«Til ulykke for begge parter»: Hamsun og jødene

21.–25. juni 1943 ble det i Wien arrangert en stor nazistisk journalistkongress, under ledelse av Det tredje Rikes pressesjef, Otto Dietrich. Kongressens uttalte formål var å bekjempe den «’forjødete’ presse, løgnens verktøy».

Knut Hamsun

Den største stjernen i dette antisemittiske propagandashowet var en dikter fra nord. Da Knut Hamsun lot sin tale framføre, gikk han først og fremst til angrep på England. Men han ga også sin versjon av nyere tysk historie: «Den tyske befolkning hadde også litt etter litt i årenes løp fått et innsig av fremmede elementer som infiserte og svekket den germanske ånd i folket – det passet England godt, Tyskland skulde svekkes. Et overdrev av ugermanske folkeslag og raser graserte i landet og utbyttet befolkningen som nu var utpint etter krigen.»

Ingen av de tilstedeværende, og få av dem som leste denne talen i de mange titalls aviser som lot den trykke, kan ha vært i tvil om hvem «ugermanske» først og fremst refererte til. Og ordene fikk særskilt kraft gjennom talerens berømmelse og autoritet. Opptredenen ble regnet som en viktig propagandaseier, og bidro til at Hamsun lørdag 26. juni ble mottatt av selveste Adolf Hitler.

«Jeg gjøre Utfald mot Jøderne?», spurte Knut Hamsun retorisk etter krigen. Mange har siden nøyd seg med at konklusjonen dermed var gitt. De har latt være å følge den påfølgende oppfordringen om å «lete igjennem min samlede Produksjon og se om han kan finde et Utfald mot Jøderne.» Prøver man, er oppgaven dessverre ikke vanskelig.

Det er først de siste 10-15 årene at norsk historieskriving er blitt konfrontert med sine unnlatelsessynder hva gjelder de norske jødenes skjebne, ikke minst takket være Espen Søbye, Bjarte Bruland og Synne Corell, selv om Oskar Mendelsohn og Per Ole Johansen ga viktige bidrag på midten av 1980-tallet. Denne høsten videreformidles disse korrektivene gjennom Marte Michelets Den største forbrytelsen. Men hvis den generelle historiefremstillingen har fremstått som unnfallende, har det stått verre til i litteraturen om Hamsun. I minst fem tiår etter krigen, og, i Marie Hamsuns tilfelle, helt fram til det nye materialet som legges fram i Knut Hamsun. Reisen til Hitler, har fortielsen og forsvarsøvelsene vært påfallende, tidvis sjokkerende. Det finnes viktige unntak, men det har ikke vært langt mellom forsøkene på å unnskylde unntaksmennesket, enten det har handlet om Hamsuns nazisme, rasisme eller antisemittisme.

For å vise hvordan man har kunnet frikjenne den store forfatteren for enhver antisemittisk ytring og holdning, skal jeg nøye meg med ett eksempel, en artikkel kalt «Hamsun og jødene» av den amerikanske forskeren Dolores Buttry. Her forsvares reiseskildringen I Æventyrland, der forfatteren blant annet beskriver et ansikt som «ubehagelig, jødisk», med at det ikke var «Hamsuns skyld» at han traff fremmede som var «stygge, uærlige, eller uhøflige». Her slås det fast at Hamsuns «kritikk av jødene» ikke var motivert av «deres rase», men av «deres økonomiske rolle i samfunnet». Forfatteren, heter det videre, «hadde ikke noe imot jøder», han bare foretrakk «det hjemlige framfor det fremmede». Jødene «inkarnerte» nemlig «korrupsjon og ødeleggelse av de agrare verdier og idealer Hamsun hadde så kjær».

I en hilsen til det rabiat antisemittiske Nationalt Tidsskrift skrev Hamsun i 1926 at «Antisemittisme er det i alle land, den følger semittismen som virkningen følger årsaken.» Dette var i pakt med tidligere formuleringer i samme organ: Jødenes nærvær i fremmede kulturer måtte forstås som antisemittismens naturlige årsak. «Og dermed er kanskje det betydeligste sagt om hans syn på jøder,» konstaterer Buttry anerkjennende. Også Hamsuns frykt for raseblanding møter forståelse, siden ulike raser (kelterne utgjør beviset) nemlig «dør ut ved denne utviklingen». Og slik fortsetter det.

