Pippi Langstrømpe 70 år – etterordet til nyoversettelsen

Ikke vær engstelig! Jeg klarer meg alltid!

FRA PIPPI LANGSTRØMPE, 1945

Pippi klarer seg alltid! Vi trenger ikke å bekymre oss, for hun er en overlever. Hun kan klatre på hustak og gå på line, hun kan slåss mot verdens sterkeste mann og fly utfor bratte stup. Hun hamler opp med politimenn, tjuver, bøllete gutter og sinte okser, og hun balanserer høyt oppi lufta for å redde små, hjelpeløse barn ut av brennende hus. I ekstreme situasjoner lander Pippi alltid på beina. Men når hun prøver seg på sånt som alle for eksempel å svare høflig når noen spør om noe, eller å oppføre seg pent i dameer det verre for Pippi. Sånne kunster trente hun nemlig ikke så mye på da hun var til sjøs.

Det er ikke så rart at både Tommy og Annika – og vi lesere – blir sjarmert i senk av Pippi. Hun kommer som et friskt pust inn i den lille, lille byen der Tommy og Annika og alle de andre veldig vanlige menneskene bor. Hun overrasker og provoserer. Hun definerer verden på sin helt egen måte. Som for eksempel da hun overbeviser oss alle om at hun allerede har plass på et Jeg er et barn, og det her er mitt hjem, altså er det et barnehjem. Og her har jeg plass, masse sier Pippi. Og hun har selvsagt helt rett!

Pippi bryter normer og regler, hun er underliggjørende og får oss til å se verden med nye øyne. For selvsagt går det an å bake pepperkaker på gulvet, og selvsagt skal sukker strøs ut på gulvet når det heter strøsukker, og selvsagt er det mye morsommere å vaske det er bare det at vi andre ikke har tenkt på det før Pippi gjør det.

Vi trenger Pippi! Vi trenger denne annerledesjenta som mestrer alt det vi andre synes er vanskelig, men som samtidig får oss til å føle oss litt smarte når hun kløner til sånne ting som vi synes er den letteste sak i verden. Alt i alt klarer Pippi brasene bra i denne første Pippi skal bli sjørøver når hun blir stor. Så får vi jo lese de neste bøkene for å se hvordan det går med den saken.

Pippi klarer seg ikke bare suverent bra i fortellingene. Hun klarer seg veldig fint som bok også. Pippi-bøkene har til nå solgt i 56 millioner eksemplarer og er oversatt til 65 språk – og fortsatt kommer bøkene ut i stadig nye opplag verden over. Om og om igjen får nye generasjoner oppleve Pippi – i bokform, på TV, på utallige teaterscener og «i levende live» i temaparken Astrid Lindgrens Värld i Vimmerby.

Astrid Lindgren debuterte med ungpikeboka Britt-Mari letter sitt hjerte i 1944, men det var Pippi Langstrømpe som ble hennes store gjennombrudd da den kom ut i 1945. Den ble etterfulgt av Pippi Langstrømpe går om bord i 1946 og Pippi Langstrømpe går til sjøs i 1948. I tillegg fins det mange bildebøker og tegneseriebøker om Pippi, og i de seinere åra har det også kommet flere kartongbøker for de yngste leserne. Det er den danske bildekunstneren Ingrid Vang Nyman (1916–1959) som har laget originalbildene til alle Pippi-bøkene. Hun fikk sitt store gjennombrudd som bildekunstner med den første Pippi-boka, og hun fortsatte å illustrere Astrid Lindgrens bøker helt til hun døde i 1959. Ingrid Vang Nymans stil er ekspressiv og tilsynelatende enkel. På finurlig vis klarer hun å skape en illusjon av bevegelse i mange av bildene, og det passer godt i Pippi-bøkene. Pippi er jo ikke en person som sitter stille lenge om gangen.

Pippi i arkivet
Vi på forlaget tok en tur ned i arkivet vårt, og fant de originale, norske Pippi-bøkene fra 1946 på hylla – lett gjenkjennelige med sine gule og røde omslag.

