Sjakken eller livet

Atle Grønns Sjakken eller livet har blitt møtt med gjennomgående strålende mottagelse, både i sjakkmiljøet og utenfor. «Denne må du få med deg før Carlsen-Karjakin«, skrev VGs Ole Kristian Strøm og trillet femmeren, Dagbladets Fredrik Wandrup kalte den «en fest«, mens en av Norges ledende sjakkbloggere, Sjakkfantomet, omdøpte den til «Atles evig grønne» ledsaget av toppkarakter. Boka er en reise i sjakkens historie og kultur, en hyllest til dem som i ulike livssituasjoner er besatt av spillet og byr på varme møter med mennesker som nærmest ta det eksistensielle valget: sjakken eller livet.

Det var den natta morfar døde. Natt til lørdag, 3. mars 1979. Han hadde vært entusiastisk da han hørte at jeg spilte sjakk på skolen. Morfar var ikke selv en aktiv spiller, men en av hans seks brødre, Ragnar Fossum, hadde vært formann i Oslo Schakselskap etter krigen, og faktisk også president i Norges Sjakkforbund. Det var denne utdøende sjakk-interessen blant gamle menn på morssiden som gjorde at jeg fikk et sjakkbrett som julepresang da jeg var sju år gammel. Moren min kunne lite annet om sjakk enn hvordan man flyttet brikkene, og ble snart offer for en såkalt familiesjakk med dronningen midt på brettet, et triks jeg lærte på skolesjakken. Hvit sjakker kongen og vinner det svarte tårnet i hjørnet. Vi spilte aldri igjen.

Moren min hadde vært våken hele natta mens morfar lå på dødsleiet. Jeg sov. I søvne hadde jeg gjentatt setningen «Ikke ta tårnet mitt!». I marerittet var alt snudd opp ned, og jeg satt med de svarte brikkene i familiesjakken ovenfor. Tidlig den morgenen møtte jeg opp i skolegården på Ila skole. Der var sjakklærer Haugen og sjakkvennene mine. Livet måtte gå videre. Vi tok bussen til Carl Berner og deretter T-banen til Veitvet. Det var Oslo-mesterskap i skolesjakk.

Jeg skjønner hva Arne Danielsen mener når han åpner Norges eneste sjakkroman Åttenderaden med setningen «Hadde jeg ikke hatt sjakken, hadde jeg ikke hatt en dritt.» Som barn kan en bli så grepet at sjakken skygger over alt annet.

Og som voksen. Noen velger sjakken framfor livet. Spillet i mitt liv kalte forfatteren og kulturpersonligheten André Bjerke sjakkboka si. Viktor Kortsjnoj gikk et steg videre: Chess is My Life het selvbiografien hans. Den kalde krigens VM-kamper mellom avhopperen Kortsjnoj og den sovjetiske regimeyndlingen Anatolij Karpov inspirerte Abba-musikerne til musikalen Chess.

Viktor Kortsjnoj tar en røykepause mens en ung Kasparov tenker. Fra landskampen Sveits-SSSR, sjakk-OL 1982. Foto: Lars Grahn
Viktor Kortsjnoj tar en røykepause mens en ung Kasparov tenker. Fra landskampen Sveits-SSSR, sjakk-OL 1982. Foto: Lars Grahn

Karpov var motpolen til Kortsjnoj og skal ha sagt «Sjakken er ikke mitt liv». Karpov, i vår tid en velfødd Duma-representant for Putins parti, kunne ikke være enig med Kortsjnoj i noe som helst. Men ærlig talt – hadde ikke Karpov hatt sjakken, hadde han ikke hatt en dritt.

How Life Imitates Chess – Hvordan sjakken speiler livet – er tittelen på en av bøkene til Garri Kasparov. Aforismene står i kø. Her er et par som lever sitt eget liv, med ukjente opphavsmenn: «Å leve er som å spille sjakk mot Gud. Man gjør sine valg så godt man kan, men trekkene til motstanderen kommer raskt, presist og uventet.» Eller denne: «Livet er et sleipt spill. Når man sitter med alle kortene på hånden, vil livet heller spille sjakk.»

Om man må velge mellom A4-livet og a4-feltet på sjakkbrettet, ender de fleste likevel opp med det første alternativet. I Sjakken eller livet vil jeg fortelle om ekte sjakkspillere, om dem som til tider overdriver spillet på a4 og glemmer alle andre felter som verden har å by på.

Magnus Carlsen forsvarer VM-tittelen mot Vishy Anand i Sotsji 2014. Foto: Mads Nyborg Støstad
Magnus Carlsen forsvarer VM-tittelen mot Vishy Anand i Sotsji 2014. Foto: Mads Nyborg Støstad

En slik sjakkspiller er Viswanathan Anand. Et sjakkminne som vil forfølge den indiske mesteren resten av livet, skriver seg fra diagrammet nedenfor der han med de svarte brikkene spilte bonden på kanten til nettopp a4.

sjakkdiagram2

Det vesle bondetrekket til Anand, bonden fra a5 til a4, var en kjempetabbe – det som på stammespråket til oss sjakkspillere kalles en «bukk». Motspilleren, Magnus Carlsen, lot hodet gli ned i hvileposisjon på bordet og pustet lettet ut. Hvis Anand hadde funnet det riktige trekket i det sjette partiet i Sotsji, kunne inderen ha tatt ledelsen i VM-kampen. I stedet vant Carlsen partiet og gikk opp i føringen 3,5–2,5.

Sjakken eller livet handler selvsagt også om Magnus Carlsen. Å skrive en norsk sjakkbok i dag uten å ha Carlsen i tankene, er utenkelig. Henrik Carlsen, far til Magnus, oppfordret meg for noen år siden til å skrive bok. Han hadde lest sjakkhistoriene mine i ukeavisa Dag og Tid. Jeg svarte at det kunne kanskje bli aktuelt … «men først må sønnen din bli verdensmester!». Henrik likte ikke det svaret, han syntes vel jeg la press på sønnen, og vi skiftet samtaleemne.

Men så gikk det som det måtte gå – og her er Sjakken eller livet.

Les Utdanningsnytts intervju med Atle Grønn.