Æren og demokratiet

Hvis du finnes blant Morgenbladets lesere, tikkende bombe: Jeg tar ditt raseri på alvor. 22. juli 2011 har vist oss hva det kan føre til av lidelse og ødeleggelse. Massakreviruset er dessverre kommet til Norge, og det virkelige problemet feies under teppet nok en gang. Derfor ber jeg deg, tikkende bombe, først som sist: Hold andre mennesker utenfor. Skyt et tre, løp en tur med Morbid Angel på øret; men hold dine artsfeller utenfor ditt eget problem. Vold ødelegger ikke bare den som mottar, men også den som gir. Du vil sverte din egen ære for alltid, og gjøre Norge til et verre sted å være.

Det er ikke tilfeldig at jeg skriver ære. Vi som er oppvokst i et land i endring, har opplevd hendelser, bekjentskaper, gleder og problemer våre foreldre aldri har vært i nærheten av. Det som en gang var en homogen befolkning, er blitt flerfoldig i sin sammensetning. Utviklingen er irreversibel. Våre forfedres Norge er borte for alltid. Der ligger et dypt savn, men også store muligheter det kan være vanskelig å få øye på for enkelte.

Vi er mange som sliter med å finne vårt rettmessige hjem i det ensrettede samfunnet de kaller Det nye Norge. Det er mangfoldig, men også ensrettet. Vi er mange som har tenkt at landet vi stammer fra, er pansret mot avvikende oppfatninger – sannsynligvis har det vært slik i århundrer. Per i dag stikker offentligheten fingrene i ørene for enhver som understreker sitt norske opphav. Noen av oss slipper til, men meningene våre er uvelkomne inntil det uvedkommende. I mørke øyeblikk har jeg tenkt at min ære er blitt tråkket på. At det offisielle Norge aller helst ville ha utslettet stoltheten jeg føler over min egen identitet. I mai 1814 uttalte admiral Jens Schow Fabricius disse ordene på Eidsvoll: «Enige og tro til Dovre faller». Jeg vil gjerne være enig og tro mot min trippeltipp admiralen og mot Norge, men gudene skal vite, at jeg har slitt med motivasjonen i over et tiår.

Det er også derfor jeg nå skriver det jeg gjør. Demokratiet som Fabricius og eidsvollsmennene var med på å etablere, kjennetegnes av ytringsfrihet: Borgerens rett til å ytre seg fritt, under ansvaret som ledsager friheten. Jeg opplever at mediene og ekspertene de bruker i kjølvannet av den 22. juli, begår en feil: I stedet for å praktisere mer demokrati, slik statsministeren formulerte det, vil de legge lokk på diskusjonen av gjerningsmannens motiver og skriftet han har utgitt. Enigheten er upåklagelig, troskapen til ytringsfriheten er det verre med. At de forholder seg pedagogisk til oss som borgere, gjør meg rasende. Som om ikke vi kan danne oss vår egen mening; som om vi ikke er i stand til å tenke selvstendig.

I mediene vender de sakkyndige ryggen til de som fortsatt kan utgjøre en risiko: De tikkende bombene som i sin paranoia sliter med en følelse av såret stolthet og krenket ære. De som føler seg forfulgt for sin islamofobi eller sin innvandringsmotstand. Eksempelvis var forfølgelsesvanviddet noe av det første som slo meg i lesningen av Anders Behring Breiviks 2083: A Declaration of European Independence. At disse personene selv kan være forfølgere og dermed berettiget til nitid oppfølging, er ikke poenget her; problemet er at de åpenbart lenge har følt seg marginalisert i Jens Stoltenbergs demokrati. De som en fjesbokvenn foraktelig kalte «kommentarfeltfascistene», føler at det ikke er plass til deres meninger i samfunnet de arbeider for og betaler skatt til. La oss ta den nødvendige politiske diskusjonen senere, hardt og grundig, som det sømmer seg de demokratene vi vil være: Nå handler det om å ikke snu ryggen til problemet enda en gang. I den første uken etter katastrofen har ingen tatt tyren ved hornene.