Den slags kunne man sette på trykk i Hamsun-selskapets skrifter i 1993. Eksemplet er ytterliggående, men langt fra unikt. Og selv i noen av de nyere og mest solide bidragene til Hamsun-litteraturen finnes det spor av denne tunge apologetiske tradisjonen, inklusive Ingar Sletten Kolloens standardbiografi (2003-2004). Kolloen er eksemplarisk klar hva gjelder forfatterens nazisme, men hevder at han var «flertydig» i synet på jøder.

Da Knut Hamsun sendte sin hilsen til antisemittene i Nationalt Tidsskrift, konstaterte han at det var snakk om et svært «evnerikt folk», og tenkte da verken på sine egne jødiske venner eller «de mest usympatiske, som er inngiftet i landets befolkning eller især deres avkom, streberne i kunst, politikk og litteratur, de frekke, de anmassende». Men helst burde jødene vært samlet i et eget land, «så den eksklusivt hvite rase slapp for videre blodblanding». Så lenge landet ikke var der, bemerket forfatteren, ble jødene ved å leve og arbeide i fremmede samfunn, «til ulykke for begge parter».

Slik formulerer Hamsun sitt konsekvente syn på det som gjerne kaltes «jødespørsmålet». Han uttrykker seg ikke hatefullt. Tvert imot roser han jødenes fortjenester. Men han har likevel funnet seg noen overordnede synspunkter, synspunkter han skal holde fast ved. Det viktigste av dem er at «den hvite rase» har grunn til å verne seg mot «blodblanding». Av dette følger at de verste jøder er de som er inngiftet, og enda verre er det med deres raseblandede avkom. Det er disse som faktisk mer enn de «rene» jøder, besitter egenskapene han må ha fått bekreftet gjennom antisemittisk skremselspropaganda, de overfladiske, de frekke – så langt unna hans rotfaste bønder som man kan komme.

Opplevde Knut Hamsun selv at hans syn på jødene var et sentralt aspekt ved hans livsanskuelse? Neppe. Men han valgte å gi sin ureserverte støtte til et regime og en ideologi som hadde gjort antisemittismen til en helt sentral bestanddel. Og han var tidlig blitt en overbevist «germaner». Etter hvert var det ingen tvil om at det å være germaner forutsatte en motsats. Når Hamsun under krigen uttalte at nærheten til det tyske folk var «grunnet på slektskap og blod», og at «Vi er alle germanere», tenkte han åpenbart på seg selv og sine, på de nordiske folk, ikke på det jødiske.

Hamsuns antisemittiske ytringer spenner fra en rekke slengbemerkninger i brev fra 1890-tallet og framover, til utfallene i propagandaartiklene fra 2. verdenskrig. Men mer alvorlige enn Hamsuns spredte omtaler av individer, er det at det finnes diverse eksempler på at han aksepterte den nazistiske konspirasjonsteorien om jødenes forræderi og verdensomspennende innflytelse. Og dermed at han anerkjente begrunnelsen for at noe måtte gjøres. Som når han i brev til en tysk jøde i 1933 viste forståelse for at nazistene ville svekke jødenes makt, «slik at det ikke er jødene, men tyskerne som vil ‘herske’ i Tyskland», eller når han to år senere fulgte opp med at «Tyskland må kunne verge seg når det overveldes av store mengder av denne fremmede rasen». Etter «De lange knivers natt» i 1934 forsvarte Hamsun de hitlerske metoder med følgende karakteristikk av den demokratiske Weimar-republikken: «Nei, kom med det forrige Tyskland, med republikken, da kommunistene, jødene og Brüning regjerte i dette nordiske land!» Hamsun var, kan det være verdt å minne om, ikke tilhenger av ethvert Tyskland. Han foretrakk nazismens.

På denne bakgrunnen, med forestillingen om et germansk fellesskap som innramming, er det at man bør forstå Hamsuns senere støtte til Quislings raselovgivning, samt hans angrep på jøder eller angivelige jøder under krigen. Det være seg president Roosevelt som «en jøde i jødenes sold», eller stortingspresident Hambro som en mann uten troverdighet, på grunn av mangelen på «norsk sjel». Og dessuten hans private utfall mot «jøden Harald Beyer»: «er ikke han skutt? Skulde vært det.» Mønsteret er tydelig nok. Hamsun synes ellers aldri å ha reagert på den antisemittiske propagandaen, heller ikke når han selv ble fremstilt i dens helteroller, som «den nordiske motpol» til «jødeånden».

