Lars Saabye Christensen: – Hva er det vi tar bort som vi ikke ønsker å ha med i vår fortelling?

Saabye har fått mye ros for romanen «Vrakeren». På Boktips LIVE forteller han om likhetstrekkene mellom seg selv og hovedkarakteren, om å velge og å vrake og om lydsporet til sitt forfatterskap.

Estimert lesetid 4min

«Jeg var også hemmet og nevrotisk og sjenert og tilbakeholden og likte meg godt alene på rommet mitt», forteller Lars Saabye Christensen på Boktips LIVE da han blir bedt om å sammenligne romanen Vrakerens hovedkarakter Jørgen Ribe med seg selv.

Som en av Nordens fremste forfattere har Lars Saabye Christensen mottatt nesten alt som er mulig å få av priser, bl.a. Brageprisen, Bokhandlerprisen, Amandaprisen og, ikke minst, Nordisk råds litteraturpris.

21. september fylte han 70 år, og denne høsten er han aktuell med flere bøker – romanen Vrakeren, boka Blues for en av de dagene, hvor alle hans sangtekster er samlet mellom to permer, og Tingenes musikk, hvor han selv blir portrettert av Leif Bull.

I Boktips LIVE-intervjuet du kan se øverst i saken her er det først og fremst Vrakeren det handler om. En roman som er Saabyes kanskje mest personlige til nå, og hvor samtiden flettes sammen med 1960-tallet.

«Magisk lesefryd»

Kritikerne om «Vrakeren»

Foto av boka "Vrakeren" av Lars Saabye Christensen
Foto: Maria Kleppe Vihovde

«Stor romankunst fra den beste historiefortelleren […] blant det aller beste Lars Saabye Christensen har skrevet.»
Tor Hammerø, Nettavisen, terningkast 6

«Det er en mystisk historie, og den er magisk fortalt […] Jeg er hektet […] lesefryd i et landskap som snurrer både fortelling og leser rundt dikterfingeren»
Andreas Wiese, Dagbladet, terningkast 5

«Halvsøsteren til «Halvbroren» […] ordentlig morsom og skikkelig bekmørk roman som både er en lang, god historie og utforskning av forfatterrollen. […] Lars Saabye Christensen skriver alltid godt, av og til – som her – skriver han meget godt.»
Ole Jacob Hoel, Adresseavisen, terningkast 5

«… ein stil og ei formuleringsevne som ligg på øvste nivå i Noreg»
Leif Tore Sædberg, Stavanger Aftenblad, terningkast 5

«Full av Lars Saabye Christensen på sitt beste […] et imponerende og intrikat verk, der erindring og glemsel bytter på hovedrollene. […] Man skulle tro at Lars Saabye Christensen kanskje hadde brukt opp sitt språklige arsenal, men nei da, i høstens bok gjør han all tvil til skamme.»
Turid Larsen, Dagsavisen

«Han torer å peike på, og vise fram. Gjenta seg sjølv, og referere tilbake til eigne bøker. Faktisk er mykje av «Vrakeren» ein leik med slike referansar, ei samanlikning mellom Saabye sin katalog og figurane i boka.»
Gerd Elin Stava Sandve, NRK

«Fra første linje er denne urolige og rike romanen maksimalt ikke-kronologisk fortalt, et kvernende, snurrende overskuddsverk, en Sareptas krukke av innfall, utfall, fantasikonstruksjoner og virkelighetslån.»
Janneken Øverland, Klassekampen

– Boligmarkedet er veldig vanskelig i litteraturen

Hovedfortellingen i Vrakeren, forteller Saabye, foregår i Oslo på sekstitallet. Nærmere bestemt i og rundt Gabels gate 19, hvor han selv vokste opp.

– Det er første gang jeg har benyttet den gården til en fortelling, jeg hadde så lyst til å se hva som skjedde. Jeg er veldig opptatt av hvor hovedpersonene mine skal bo. Det er innmari vanskelig, synes jeg. Boligmarkedet er veldig vanskelig i litteraturen, slår Saabye fast i intervjuet.

– Ja, du har jo tidligere hatt leilighet på Fagerborg?, spør programleder Knut Gørvell.

– Ja, jeg har hatt en leilighet der, og mange av mine karakterer har bodd der og har leid seg rom, og den har stått tom en stund, men nå flyttet jeg dem ned til Gabels gate.

Han var egentlig litt redd for å plassere dem i sitt barndomshjem.

– Det hefter så mange private, gjerne intime minner rundt et sånt barndomsinteriør, så jeg var redd for at det skulle forstyrre enhver fortelling, men så tok jeg sjansen nå.

«Banan-delen» av romanen

I boka møter vi en borgerlig, litt anstrengt familie med en hemmet, beskjeden og høflig sønn som plutselig blir venn med en gutt som heter Carl som flytter inn to etasjer over.

– Det er vel dette mystiske vennskapet mellom disse to guttene som er kjernen eller motoren i romanen, den utfordringen de representerer overfor hverandre, de kommer fra diametralt forskjellige familier, påpeker Saabye.

Det oppstår konflikter og ganske stor dramatikk mellom de to guttene, som setter hverandre på prøve. Spesielt i en scene som involverer det 10 meter høye stupetårnet i Frognerbadet. En hendelse som plager hovedkarakteren resten av livet.

– Jørgen Ribes far jobber nede på Banan-Matthiessen, så jeg kalte den delen av romanen for «banan-delen».

Skulle bli «innmari kort»

Saabye hadde egentlig planlagt – og syntes det var på høy tid – å skrive en «innmari kort» roman denne gangen. Men da han var ferdig med den delen om guttenes vennskap, kjente han på «den motoren som går».

– En forfatter vet når det er slutt, og i hvert fall når det ikke er slutt, og det var noe utilfredsstillende ved å forlate den fortellingen alene. Så jeg ønsket å utforske den, men i form av en biograf som kommer tilbake til byen og skal gå igjennom hovedpersonens liv. Så det ble en slags analyse av en oppvekst, et liv og et forfatterskap. Og ikke minst en analyse av et vennskap, på godt og vondt, forteller forfatteren.

Å vrake

Helt konkret er vrakeren han som nede på Banan-Matthiessen har jobben med å velge bort dårlige bananer. Saabye påpeker også at hovedpersonen i tillegg blir forfatter, og en forfatter vraker veldig mye.

– Det å velge er en positiv handling, men en vraker gjør noe negativt. Da tar man bort noe. Og det er egentlig grunntanken i hele denne fortellingen – uten at jeg satt og grublet på dét hele tiden: Hva er det vi tar bort fra våre liv, som vi ikke ønsker å ha med i vår fortelling? Romanen handler om alt det vi ønsker å vrake – rett og slett.

Se intervjuet øverst i saken og få med deg Saabye fortelle mer om de mange likhetstrekkene mellom sin hovedkarakter og seg selv, om «ulykkelighet» som brist, og om tilfeldigheter, flaks og uflask og om hvorfor låta «Eleonor Rigby» kan kalles lydsporet til hele hans forfatterskap.

«All the lonely people / where do they all come from», synger The Beatles i «Eleanor Rigby».