Og hva er så selve problemet? La meg fortelle deg min egen historie, tikkende bombe, hvis du fortsatt er med. Jeg har følt på det samme raseriet som deg. I perioden 2002-2006 gjennomgikk jeg det som i ettertid kan minne om en radikaliseringsprosess. For en som hadde befattet seg med rasjonalitet på fulltid i fem år, gjennom filosofistudier ved universitetene Sorbonne og Sussex, kom raseriet som en plutselig sykdom. Utrygghet i et multikulturelt nabolag i Paris blåste liv i tunge, antiislamske fordommer, som begynte å versere i eteren etter 11. september 2001. I dag ser jeg på det som et memetisk virus: Min bevissthet ble infisert med autoritære, rasistiske og antiislamske memer. Mem-begrepet ble først lansert av zoologen Richard Dawkins i boken The Selfish Gene i 1976, og beskriver kulturens motstykke til genet. Min flerkulturelle debutbok Gebura muse åpnet med et sitat fra Koranen; boken ble utgitt den 23. august 2001.

Hva skjedde i Paris? Jeg var en fredelig student som ble møtt med blikk og holdninger jeg oppfattet som fiendtlige, rasistiske og antihvite. Fordi jeg var følsom inntil det overfølsomme, ble jeg grepet av en ekstrem aggresjon. Som hvit nordmann og europeer følte jeg meg sviktet av politikere som åpnet samfunnene våre for masseinnvandring, samtidig som de feide den antihvite rasismen under teppet. Jeg følte meg oversett, forbigått og krenket. Raseriet var totalt: «Ingen forstår min fortvilelse». Kall det gjerne et psykologisk problem: Jeg gikk rundt i sinnsstemninger som jeg tror enkelte terrorister deler. Det varte og det rakk, tok liksom aldri slutt. Det plaget vennene mine, like mye som det plaget meg. Hvis jeg ikke gikk av skaftet, skyldtes det enten at jeg var for feig, for empatisk eller for godt oppdratt og skolert. Etter 22. juli 2011 er det på tide å hente frem terrorviruset i en selv, og utsette det for nådeløs analyse.

Jeg valgte altså å uttrykke sinnet i ord og lyd, heller enn i handling. Det er ikke tilfeldig at jeg startet bandet Sturmgeist i denne perioden. Jeg klippet håret kort, og begynte å gå i uniformsjakker og høye støvler. Den 23. desember 2004 skriver en sint Cornelius om sin tid i Paris: «Hver dag så jeg sykdommen – the dis-ease – i den andres blikk. Det jeg så kunne svinge fra frykt, til mistenksomhet, til misunnelse, til hat, til likegyldighet, til hva det måtte være. Jeg sier sykdommen, fordi jeg holder rasisme for å være et mentalt virus. Kanskje var det hele en stor misforståelse fra min side – men jeg tror ikke det. Jeg tror Paris står foran alvorlige rasemessige og kulturelle konflikter i de neste tiårene. Noe av det jeg gjerne vil gjøre som journalist, er å rapportere fra det «nye» Frankrike og forstedene i Paris, for å vise elendigheten som hersker der: fattigdommen, følelsen av usikkerhet og marginalisering, hatet mot et samfunn som «har sviktet sin innvandrerbefolkning», lovløsheten, det lave utdannelsesnivået og den antisosiale adferden, misbruket av alkohol og narkotika, fremveksten av amerikanske gangsterrapverdier i firspann med totalitær islam, hardporno og kvinnehat, og du skjønner tegningen. Jeg er overbevist om at Paris vil eksplodere på den ene eller andre måten.»

Året etter, den 27. oktober 2005, eksploderte Paris i opptøyer. I mediene så jeg de som jeg tidligere hadde betraktet som mine fiender, gå berserk i gatene, brenne biler og krige mot politiet. Min sympati lå helt og holdent hos ordensmakten, og hos innenriksminister Nicholas Sarkozy, som sa at han ville «høytrykksspyle forstedene». Den sanseløse, stupide volden rammet først og fremst opprørernes egne. Flere tusen utbrente bilvrak hindret arbeidende forstedsbeboere i å komme seg på jobb. En skole, en barnehave, en kirke og en moské gikk opp i flammer.

Allerede da var jeg klar over at det å kalle disse opprørerne for muslimer, ikke bare var feilaktig, men også en fornærmelse mot verdensreligionen islam. I dag aner jeg følgende subliminale budskap til innvandrerungdom i mediene: «Hvis du ikke er muslim, skal vi gjøre deg til en.» Jeg mener jeg forstår psykologien til ungdom som blir radikalisert til ekstreme bevegelser, uavhengig av bevegelsenes semantiske innhold. De har fått nok: Nå vil de forlate sin passive situasjon og bøye verden etter deres egen vilje.

