Å skrive en debutroman

BarnebøkerUngdomsbøkerÅ skrive en debutroman

Lurer du på hvordan arbeidet med å skrive en ungdomsroman arter seg? Her forteller Elin Viktoria Unstad om hvordan hun arbeidet med debutromanen Vega, en dystopisk ungdomsroman. Få et innblikk i prosessen fra den første idéen til boken var klar til å sendes ut til bokhandlene!

Estimert lesetid 4min
Vega er en spennende, troverdig og actionfylt roman om Vega på 17 år, og livet hennes i Nyhåp.

Jeg har skrevet siden jeg var fem år. Det startet i en liten minnebok hvor pappa og farfar noterte små dikt for meg. Mitt absolutt første forsøk var:

Lysestake vekk med deg,

jeg vil heller ha vei

til meg.

Alltid hatt en drøm om å bli forfatter

Hvis noen spurte hva jeg skulle bli når jeg ble stor, så var forfatter alltid svaret. Jeg skrev mer, eller mindre, oppover i ungdommen og tjueårene. Mer i ungdommen. Mindre i tjueårene. Så fikk jeg et barn. Mens jeg hadde permisjon blusset drømmen om å bli forfatter opp. Tre barn, tre permisjoner, tre manus. Det siste ble til Vega.

Jeg har ingen planer om å få flere barn, men absolutt om å skrive flere bøker.

Ideen dukket opp en kveld jeg ikke fikk sove. Et enkelt ord som gjorde at settingen, karakterene, plottet dukket opp litt etter litt etter litt. Så brukte jeg noen måneder på å skrive ned alle ordene jeg følte var nødvendig. 75 000 små og store ord. Deretter sendte jeg det inn til Cappelen Damm. De stod på toppen av ønskelisten min. Noen uker senere fikk jeg en standard refusjon. Sukk. Og jeg som synes det var skikkelig bra. Dobbelt sukk.

Ikke bare å trykke opp boken og sende den ut

Neste året jobbet jeg med manuset på alle måter jeg kom på. Jeg kuttet, skrev nytt, redigerte, skrev om. Jeg søkte hjelp av testlesere, både amatører og profesjonelle, fikk konstruktiv kritikk på hva som fungerte og ikke fungerte. Jeg leste også mye i samme sjanger. Og en del i andre sjangre også. Etter hvert fikk jeg konsulentuttalelser fra andre forlag. Jeg jobbet videre. Timer etter timer. Og manuset ble bedre. Litt etter litt.

Cappelen Damm stod fortsatt øverst på ønskelisten. Et år etter jeg sendte inn dit første gang, sendte jeg inn på nytt. Denne gangen endte det i kontakt med min nåværende redaktør.

Men historien er ikke over her. Det var ikke bare å trykke opp boken og sende den ut til bokhandlere og bibliotek. For den var ikke ferdig. Samarbeidet med forlaget begynte med en superlang epost med tanker og tilbakemeldinger på hva som fungerte, men mest hva som ikke fungerte.

Så skrev jeg om. Masse. Jeg må gjenta det: MASSE!

Vega blir antatt for utgivelse

Etter dette ble det flere runder med redaktøren. Jeg kuttet, skrev nytt, redigerte, skrev om, flikket. Noen dager hadde jeg lyst til å hive laptopen ut av vinduet. Andre dager ville jeg kysse den. Manuset ble bedre og bedre. Det var herlig å se. Redaktøren brukte timevis med manuset. Jeg brukte mange mange flere timer. For hver runde var det litt mindre jobb og enda mer positive tilbakemeldinger.

Syv måneder og tre runder etter den første superlange eposten, fikk jeg dette fra redaktøren: Gratulerer, herved er VEGA antatt for utgivelse.

Det ble mer redigering, mer flikking. Jeg hadde sjeldnere lyst til å hive laptopen ut av vinduet, oftere lyst til å kysse skjermen. Samtidig begynte forlaget å jobbe med omslag, både forside og bakside og innside. Tittel og undertittel ble diskutert. Fotograf tok portrettbilder av meg. Språkvasken var mer enn jeg trodde det skulle være. Korrektur var mindre enn jeg trodde.

Så ble boken min ble sendt til trykk.

Det hadde gått ett år fra jeg fikk den superlange e-posten fra redaktør.

Det hadde gått to og et halvt år fra jeg fikk ideen.

Vega har havnet langt fra utgangspunktet, men likevel endt opp akkurat der jeg ønsket meg: med en bok jeg er stolt av.

LES OGSÅ: Intervju med Elin Viktoria Unstad