det er en deprimert manns tale, og det er ganske konsekvent.
