Dårlig tid og dårlig tro – svar til Espen Stueland

Espen Stuelands kritikk av min bok Raseri er en enøyd lesning gjort med dårlig tid og dårlig tro.

Kritiker Espen Stueland overser glatt at Raseri er bokhøstens eneste virkelige forsøk på å se den hvite terroristiske bevissthet innenfra, med den risiko dette nødvendigvis innebærer. Han tar ordet «saklighetsnivå» i sin munn samtidig som han reduserer min kritikk av selvet og kulturen som har utviklet det, til et kryptorasistisk og narsissistisk innlegg. Mellom det 415 sider lange forsøkets mange utfall og avstikkere ligger det også argumenter og kritiske påpekninger man enten må ha dårlig tid eller dårlig tro for ikke å se. Nyansene og forbeholdene som preger selv de mest rasende tekstene går kritikeren hus forbi. Han spør om jeg vil bygge landet med Odin? Ja, den enøyde guden for skaldskap og strid er helt sikkert mindre enøyd enn kritiker Espen Stueland.

Kritikerens argument: I Raseri handler alle artiklene i sin helhet om forfatteren selv og hans apologi for sin rett til å lefle med wagnersk estetikk og nazismen. Dette er oksedritt og løgn, for å si det forsiktig. Raseri handler også om Aslak Nore, det tapte mannsideal og en bonde som går Birken i tre disipliner; den handler om å føkke 1968 og kjempe nå; om å føkke de litterære stasjonsvogner og the Literati Glitterati. Raseri handler om Paul Virilio, Peter Sloterdijk og Anselm Kiefer; om antisemitten Varg Vikernes og hans jødiske fans; om hva som skjer når Espen Askeladd blir til Sigurd Fåvnesbane; om svartmetall og rasende konger hos Snorre; den handler om hvite og svarte vikinger, og et konsensusnasjonalistisk Norge som ennå ikke er klart til å ta i mot dem. Raseri handler om europeiske samfunn som ikke er i stand til å ivareta borgernes sikkerhet; om sinte, unge menn, deres dragning mot sterke stemmer og symboler; den handler om at den politiske venstresiden dessverre har mistet muligheten til å fange dem opp, som jeg påpekte i essayet «Æren og demokratiet» (Morgenbladet, 29. juli). Og viktigst av alt: Raseri handler om et forsvar av kunstens totale, uinnskrenkede frihet.

Stueland skriver: «Han sammenlikner seg i et parti med Hitler; ydmykelse og skam over Versailles-traktaten utlagt som utløsende årsak til 2. verdenskrig.» Dette er direkte feil: Det er manuskonsulent «Espen» som i en fotnote spør radioverten Sturmgeist om hva som er black metal-miljøets «Versailles-ydmykelse», og får et utfyllende svar. Avsnittet forøvrig heter «Et forsøk på å hitle min egen musikk», hvor poenget er å analysere svartmetallens tidvis totalitære gevanter: «Skammen kamufleres med stadige oppfordringer til stolthet, styrke og triumf. Kompensasjon for personlige nederlag søkes i fellesskapets ekspansjon og dominans (…) Lav selvfølelse blir usynlig i gruppens svartkledde konformitet og projisert over på en utgruppe.» Ironisk nok blir jeg hitlet i mitt forsøk på å hitle min egen musikk. Det er ingen grunn til at en norsk skald av i dag skulle sammenligne seg med Hitler, i motsetning til en viss romanforfatter. Andre verdenskrig er over. Stang ut, Stueland.

Videre: «Men Jakhellns reaksjon etter å ha blitt korrigert i faktafeil, for å ha påstått at Harald Eia spilte hovedrollen i «Døden på Oslo S», er kanskje talende for forfatterens ironiske egenrådighet.» Her må jeg skratte av en kritiker helt uten humor: Å påpeke «en uforglemmelig Harald Eia i rollen som narkomane Lena» er ikke så mye kontrafaktisk historieskrivning som en SPØK! Det å påpeke at manuskonsulenten i fotnotene «sprer desinformasjon igjen», ditto. For ordens skyld er den virkelige skuespillerens navn nevnt, hun heter altså Helle Beck Figenschow. At fotnotedialogen mellom Sturmgeist og «Espen» (Ivo de Figueiredo) også har en humoristisk dimensjon, er et poeng den rappføtte kritikeren løper fra. Rødt kort, Stueland.

Espen Stueland leverer en kjapp og sleivete lesning preget av kritikerens vilje til å distansere seg fra en stil og et innhold han ikke liker. Kritikk fra mette moralister gjør lite eller ingenting med raseriet som brenner videre der ute – dét er også ett av hovedpoengene i Raseri.

Innlegg publisert i Klassekampen 14.12.2011.