Marie Hamsun skal ikke ha skylden for ektemannens nazisme, og heller ikke for hans antisemittisme. Men nå er det mulig å belegge hvordan hennes holdninger til jødene var mer hatefullt fiendtlige enn hans. Samtidig gir hennes ytringer indikasjoner på hva man visste og tenkte i det hamsunske hjem.

«Det varer nok ennu 1 1⁄2–2 år før tyskerne får has på de allierte jøder,» sukker Marie til en venninne på Hitlers fødselsdag i 1943. Og helt på tampen av krigen må hun innrømme at «Angående jødespørsmålet, så er det en feil av Hitler at han ikke har enten virkelig skutt alle jøder i Tyskland og de besatte land eller satt en merkelapp med tydelig adresse på hver av dem, da de blev sendt avgårde». Under sine opplesningsturneer i Tyskland lot hun seg oppvarte av den notoriske antisemitten Julius Streicher, redaktør for tidsskriftet Der Stürmer, og hyllet ham som «sterk og brutal, den riktige mann, på den riktige plass». Hun reviderte heller ikke sine holdninger. I 1957 slo hun fast at Hitler hadde «det rette syn på dem», altså jødene. «Og Streicher som hadde til motto: ‘Die Juden sind unser Unglück!’», ‘jødene er vår ulykke’, la hun til. Hun kunne fremdeles ikke forstå «at ikke disse rottene blir betragtet som de udyr de er!».

Man bør sondre mellom en mer allmenn antisemittisme og den som er koblet til ideen om en verdenskonspirasjon og til nazismen. Man bør også skille mellom private og offentlige ytringer. Men det bør være mulig å minne om at ikke alle i Hamsuns samtid ytret seg antisemittisk, og at det fantes handlingsalternativer. Hamsun ble dessuten stadig advart. I tillegg ytret han seg som forfatter og berømthet, og var seg særdeles bevisst hva slags verdi og kraft som lå i hans navn.

Hvordan har det vært mulig i så stor grad å unnskylde, overse eller ignorere dette store historiske materialet? Hvorfor har man så ofte feid Hamsuns antisemittiske ytringer under teppet? Forstå, ja, men unnskylde, skjule, vri og vrenge?

I den apologetiske tradisjonen har særlig noen fortellinger blitt formidlet igjen og igjen, som bevis til frifinnelse. At Hamsun reddet jøden Max Tau, at han ble bestyrtet da jøden Egon Friedell tok sitt eget liv, at han på tysklandsreise i 1937 demonstrativt satte seg på en benk merket for jøder, at de verste uttalelser i hans propagandaartikler ble satt inn av det nazistiske sensurapparatet. Men tar man seg bryet med å «lete igjennem» kildematerialet, faller det meste dessverre fra hverandre.

Fremdeles finnes det dem som mener at bøker om det hamsunske mørke ikke bør skrives, selv om de skulle få fram nye ting, dokumentere historien på fyldigere vis enn før, føre til ny fortolkning og kanskje til og med vekke erkjennelse. Selv om de kan bidra til at vi i større grad fatter hva som formet denne så betydningsfulle skikkelsen, og til hvordan vi skal forstå et menneskes reise inn i det totalitære. Men skal det heller ikke skrives bøker om Kathe Lasnik eller om frontkjemperne? Hvem bestemmer hva slags kunnskap som skal utelukkes, som er irrelevant, som vi bør skånes for?

Ambisjonen i Knut Hamsun. Reisen til Hitler har vært å nærme seg historien åpent. Og hvem har sluppet til i våre fortellinger? Hvem påberoper seg lidelsen? Når så mye er gjort for å gi Hamsun et minst mulig ufordelaktig ettermæle, et ettermæle som tilsynelatende ikke virker forstyrrende på hans litteratur, skyves samtidig andre deler av det fortidige, og andre historiske aktører og ofre, inn i skyggene, blant annet jødene. Men historikerens oppgave bør være å stå vakt over det som ikke passer inn i sømløse fortellinger, å finne fram til det som skurrer: det utelatte, det tidligere historiefortellinger har ignorert eller ikke ønsket å inkludere.

___________________________________________________________________

Innlegget har tidligere stått på trykk i Vårt Land.