En annerledes julehistorie

Dokumentar og samfunnSamfunn og debattEn annerledes julehistorie

Tips til julegavegave med mening!

Estimert lesetid 5min
Lindis Hurum i flyktningleir
Lindis Hurum (46) er tidligere medarbeider i TV2, og drev bokstavelig talt i underholdningsbransjen. Det var en brå overgang med en bratt læringskurve da hun byttet ut programlederjobben i Vil du bli millionær med nødarbeid på oppdrag for Leger Uten Grenser. I 2016 utga hun boken Det finnes ingen de andre – det er bare oss, der hun skriver om å ta et bevisst livsvalg for å hjelpe andre. Her Lindis Hurum i Mpoko flyktningleir. FOTO: SAMUEL HANRYON

Lindis Hurum har de siste ti årene vært sentral i hjelpearbeidet i flere store katastrofer, fra jordskjelvet i Haiti til den borgerkrigsrammede Sentralafrikanske republikk, arbeid med å hjelpe ebolarammede i Liberia og redde båtflyktninger i Middelhavet. I dokumentarboken Det finnes ingen de andre, det er bare oss skriver Hurum om sine opplevelser under arbeidet som feltarbeider for Leger Uten Grenser. Hun skriver om menneskemøter som forsterker troen på at det ikke handler om «oss» og «dem», vi er alle like og alle har rett til verdighet og livreddende legehjelp.

Ikke alle feirer jul hjemme. Her kan du lese et utdrag fra Lindis sin julaften da hun i 2013 var stasjonert i M’poko-leiren ved Bangui, hovedstaden i Den sentralafrikanske republikk:

Lindis Hurum synes det er vanskelig å forstå hvordan vi kan akseptere at mennesker lider så mye bare en flyreise unna; det kunne like gjerne vært oss selv som trengte hjelp. Når hun jobber i felt møter hun mennesker det er lett å relatere seg til; mennesker som føder barn, forelsker seg og gifter seg, akkurat som oss. I boken "Det finnes ingen de andre - det er bare oss" forteller hun om sterke møter med andre mennesker.
Lindis Hurum synes det er vanskelig å forstå hvordan vi kan akseptere at mennesker lider så mye bare en flyreise unna; det kunne like gjerne vært oss selv som trengte hjelp. Når hun jobber i felt møter hun mennesker det er lett å relatere seg til; mennesker som føder barn, forelsker seg og gifter seg, akkurat som oss.

24 desember 2013

Jeg er nødt til å gå ut av bilen og bane vei til fots for at folk skal flytte seg for konvoien vår. Det er så tett med folk, med gamle menn, små barn og kvinner, med alt de makter å bære av eiendeler på hodet. En elv av mennesker som alle ender i samme søledam: en kaotisk flyktningleir med like mange innbyggere som i Drammen, minst.

Det er vanskelig å finne tid til å tenke lenger frem enn et par timer når vi har mer enn nok med å overleve dagen i dag


Det er allerede fullt av pasienter ved det lille, gule tollbygget som huser en provisorisk operasjonssal vi har satt opp, i tillegg til et lite rom til fødsler og et større til konsultasjoner. Det er åpenbart at vi behøver flere klinikker, og vi trenger et sykehus. Dette er som om Drammen kun skulle ha et bitte lite, uhygienisk akuttmottak. Jeg er ikke stolt av hva vi har å tilby nå. Vi er nødt til å utvide. Men det er vanskelig å finne tid til å tenke lenger frem enn et par timer når vi har mer enn nok med å overleve dagen i dag, bokstavelig talt. Ofte må vi avbryte arbeidet eller forlate leiren tidligere enn planlagt fordi kampene er for voldsomme, skuddene for tett på. Jeg har bedt hovedkontoret om å sende oss flere folk. Vi har bestilt alt vi trenger for å bygge et feltsykehus med 60 senger. I går fikk vi også bekreftet det vi har vært redde for: meslingutbrudd.

Med kuler som bokstavelig talt flyr rundt ørene, og med et stadig økende trykk på den enslige klinikken syke og skadde, vet jeg ikke hvordan vi skal få dette til


Det er en katastrofe i katastrofen: I en så tettpakka leir uten engang minimumsstandard på hygiene er allerede ett tilfelle av meslinger å regne som en epidemi, det er en ekstremt smittsom og dødelig sykdom. Vi vet godt hvor lav vaksinedekning det er i denne befolkningen fra før, så vi er nødt til å sette i gang massevaksinasjon umiddelbart om vi skal unngå at utbruddet sprer død fortere enn rottegift. Men med kuler som bokstavelig talt flyr rundt ørene, og med et stadig økende trykk på den enslige klinikken med alvorlig syke og skadde, vet jeg ikke hvordan vi skal få dette til. Dagene er så intense at vi ikke rekker å gå på do engang. Det er jo i grunnen like greit, siden det fortsatt ikke finnes noe toalett i leiren.

Det er en mann med to håndgranater inne i konsultasjonsrommet


Tankerekken min blir avbrutt av et redselsskrik. Jeg står rett utenfor porten til klinikken og forstår med en gang at noe er alvorlig galt. Pasienter med barn i armene løper skrikende ut sammen med ansatte, panikken sprer seg som en flodbølge fra klinikken og utover i leiren. Jeg løper motsatt vei, men assistenten min Sympho stopper meg i porten: «Det er en mann med to håndgranater inne i konsultasjonsrommet, han jager en muslim som har gjemt seg der.» Jeg ser over skulderen hans at en av vaktene våre, Daniel, sitter på knærne med foldede hender foran en mann. Han trygler ham om å ikke slippe granatene, ber ham om å forlate klinikken. Mannen er rasende, han skriker og veiver med håndgranatene. Jeg gjenkjenner ham som en av soldatene i den kristne militsen Anti-Balaka, eller Anti-B.

Bla i boken her

[insert-embed]

Verdens glemte kriser

– Oppmerksomhet er en forutsetning for endring, derfor ber vi norsk media om mer drahjelp til å få frem de glemte krisene, sier lege Morten Rostrup. På listen Leger uten grenser har satt opp i år, står ti humanitære kriser som sårt trenger medienes oppmerksomhet, men som faller utenfor. Les mer om årets glemte kriser.