– Jeg har en overskrift til deg. En jeg kom på nå, humrer Unni Lindell halvveis i intervjuet.
Hun legger inn en elegant kunstpause for dramatikkens skyld og trekker av: – Lady Die! Altså, med D-I-E. Det synes jeg passer til meg.
Den pliktoppfyllende journalisten setter to skarpe klammer rundt kråketærne på blokken foran seg. Taffelpianisten fortsetter ufortrødent dagjobben bak palmene i Hotel Bristols bibliotekbar. Tre japanske turister stirrer bort på nabobordet med kulerunde øyne og smiler. De skulle bare visst hvilke forferdelige tanker den vevre 60-åringen med det svarte håret og den røde leppestiften er iferd med å formidle like foran rekesmørbrødene deres. Lady Die.
Død! Forbrytelser! Politi! Røver! Terrorister! Blod! Skrekk! Det som for de fleste av oss leses som overskrifter i krigstyper er hverdagen til Unni Lindell. Hjemme i dikterhulen i Parkveien baler hun med disse temaene hver eneste dag.
Årets festivalforfatter på Krimfestivalen
I løpet av 30 år har hun gitt ut 90 bøker, fjorten av dem i krimsjangeren. Innsatsen har gjort henne verdensberømt, hun er oversatt til nærmere 20 språk og det er solgt seks millioner bøker med hennes navn på. Unni Lindell er dessuten Krimfestivalens festivalforfatter i 2018.
– Det er bare å innrømme det. Jeg er veldig stolt av å være festivalforfatter nå, jeg har jo vært med på ett eller annet vis i nesten alle år. Festivalen skaper mye blest om krimsjangeren i pressen, den tiltrekker seg utenlandske forfattere og forleggere, og samler et stort publikum. Eneste innvending er at den burde vært på høsten. Den foregår jo midt i skriveprosessen min!
Kom på Krimfestivalen 8.-10. mars 2018 i Oslo
Alltid en bok i tankene
Skrivingen er Lindells kall. Hennes svøpe. Hennes store, men smertefulle glede i livet. Bokhøsten er målet i det fjerne hver eneste vår og vinter. Om hun ikke har en krimbok i tankene skriver hun bøker for barn, humorbøker om barn eller, som i fjor, en biografi om katten Knut. Ordene formelig flommer ut av henne. Slik har det alltid vært. 17 år gammel fikk hun sine første krimnoveller på trykk i ærverdige A-magasinet.
I 1996 kom hennes første krimroman, Slangebæreren, og livet ble aldri helt det samme. Den samvittighetsplagede hovedpersonen, politietterforsker Cato Isaksen, blir straks en del av møbelementet i det norske hus, og Lindell treffer en tidsånd som, på tross av hva enkelte onde tunger hevder, ikke synes å avta.
I hennes foreløpig siste krim, Jeg vet hvor du bor (2016), er Isaksen flyttet ned på annenfiolin, satt til side av den respektløse og rufsete etterforskeren Marian Dahle. En løs kanon med tilholdssted i en sveitservilla på Frogner.
– Det var akkurat som skiftet kom av seg selv, smiler Unni.
– Kanskje det er lettere for meg å skrive om en gæren dame?
Oppglødd forteller hun om dagens skriveøkt. Den nye Dahle-boken Dronen skal leveres til forlaget omtrent i disse dager, men denne gangen er pulsen atypisk lav. Bitene har falt lettere på plass. Hele handlingen kom til henne iløpet av ett minutt.
Kjøp Jeg vet hvor du bor
Hva gjør krim så populært og lesevennlig?
– Krimlitteraturen har alt! Den kan fint brukes til å sette lys på samfunnsproblemer, den kan være litterær og det er spennende å gå inn i menneskene som ofte befinner seg i en presset situasjon. Å dykke ned i sinnet, å gå under overflaten, å forstå både offeret og morderen.
– Jeg har lest mye faglitteratur i psykologi og har sikkert en drøss med diagnoser selv. Men en psykolog skal ikke få goodisene av meg, altså! Jeg forbeholder meg retten til å bruke mitt eget sjabre sinn i bøkene mine, kommer det bastant.
Det er dere som ikke er redde som er gærne!
Ser farer overalt
Hun hevder å sanse en psykopat på lang avstand, så hårene reiser seg på armene. At hennes hverdag er fylt med alskens tvangstanker, redsler og bekymringer. Hun liker ikke å fly. Ser terrorfarer over alt. Redd ser hun seg over skulderen. Alltid med følehornene ute. Og hun har alltid rett, hevder hun. «Det er dere som ikke er redde som er gærne!»
Hadde vi vært dyr hadde Lindell vært en bykatt. Hun liker storbyens anonymitet. Utenfor biblioteksbaren viser Oslo seg fra sin grimmeste side denne formiddagen. Brun slaps skvetter langs trikkesporene og rundt travle sko.
Det er i dette universet Lindells krimdramaer utspiller seg. Sentrert rundt politikammeret på Grønland, der hun selv har tilbragt timer med øyne og ører på stilk, slik hun har gjort det på Gaustad sykehus, på postkontoret på Majorstua eller, som i Dronen, i en forlatt militærleir innerst i Maridalen.
– I Sukkerdøden skulle jeg ta livet av selveste kripossjefen, så jeg reiste opp til Bryn og vandret inn i resepsjonen for å se hvordan den så ut. «Jeg skal bare ta livet av Kripos-sjefen», sa jeg til resepsjonisten, som omtrent hev seg på alarmknappen.
– Jeg tenkte jo ikke over at hun ikke visste hvem jeg var…
«Jeg skal bare ta livet av Kripos-sjefen», sa jeg til resepsjonisten, som omtrent hev seg på alarmknappen.
Kunstner og forretningskvinne
Som en av landets ledende krimforfattere har Unni Lindell blitt en kjendis, og hun nekter ikke for det. Hun går på hagefester og premierer, lar seg intervjue av Se & Hør. Da barnebarnet på seks nylig så bøkene til farmor på biblioteket ble han rasende og begynte å samle dem sammen for å ta dem med hjem til deres rettmessige eier.
– Jeg er heldig som har fått vært så synlig, og har ingen problemer med å innrømme at jeg er en glatt forretningskvinne, altså. Kunstner er jeg når jeg skriver.
Det er ny bordsetting på Bristol. Japanerene har vandret ut i Oslo-slapset. Unni samler sammen sakene, på vei hjem til eremittilværelsen i Parkveien. 40 000 ord skal bli til 90. Hun forteller at hun selv gjerne havner på legevakten etter å ha levert et manus, men at hennes gamle venninne og rival Anne B. Ragde toppet henne med å bli sendt til sykehuset på selve julaften. “I ambulanse, iført nissekostyme!», humrer Unni.
– Det er gørr kjedelig og kjempeslitsomt å skrive. Du må virkelig sitte der med rumpa på stolen. Mange synes det ser så gøy ut når de ser bilder av meg i pressen med vinglass og fin kjole, men det skjer kansje tre ganger i året, det er mest kjedelige skrivehverdager, det handler om å orke. Den som vil se regnbuen må tåle regnet. Dét er mottoet mitt.