I Norge ble Pippi-bøkene først oversatt av Håkon Bjerre (pseudonym for Hans Braarvig, 1905–1986). De første norske utgivelsene hadde dessuten egne illustrasjoner, laget av bildekunstner Alice Midelfart (1914–1993). Seinere kom Ingrid Vang Nymans originaltegninger på plass, og mange av fortellingene om Pippi ble også oversatt på nytt av Jo Tenfjord (1918–2007). Den boka du holder i hånda nå, er enda en ny oversettelse. Selv om språket er noe modernisert, merker vi at fortellingene om Pippi ble skrevet lenge før 2000-tallet. I den lille, lille byen der Pippi bor, er det for eksempel vanlig med hushjelp, og voksne mener som regel at barn skal ses, men ikke høres. Tommy og Annika må si «De» eller «frøken» til læreren sin, og av og til har de skurefri. Skurefri, eller «skurlov» som det heter på svensk, var en ferie som eksisterte fram til midten av 1940-tallet. Barna hadde fri fra skolen én dag i måneden, og denne dagen ble skolen ryddet og vasket. Da Pippi-bøkene ble skrevet på 1940-tallet, var det også sånn at «neger» var den aksepterte betegnelsen på mennesker som hadde mørk hud og levde i andre verdensdeler enn vår egen. Det var omtrent ikke mørkhudete mennesker i Norden, og TV fantes jo ikke. Dermed var det nesten ingen barn som hadde sett mennesker med mørk hud, og «negre» var noe eksotisk og spennende. I dag er det annerledes. Mange blir støtt av ordet «neger», selv om verken Pippi eller Astrid Lindgren noen gang har hatt en eneste rasistisk celle i kroppen. I denne nye oversettelsen har vi, i samarbeid med Astrid Lindgrens familie, valgt å fjerne ordet «neger». Så nå er pappa Efraim sydhavskonge, og da blir Pippi selvsagt sydhavsprinsesse.

Men hvordan ble Pippi til? I likhet med mange andre fortellinger i Lindgrens forfatterskap startet historien om Pippi med et navn. I 1941, da Astrid Lindgrens sju år gamle datter Karin var syk og måtte holde senga, forlangte hun å bli underholdt med fortellinger. Mamma Astrid fortalte og fortalte, og da hun var tom for ideer, sa hun oppgitt: «Men hva skal jeg fortelle?» Og da dukket Pippi Langstrømpes navn opp for første gang. Ifølge Lindgren var det et navn som bare fløy gjennom Karins feberhete hode. Karin fikk noen fortellinger om ei merkelig jente som passet til det merkelige navnet, og plutselig var det blitt mange historier om Pippi. Da Astrid Lindgren i mars 1944 forstuet ankelen og måtte holde seg i ro, fant hun på at hun skulle skrive ned historiene og gi dem til datteren på 10-årsdagen 21. mai. Samtidig sendte hun historiene til Bonniers forlag. Manuskriptet kom i retur, men etter en god del forandringer sendte Astrid Lindgren manuskriptet inn til en barnebokkonkurranse som Rabén & Sjögren forlag hadde utlyst. Hun vant konkurransen.

Selv om Astrid Lindgren fant på historiene om Pippi litt plutselig, kom nok inspirasjonen til Pippi fra mer enn bare navnet. Noe av utseendet fikk hun for eksempel fra Karins klassevenninne Sonja Sandin, ei livat jente med rødt hår og fregner. Og hvis vi lurer på hvorfor Pippi har en hest på verandaen, kan det kanskje skyldes ei jente som leide et hus i nærheten av Astrid Lindgrens sommerhus i Furusund. Jenta hadde nemlig hesten sin på verandaen. Også Astrid Lindgrens barndom og ungdom har satt sine spor i Pippi-bøkene. Den lille, lille byen i bøkene minner veldig om Vimmerby, med et gult rådhus og et rosa hotell ved torget. Og brustreet til Pippi er nokså identisk med det som var verdens beste klatretre i Astrid Lindgrens barndom. I soverommet i det røde barndomshjemmet på Näs lekte Astrid og søsknene «Ikke røre gulvet» – akkurat som Pippi og Tommy og Annika. Og på Näs står også det store, gule huset som er forbildet for Pippis Villa Villekulla. Hvis man kjører ei drøy mil vestover fra Vimmerby, i retning Sevedstorp og Bullerbyn (for øvrig der Bakkebygrendafilmene ble spilt inn), finner vi Lommetuva – den lille øya som Lindgren hadde i tankene da hun lot Pippi lide skipbrudd sammen med Tommy og Annika.