I det jeg skriver dette, får jeg en grusom tanke: I Det nye Norge er det ingen som kan fange opp de unge trærne som vakler i skogen. Vi har ingen subkultur å by dem, som er mer attraktiv enn militant religion, jihad eller kontrajihad. Jeg tviler på at venstresiden, omtrentlig representert ved for eksempel partiene Rødt og SV, organisasjonen SOS Rasisme og rapperne i Gatas Parlament, har en aura som er sterk nok. Det er flere tiår siden venstresiden mistet sin estetiske tiltrekningskraft – dessverre. Paradoksalt nok virker det som om de borgerlige partiene og mer konservative verdier har en viss appell blant innvandrerungdom – se Aslak Nores bok Ekstremistan – men for å fange opp de mest rebelske tror jeg det trengs langt sterkere kost, for eksempel kunst med den virkningen svartmetall en gang hadde på min generasjon. Symboler, ekspressivitet, former som appellerer til følelsene og skaper tilhørighet.

Jeg identifiserte meg med den bredere venstresiden frem til omtrent 2003 – etter dette fikk jeg, grunnet en personlig krise, en aversjon mot det jeg oppfattet som en bedrevitersk, arrogant, selvtilfreds, nedlatende og moralistisk retorikk. I januar 2008 meldte jeg meg inn i et norsk politisk parti igjen, etter fem års vingling på egne vinger. Det var en romersk sosialistisk politiker og venn som overbeviste meg om viktigheten av å ta ansvar.

I Paris 2005 handlet det om det den tyske forfatteren Hans Magnus Enzensberger har kalt «den radikale taper», det vil si, desperat og arbeidsløs ungdom nederst på samfunnets rangstige. Med unntak av deltagelse i intimitetstyranniserende og individkrenkende realityshow, er kriminell berømmelse den ypperste sosiale og mediale anerkjennelse taperen kan håpe på. Filosofen Peter Sloterdijk skriver i Zorn und Zeit («Tid og vrede»): «De moderne har oppfunnet taperen. Denne figuren, som man møter på halvveien mellom gårsdagens utbyttede og dagens og morgendagens overflødige, er den uforståtte størrelse i demokratienes maktspill. Ikke alle tapere lar seg berolige av det argument, at deres status tilsvarer deres plassering i en konkurranse. Mange vil innvende, at de aldri har hatt en sjanse til å spille med og oppnå en plassering deretter. Deres hevngjerrige følelser retter seg ikke bare mot vinneren, men også mot spillereglene.»

Når taperen taper én gang for mye, da smeller det. Fra våre sofalandskaper så vi det i det nye årtusens første tiår, flammene fra tapernes raseri. Erfurt 2000. New York 2001. Paris 2005. København 2006. Jokela 2007. Oslo 2009 – og 2011, må jeg dessverre legge til. Til tross for de store forskjellene mellom skolemassakre i Erfurt og Jokela, forstedsopprør i Paris og terrorangrep på New York og Oslo, vil jeg argumentere for at det også finnes visse likheter: At volden kan sies å være tapernes hevn. At hevnen rammer uventet, enda den burde komme som ventet.

Enskjønt, ventet. Å høre om skuddene på Utøya den 22. juli gav meg en ekkel følelse av déjà-vu. Fire år tidligere, den 7. november 2007 ble jeg oppringt av en norsk nyhetsjournalist som lurte på om jeg var Sturmgeist? Henvendelsen hadde ingenting med kultur å gjøre. Jeg fikk beskjed om at en ung person i Finland hadde gått amok med skytevåpen og drept et titalls personer på skolen sin. Han skal ha kalt seg «Sturmgeist89» på YouTube. Det viste seg at Pekka-Eric Auvinen var fan av bandet mitt. Han drepte åtte personer, medelever og skolens rektor, før han skjøt seg selv.

