Hva er det med Jo Nesbø?

Hvorfor er Jo Nesbø blitt en av verdens mestselgende krimforfattere? Her er et forsøk på å forklare Harry Hole-fenomenet.

Jo Nesbø

Da Jo Nesbø var festivalforfatter på Krimfestivalen i 2016, ble jeg invitert av Østlandssendingen til å forsøke å forklare fenomenet Jo Nesbø. Beskrivelsen er fortsatt aktuell etter årets bok Kniv.

Djevelsk god på plot

Man kan nå uten å skryte kalle Jo Nesbø en av verdens ledende krimforfattere. Det skyldes ganske enkelt at han skriver usedvanlige gode krimromaner. Han er djevelsk god på plot og legge ut falske ledetråder. Nesbø makter å piske leseren videre fordi han har en så kraftig motor i fortellingen. Fjellklatreren Nesbø er en mester i å bruke cliffhangere, og han avslutter gjerne det hele med en apokalyptisk slutt der Hole og hans kjære overlever selv om det kan virke umulig.

Harry H – myk macho

Harry Hole er nøkkelen til den store suksessen. Han er en antihelt som er lett å like. Til tross for at han overlever det utroligste og våkner opp igjen etter tre kuler i brystet og en i hodet, er han på mange måter en sympatisk antihelt som sliter både fysisk og mentalt – på samme måte som de fleste av oss.

I tillegg til å bli drevet av plottet, følger Nesbø-leserne kanskje vel så spent med på hvordan det går med Harry og hvilke indre demoner han denne gang må bekjempe. Harry gjør ofte feil valg, men han tør å innrømme svakhet og er storsinnet nok til å tilgi andre. Fordi han har så mange svakheter, er det så tilfredsstillende at han har nesten magiske krefter når det gjelder.

Harry Hole inspirert av Harry Hestad

Jo Nesbø bodde i Molde i ungdomstiden, og han var oppslukt av fotball. Den store helten på Molde fotballklubb den gang var Harry Hestad, og det er denne Harr’en som er inspirasjonen til Hole. Nesbøs beskrivelse av Hestad i sangen 75, er selve myten om Harry H:

 Harry kunne drible døden.
Harry kunne finte faen.
Ingen kunne fange Harry
Ingen kunne ta`n i 75

Kan drible døden og finte faen

Harry Hole kan drible døden og finte faen. Han er myk og macho på en gang – en slags drømmemann for de kvinnelige leserne og et ideal for oss menn.

Lengselen etter Oslo

Jo Nesbø flyttet fra Oslo til Molde da han var 8 år gammel. Han hevder selv at lengselen etter Oslo er utgangspunktet for hans varme og nære beskrivelse av Oslo. Nesbø lot Harry begynne i Australia i Flaggermusmannen, og førte ham til  Thailand i Kakkerlakkene, men det var først da han kom hjem til Oslo med Rødstrupe at han kom til sin rett og ble vår Harry.

Gjør det nære og harmonisk skummelt

Med et senter på Harrys faste plass på Schrøder skriver Nesbø  om et gjenkjennelig om Oslo, men også om et skremmende Oslo – et Oslo Noir –  med skyggesider av byen som de færreste av oss stifter bekjentskap med. Samtidig Nesbø er en mester i å gjøre det nære og harmoniske skummelt, tenk bare på snømannen i Snømannen.

Får Morse til å likne en avholdsmann

Jo Nesbø her de siste årene vært en av verdens 10 mestselgende krimforfattere. Han har nå solgt over 30 millioner eksemplarer av bøkene sine. Da Daily Mail for en tid siden forsøkte å beskrive Harry Hole, mente de at han fikk inspektør Morse til å likne på en avholdsmann og at bøkene om ham er for folk som liker løse kanoner.

Slike gutter vil Norge ha

Selv om vi lever i Jantelovens rike, elsker vi nordmenn – i alle fall i en periode – at nordmenn gjør suksess ute. I Nesbøs tilfelle er det snakk om en vanvittig suksess og selvsikkerhet. Det skinner gjennom teksten, for her er det en forfatter som har stor tro på seg selv med god grunn.

Så kan man selvsagt spørre om Nesbø ikke har et for godt selvbilde. Allerede da han i ungdommen leste Fluenes herre, hevdet han overfor faren sin at han sikkert kunne skrive bedre bøker enn det. Jeg er overbevist om at det er denne unorske innstillingen som har drevet ham så langt. Han følte seg uovervinnelig som fotballspiller, som børsmegler, som pop-artist, og da var det jo bare å ta steget videre til å bli forfatter.

Psevdonymet «Kimer i klokker»

Da Jo Nesbø sendte inn den første Harry Hole-romanen til Aschehoug forlag i 1996, brukte han psevdonymet Kim Erik Lokker eller sagt på en annen måte Kimer i klokker. Aschehoug skjønte ikke ordspillet, men de oppdaget det store talentet. Og året etter fikk Nesbø både Rivertonprisen og den nordiske Glassnøkkelen for beste krimroman for Flaggermusmannen. Riverton-juryen uttalte: «Slike gutter vil Norge ha, slike kriminalromaner vil vi ha.»

Siden den gang har Nesbø ikke sett seg tilbake. Han har villet erobre verden ved å være trofast mot sitt prosjekt.

Bestialitetens historie

Jo Nesbø mener Hole-romanene er et prosjekt om ondskap, og han har også innrømmet at hans fascinasjon for sadisme kanskje vippet fortellingen litt vel over i Panserhjerte. Det er underlig at ikke flere vemmes av bøkene fordi bestialitetene er så grundig og grusomt beskrevet. Likevel er det vel nettopp vår angst for det forferdelige som er noe av drivkraften for lesningen av krimromaner. Når det da ofte går ganske bra til slutt med en helt som er vår mann, holder vi likevel ut med det meste.

Jo Nesbø og Harry Hole vil være våre i mange år fremover.