– Tennis berører det vakre i livet

Hvorfor har Gudmund Skjeldal skrevet en bok om tennis? Det har iallfall noe med gress å gjøre.

Grønt, kortklipt, nydelig. Det var gresset som startet Gudmund Skjeldals interesse for tennis da han vokste opp med fem søsken i Vestlandsbygda Skjeldal. Hele sommeren raka, hesja og jobba de med gress, og synet av de feilfrie gressbanene i Wimbledon fascinerte ham.

– Selve idretten er veldig på tvers av det jeg har drevet med selv, som langrenn; langrenn er en kamp mot klokka, mens tennis handler egentlig ikke om klokka i det hele tatt. Isteden skal du hele tiden skal ha to poeng mer enn motstanderen din; det holder ikke å bare lede, du må slå spikeren helt inn. Det gir en helt annen dynamikk av tanker, og det synes jeg er fascinerende.

Du beskriver tennis som en mental idrett, hva legger du i det?

– Det handler om at du må vise enda mer vinnervilje enn om du bare er heldig med en corner, for å bruke et fotballeksempel. I tennis må man vise vilje til å vinne hele veien. Samtidig er det så tydelig når du slår en ball inn og når du slår en ball ut, så nederlaget er mye tydeligere også.

Tennis handler om å tape og vinne med stil

Spill med stil

Tennis handler om å tape og vinne med stil, forteller Skjeldal. Når spillerne skal ut på center court under Wimbledon, passerer de to verselinjer fra Kiplings «If…»: “If you can meet with Triumph and Disaster, and treat those two imposters just the same…”

– Man skal behandle både seieren og nederlaget som en frister; man skal ikke bli for glad, og heller ikke bli for sinna og forbanna hvis man taper. Man skal spille med stil, og gå ut av det med stil.

Er tennis en sossesport?

– Det fascinerende og litt frastøtende med tennis er at det har et slektskap med aristokratiet, og det er fremdeles en av de best betalte idrettsgrenene globalt. Det kan jo for en fattig nordmann være frastøtende, men og forlokkende. Det er også noe bra i det amatøridealet at man skal spille for gleden, ikke for å bli rik, det skal ikke bli for viktig å vinne. Det viktigste skal være å spille vakkert og med respekt for at man kanskje slår en ball ut eller at motstanderen var bedre. Og det idealet kan man se uavhengig av om det gjelder overklassen.

Det fascinerende og litt frastøtende med tennis er at det har et slektskap med aristokratiet

En estetisk sport

Tenniskultur strekker seg langt utenfor de striglede gressbanene i Wimbledon; kultivert øvre middelklasse har ofte appropriert tennisestetikk som identitetsmarkør. Det har delvis å gjøre med overklassestempelet, mener Skjeldal.

– Men det er jo også noe estetisk med tennis – det er veldig tydelig hva som er et flott slag, og det er noe med de rene linjene, det enkle banesystemet. Tennis er jo et kulturelt fenomen like mye som en sport.

Det egner seg godt for estetisering?

– Ja. Det er noe utrolig grasiøst og lett med bevegelsene i tennis, som nesten minner om ballett. Det er legitimt å hengi seg til.

Tennis til folket!

Tennis tok for alvor av som tv-idrett med duellene mellom Björn Borg og McEnroe. De gjorde sporten til et kulturelt fenomen.

– Globalt er tennis inne i en skikkelig gullalder. I Norge var det større interesse før da McEnroe spilte i Wimbledon. Da var gatene i Bergen tomme, fordi folk så kampen. Men nå med Casper Ruud på vei opp, det er en spillefilm i emning, og siktet med boka mi er at den skal slå ned fordommer og skiller, vise at bønder også kan spille tennis. De kjenner gresset. Kanskje vil den hjelpe til med å gi tennis en renessanse i Norge.

Alle og enhver kan ha glede av å lese Wimbledon – der graset er grønast, mener forfatteren.

– Tennis berører det vakre i livet. Gresset er vi jo alle glade i; tennis er en lovprising av livet som gror, av våren og sommeren. Wimbledon innebærer mye mer enn sport; det er tanken om fair play, være edel og tapper, storsindig, strebe mot det skjønne og det gode. Det handler om mye mer enn sport. Jeg har en venninne som ser Wimbledon hver sommer, ikke fordi hun er så interessert i tennis, men fordi hun vil ha noe å gjøre mens hun sylter jordbær. Tennis kan gå inn i årsrytmen, i livsrytmen, som et rituale. Sånn sett er det en bok for alle, ikke bare sportsidioter.