Inspirert av virkelighetens til tider kyniske avisarbeid

KrimbøkerInspirert av virkelighetens til tider kyniske avisarbeid

I sin nye roman skaper Monika N. Yndestad et levende og realistisk bilde av det tøffe og til tider kyniske miljøet i en avisredaksjon.

Estimert lesetid 5min

I romanen Graven møter vi Pia, som desperat oppsøker barnevernet i Fyllingsdalen med en bønn som ikke blir tatt på alvor. Kort tid senere forsvinner hun.

I Graven skaper Yndestad et realistisk redaksjonsmiljø. En sak fra barnevernet står i fokus i denne nervepirrende romanen. Kjøp Gravencappelendamm.no.

Sytten år senere skjer en sprengningsulykke. Journalist Alice Bratt er på tur med hunden sin da hun hører noen skrike. Hun løper til – og ser et lik, men også det som kanskje er enda verre: gravlysene som viser at noen må ha visst om den døde.

Hva var det som inspirerte deg til å skrive nettopp denne historien?

– Det begynte med en sak jeg som journalist aldri klarte å få hull på, og da tenker jeg ikke på forsvinningen, men på en annen del av historien. Nå lar jeg Alice prøve å finne sin løsning, og den er kanskje nærmere virkeligheten enn noen skulle ha trodd.

– For det er virkeligheten som inspirerer. Jeg har jobbet som krimjournalist i BA, jeg har dekket alt fra drapssaker til økonomisk kriminalitet, og mye av dette ligger i pappkartonger på loftet og hentes frem ved behov.

Og noe av det som skjer i Graven er faktisk helt dagsaktuelle nyheter.

Barnevernet står sentralt i handlingen

Nå skal man ikke røpe for mye, men hvorfor er barnevernet så framtredende i Graven?

– Til dels fordi Pia oppsøkte dem, men også fordi det er mulig å levere anonyme meldinger til barnevernet. Hvis det skjer deg; hvordan kan du beskytte deg mot påstander du ikke vet hvor stammer fra? Selv om barnevernet vet hvem melder er, kan det holdes skjult for de som er anklaget. Og samme hva en person blir anklaget for, så kommer vedkommende i forsvarsposisjon selv om det som hevdes er aldri så feil.

Som forfatter synes Yndestad at dette var et spennende tema å utforske, særlig fordi barnevernssaker lenge var noe pressen ikke skrev om.

Alice Bratt, kjent fra dine tidligere bøker, har gått igjennom mye siden vi traff henne sist i Gapestokk. Kan du si litt om det?

– Hoveddelen er fra desember 2010. Alice har lagt bak seg en bratt høst med sykdom og samlivsbrudd. Hun vet ikke lenger om hun orker jaget, men får aldri tid til å konkludere før det smeller. Jone har hun for tiden et uavklart forhold til, selv om hun er flyttet ut. Han er på mange måter erstattet med en firbeint venn, hunden Charlie, som er den som har fått henne ut av den leide kjellerleiligheten og i gang igjen.

Miljøet i BA er selvopplevd

Leseren får også se litt hvordan Alice Bratt startet i BA i 1993. Er mye av dette selvopplevd?

– Ja. Vi begynte begge i 1993, men inngangen til journalistyrket er høyst ulikt. Jeg kom fra Rogalands Avis da jeg ble ansatt som krimjournalist i BA. Alice ligger noen år etter meg. Det var i 1993 hun som smått begynte å frilanse, og den gang var det mulig å komme inn fra gaten med en god sak.

– Krim er et populært stoffområde i avisredaksjonene, og ikke der det kanskje er kuttet mest. Men det er et sårbart. Nedbemanning og høyt arbeidspress kan gjøre at journalisten glemmer å følge opp saker, sier Yndestad i dette intervjuet.

Yndestad forteller også at et annet fellestrekk er at de begge på dette tidspunkt hadde den populære skoen Doc Martens:

– Jeg kjøpte mine da jeg etter noen måneder i BA ble sendt til fjellbyen Gilgit i Pakistan for å dekke rettssaken mot en ung bergenser. De var det siste jeg kjøpte før jeg dro, og de eneste skoene jeg hadde med meg. Det ble noen heftige gnagsår jeg fortsatt husker, for det fantes verken skobutikk eller gnagsårplaster på stedet. Så jeg ser ikke bort fra at det var derfor jeg utstyrte Alice med Doc Martens.

Krimjournalistiskken er sårbar

Hvor stor innvirkning tror du kuttene i dagens aviser og redaksjoner har på krimjournalistikken?

– Krim er et populært stoffområde og ikke der det kanskje er kuttet mest. Men det er et sårbart. Nedbemanning og høyt arbeidspress kan gjøre at journalisten glemmer å følge opp saker. Eller enda verre, noterer det politiet sier og tar seg ikke tid til å stille kritiske spørsmål. Det har det allerede vært eksempler på, at politiet konkluderer feilaktig med selvmord og at det tar lang tid før pressen begynner å stille spørsmål ved det. Og fordi alt skal kjapt ut på nettet, kan saker bli publisert for tidlig, før de er blitt sjekket ut. Men det er ikke nødvendigvis verken nettet eller kutt sin skyld. Feil skjedde også den gangen det bare var en papiravis i døgnet …

Bergenskrimmen har jo tradisjonelt omhandlet byen – gatene og smauene, men du viser oss mer. Hvor er det vi skal i Graven?

– Historien begynner i Fyllingsdalen og forflytter seg litt sørover. Alice tråkker ikke ned brostein, men turstier. Sentralt står Knappenfjellet – et fjell med utsikt mot Haakonsvern som fortsatt er fullt av ruiner og andre krigsminner. Dette er et sted jeg jevnlig går på tur med min egen hund, og det var på grunn av disse turene deler av handlingen ble flyttet hit.

Har du noen videre planer for Alice Bratt?

– Jeg skriver nå på Alice 4 som jeg håper vil bli til bok i 2019. Planen er å levere redaktør en krimbok i året frem til hennes historie er ferdigfortalt – når det måtte bli. Jeg har også en plan for Alice 5, som jeg gleder meg til å komme i gang med.