Det er nok nå

Flagg_uskarp

Mitt bilde av landet mitt, Norge, det som definerer meg som nordmann, er et land som handler storsinnet og liberalt overfor andre mennesker, og som gir enkeltmennesket rett til å leve fritt. Men dette bildet blir stadig mer diffust. For det jeg har oppfattet som mitt norske, etiske kompass forvrenges av kynisk, egoistisk guffe.

Lørdag 30. januar leser jeg nok en sak, i VG, om moren Mary fra Eritrea. HIV-smittet, med en fem år gammel sønn, Joshua, heldigvis usmittet av HIV. Historien om Mary er bare én av et utall saker den siste tiden om asylsøkere til landet som ikke får opphold og skal sendes ut. Litt som man gjør med en pakke: sender den. Eller lagertømming.

Mary havner kanskje på flyet til Italia sammen med andre dødssyke Dublinere (Dublin-avtalen er den som gir Norge anledning til å returnere asylsøkere til det første landet de ankom i Europa), barnefamilier med barn som er født i Norge, snakker norsk, har norske venner, går på norsk skole og ikke kjenner noe annet enn Norge. Disse skal ut, beslutter vårt embetsverk, under instruks fra den sittende, og for så vidt også forrige regjering.

Som mange andre ønsker Mary å skape en bedre tilværelse for seg og sin sønn. Hvem kan klandre henne for det? Hvem vil ikke det beste for sine barn? Rekk opp hånda, politikere og embetsfolk, som ikke vil det beste for deres barn. Rekk opp hånda, de av dere, som vet med sikkerhet at de ikke har en slektning i USA hvis forfedre ikke presenterte en løgn eller to på Ellis Island for å komme inn i mulighetenes land.

Det vi som nasjon holder på med nå, er i et etisk og medmenneskelig perspektiv, galt.

Som utallige andre har flyktninger som Mary forlatt en fortvilet, kanskje livsfarlig tilværelse i et land hvor et menneske ikke har all verdens verdi og rettigheter sammenlignet med oss her hjemme. Og som hundretusener av andre flyktninger, var Marys første møte med Europa Italia. På veien dit ble hun, som tusener av andre kvinner, voldtatt. Kanskje var det da hun fikk HIV-smitten.

Vi snakker altså om et menneske som er fullstendig avmektig, og som har ansvar for en sønn vi under FNs barnekonvensjon (det er grunn til å minne oss selv på at denne konvensjonen har vi ratifisert for lengst, altså inntatt som en styrende tekst overordnet vårt eget lovverk) forplikter å hjelpe. Men nasjonen Norge er langt mer opptatt av å følge Dublin-avtalen, enn FNs barnekonvensjon. Mary-ene skal ut.

For Marys del innebærer det å skulle ut en retur til Italia, et land som tar imot et uhorvelig antall flyktninger, og som på grunn av alle returene vurderer å tre ut av Dublin-avtalen. Mary har krav på HIV-behandling i Italia, men hun vil neppe få den nødvendige oppfølgingen i et land som flyktningestrømmen har presset til randen av sin humanitære kapasitet. Slik Norge agerer nå, synes bilaterale, humanitære vurderinger som tar inn over seg fordeling av byrde internt i Europa, og ikke minst respekten for asylinstituttet, å ha forsvunnet i en xenofobisk tåke.

Mitt Norge bygger sin identitet på humanitære verdier og menneskerettigheter, respekt for det menneskelige mangfold, og strekker ut en hånd der det er behov. Mitt Norge er et land som har enorme naturressurser, som har forvaltet disse relativt klokt til fellesskapets beste, og som i rimelig grad deler denne rikdommen med verden rundt seg. Vi gjør ikke alt riktig, men vi forsøker å gjøre ting til beste for fellesskapet, også det globale.

Til bakteppet av påstander om politiske snarveier i justisdepartementet, for å oppfylle smålige målsettinger om at et visst antall asylsøkere skal ut, er det som om landet, slik vi kjenner det, rett og slett avvikles. I stedet har vi fått en økonomisk motivert maskin som veier humanitære hensyn opp mot kost/nytte og et, det for stå for min regning, politisk opportunistisk argument om at en asylsøker begår et lovbrudd ved å lyve om identitet under press.

De fleste asylsøkere kommer fra en tilværelse de færreste av oss nordmenn, med alle våre sosiale goder, vår kjøpekraft, sydenturer og generell trygghet i tilværelsen, kan forestille oss. Vi har til og med en lovgivning her hjemme som tar høyde for at om vi skulle måtte lyve for politiet eller myndighetene under utilbørlig press, eller har vært av den oppfatning at våre liv er truet, så blir dette tatt hensyn til i straffeutmålingen. Vi kan også reservere oss fra å gi vitneutsagn som inkriminerer oss selv. Som asylsøker kan du ganske reelt føle at ditt liv er truet, at du er under et utilbørlig press. Likevel oppnår du ikke i nærheten av de samme rettighetene som oss fastboende i ditt møte med Den norske maskinen, tross rekken av konvensjoner Norge har ratifisert.

I Norge kan vi si og mene hva vi vil, tegne hva vi vil, spotte kirke og politikere, vi kan kritisere Kongehuset og vi er jaggu selvgode nok til at omtrent hele nasjonen sa je suis Charlie Hebdo nylig. Det er trygt i Norge. Vi har utviklet et land med stor takhøyde og frihet. Så hva er det som gjør at vi glemmer alt dette og behandler mennesker som ligger så langt nede at det rett og slett ikke ville vært mulig for en nordmann å komme dit, så uverdig, så smålig, så grenseløst egoistisk? Når fikk vi mage til det? Er vi redde for Mary? At det skal komme flere Mary-er? At de kommer veltende inn over grensen og forstyrrer oss der vi sitter og digger oss sjøl foran tungtvannsserien på NRK? Gutta sine, det, som sto opp og kjempet.

Mitt moralske og etiske kompass, som jeg trodde var bygget på en norsk forståelse av verden, er under konstant angrep om dagen. Vi er mange nordmenn nå som ikke kjenner oss igjen i landet vårt. Det er ikke helt til å tro at Norge er et slikt, feigt land. Jeg kjenner det buldrer fram et raseri inni meg. Derfor tenker jeg at det er nok nå. Nok juss, nok prinsipper, nok kynisme. Hvis ikke mister vi oss selv.