Nytt år. Igjen.

Ellisiv Lindkvist

De går liksom fortere og fortere. Årene. Og jeg vet jo hva det betyr. Så er det påan igjen. Nytt år, nye muligheter. Eller hold fram som du stevner. En kvinne på radioen forteller fornøyd om sitt kjøpefrie år i 2011. Lettpåvirkelig og følsom som jeg er blir jeg fascinert av ideen. Jeg er kritisk til høyt forbruk og materialisme. Jeg klarer sjelden å kjøpe meg til lykke, selv om jeg har prøvd og fortsetter å prøve igjen og igjen.

Et helt kjøpefritt år vil jeg ikke orke. Men kanskje et år der jeg får oversikt over hva jeg faktisk eier. Et år der jeg ikke kjøper noe som minner mistenkelig om noe jeg allerede har. Det har hendt jeg kjøper bøker jeg har fra før. Og når bokhyllene fra golv til tak er seks meter breie og dessuten fulle, bør man kanskje prioritere. Men det er jobben min, protesterer jeg. Bøker er jobben min, jeg må ha så mange. Dermed kjøper vi heller flere bokhyller.

Hva med klær da? Klesbudsjettet mitt ligger langt under en gjennomsnittlig norsk kvinne (gjetter jeg frekt). Men jeg kvitter meg sjelden med klær, og da øker tross alt mengden. Hvor mange svarte bukser trenger man? Flere! De fleste passer jo ikke. De bare tar opp plass. Ok, jeg innrømmer det: jeg syns det er vanskelig å kvitte seg med ting. Noen liker å kaste. Jeg liker det ikke. Det er noe trist over det. Jeg kan kanskje få bruk for det engang. Teaterprogram fra 90-tallet. Gamle utgaver av Vinduet og Vagant. Jeg kan jo ikke kaste dem! Selv ødelagte ting kvier jeg meg for å kaste.

Og kassettene mine. Min stolthet. Samlingen av opptakskassetter med musikk som viste at jeg var oppegående, intellektuell og avansert. Joy division, Jesus and Mary Chain, Einstürzende Neubauten, Sonic Youth, de Press, Holytoy, Suicide, Lydia Lunch, Laurie Andersen. Det var noe annet enn Lisa Ekdahl og Norah Jones som jeg senere motstandsløst likte og kjøpte platene til. Jeg fulgte intenst med på både litteratur og teater og foretok en prioritering. Musikk rykket ut.

Prioritering ja. Jeg spiller ikke kassetter lenger. Jeg spiller ikke musikk like ofte som før. Jeg hører på Ipod når jeg trener og setter av og til på en CD i stua. Kassettene kan nok kastes. Klær kan gis til Fretex, teaterprogrammene kan helt sikkert også kastes. Det er mulig dette er et nyttårsforsett. I morgen skal jeg begynne.

Trur eg.

 

(Baksida av Klassekampen i dag, mandag 9. januar 2012)