Året før hadde Sturmgeist utgitt albumet Über, militant ekstremmetall med tekster som omhandlet ulike krigerskjebner. Blant alle de harde låtene fantes også to lettere innslag, «Party Über Alles» og en cover av Falcos «Rock Me Amadeus». Jeg hater å innrømme følgende: Kanskje var det ikke tilfeldig at Auvinen likte musikken til Sturmgeist. I biografien om maleren Mark Rothko heter det seg: «Så til de som tenker på bildene mine som fulle av ro; jeg har fengslet den mest ekstreme vold i hver kvadratcentimeter av overflaten deres.» Slik tenker jeg også om musikken jeg en gang kalte grim germanic thrash metal. I tiden etter Jokela-massakren ble mitt syn på Sturmgeist langsomt endret, som en følge av mediedekningen; glimtet i øyet, som hadde vært der i begynnelsen, forsvant, raseriet stod rødskimrende igjen. I juli 2011 har jeg ambivalente følelser for låtene jeg skrev for seks år siden.

Slavoj Zizeks bok Violence kan sees som en argumentasjon i dette poengets favør: Vi, som definerer spillereglene i et system som produserer tapere, bør være forberedt på vold. Zizek sammenligner det parisiske forstedsopprøret i 2005 med terroristangrep og selvmordsaksjoner: «I begge tilfeller er vold og motvold fanget i en dødelig, ond sirkel, hvor hver av dem genererer kreftene de de forsøker å bekjempe. I begge tilfeller har vi med blinde passages à l’acte, eller utagerende handlinger, å gjøre, hvor vold er en implisitt innrømmelse av avmakt.»  Klarere kan ikke taperens situasjon oppsummeres.

De fleste av opprørerne i 2005 var franske statsborgere og «issus de l’immigration», som det heter på fransk, ‘utsprunget av innvandringen’. I dag er det umulig å ikke ta deres sosiale posisjon i betraktning, når vi undersøker raseriet deres. Vi vet at Frankrike sliter med tosidig rasisme og stemoderlig behandling av minoriteter. I Norge har fokuset lenge stått hardt på muslimene. Jeg må si jeg er imponert over hvor godt de har taklet storsamfunnets massive mistenksomhet. Nå tror jeg de vil føle seg lettet og glade over å kunne gi stafettpinnen videre til de tikkende bombene blant oss: de sinte, hvite mennene som føler på sin sårede stolthet, sin krenkede ære – eller hva de nå kaller det. Her gjelds det ikke så mye å være enig eller uenig med dem, som å se på dem, og hente dem inn i Jens Stoltenbergs demokrati. Et folkestyre med plass til oss alle – og da mener jeg virkelig alle. Slutt med mistenkeliggjøringen. Slutt med utfrysningen. Møt argumenter med argumenter. Møt hets med argumenter, ikke med hets.

Ingen kan av oss kan unngå kontakt med katastrofen som inntraff den 22. juli. Hvordan vi takler emosjonene som følger katastrofen, varierer: Noen gråter, andre blir sinte. Den som ikke vet bedre, kan få lyst til å finne en syndebukk. Noen å ta ut aggresjonen på. De skammelige angrepene på våre muslimske søstre og brødre i kaoset fredag ettermiddag er ett eksempel i så måte; som om noen skulle angrepet meg lørdagen etter, fordi massemorderen viste seg å være en blond nordmann.

Jeg har grått, og jeg har vært sint. Jeg ville faktisk besøke AUF-leiren på Utøya, for å se på den praktiske utøvelsen av demokrati i julilyset, men avstod fordi jeg følte meg for gammel. Der ville jeg muligens stått ansikt til ansikt med Anders Behring Breivik. Uten en sjanse. Nå føles det urettferdig at så mange av de unge idealistene er borte for alltid, mens gjerningsmannen lever. Jeg støtter AUF’erne helt og holdent i deres vilje til å ta Utøya tilbake.

En konklusjon til deg, tikkende bombe, som ikke trenger hjelp: Å overvinne seg selv og ens egne problemer krever større styrke enn å skyte uskyldige tenåringer. Å drepe mennesker for deres overbevisning er et absolutt og endegyldig uttrykk for din egen avmakt. Alle mennesker, meg selv inkludert, er fulle av svakhet – hvis du ikke ér en av dem, er du i så fall den første i historien.

Det finnes folk der ute som kan hjelpe deg. De kalles psykologer og psykiatere, og er reddere for deg enn du er for dem. Nå bør Norge sørge for at de som trenger oppfølging, får det umiddelbart. Aldri har det vært større behov for psykologene enn akkurat nå – ikke til å avspise oss med enda mer billig moralisme eller legge føringer for vår grunnlovsfestede ytringsfrihet, men til å hjelpe de av oss som har et aggresjonsproblem. Du er ikke alene.


Cornelius Jakhelln