Filmer og litteratur har også påvirket Pippi-karakteren. I sin ungdom likte Astrid Lindgren å se amerikanske filmer på kino. Blant annet så hun filmer med den kanadiske filmstjernen Mary Pickford. I en av disse filmene var det ei jente som vasket gulvet med skurebørstene på føttene, og en annen film handlet om ei nokså vill jente som hadde en hest inne i huset. I tillegg har Astrid Lindgren selv sagt at Pippi nok aldri hadde blitt så god til å juge hvis det ikke hadde vært for at hun hadde lest Knut Hamsuns Sult.

Her kan du se begge de to korte filmene med Mary Pickford:

Pippi kom inn i barnelitteraturen som noe nytt og friskt etter andre verdenskrig, og bøkene ble raskt svært populære. Men hvordan kan det ha seg at Pippi fortsatt er så populær? Hva er det med denne rødhåra jenta som fortsatt fascinerer både barn og voksne? Jeg tror mye av hemmeligheten ligger gjemt i Pippis annerledeshet. Hun slutter aldri å gripe og overraske og more oss. Pippi er ei Pippilotta Viktualia – får oss til å forstå at hun ikke er et helt vanlig barn. Som barn skiller Pippi seg fra nær sagt alle andre barn vi kjenner, både i fiksjonens og virkelighetens verden. Pippi er et naturbarn. Hun har vokst opp uten kjennskap til voksnes regelverden eller grensesetting. I motsetning til vennene Tommy og Annika har Pippi vært sin egen oppdrager. Med en mor som er engel og en mer eller mindre fraværende far, har Pippi måttet lære seg å selv bestemme viktige ting som for eksempel når hun skal legge seg, hva hun skal spise og om hun skal gå på skolen.

Også Pippis utseende gjør henne til et annerledes og fascinerende barn. «Det var den merkverdigste jenta Tommy og Annika hadde sett», får vi høre i innledningskapitlet i den første boka. Dersom vi ikke er velsignet med Astrid Lindgrens evne til innlevelse og fantasi, synes vi kanskje ikke at det høres så veldig merkelig ut med ei jente med gulrotfarga fletter og ei lita potetnese med fregner og en bred munn med friske, hvite tenner. Men når vi får en beskrivelse av Pippis selvsydde kjole, lange strømper og sko «som var akkurat dobbelt så lange som føttene hennes», så våkner nok selv de langsomste av oss og skjønner at dette ikke er en beskrivelse av et vanlig svensk gjennomsnittsbarn. Pippis utseende skaper forventninger hos leseren. Vi venter oss en historie utenom det vanlige, og vi blir ikke skuffet.

Pippi-Turid
Her kommer Pippi Langstrømpe! Illustrasjon © Ingrid Vang Nyman/Saltkråkan AB

Også i synet på seg selv skiller Pippi seg ut. Som naturbarn har Pippi aldri lært at «beskjedenhet er en dyd», og hun har heller ikke hørt om Janteloven. I motsetning til sin rødhåra slektning i litteraturen, Anne fra Bjørkely, gråter ikke Pippi bitre tårer over sitt utseende. Trass sitt utradisjonelle ytre er Pippi tvert imot svært fornøyd med seg selv: «Jeg er vakrere og mer fregnete enn noen gang. Fortsetter det sånn, så blir jeg direkte uimotståelig», sier hun i Pippi Langstrømpe går til sjøs.

Også i forholdet til Tommy og Annika er Pippi annerledes enn alle andre lekekamerater. Sammen med Pippi kan Tommy og Annika gjøre ting de aldri tidligere har drømt om. Pippi åpner en helt ny verden for dem, en verden der ting blir snudd på hodet. Pippi sover med beina på hodeputa, hun forteller historier om annerledesverdenerder alle lyver, alle går på hendene og så videre. Dette setter verden i et helt nytt perspektiv – drøm om å bryte med den voksne verdens konvensjoner.

Pippi er et fantasifullt lite barn som lever i en verden ellers forbeholdt voksne i og med at hun helt og fullt bestemmer over seg selv. Selv om Pippi så absolutt er et barn, har hun i mange situasjoner klare fellestrekk med pedagogiske voksne. I første kapittel av Pippi Langstrømpe ber hun Tommy og Annika gå hjem, «For hvis dere ikke går hjem, så kan dere jo ikke komme tilbake. Og det ville vært synd». Dette er en konkret argumentasjon som barn forstår. Etter å ha lekt tingletere sørger Pippi for at vennene finner ting i den gamle eika og i stubben i hagen. Pippis rettferdighetssans er velutviklet. Når hun selv har funnet fine ting, må selvsagt Tommy og Annika også få finne noe.

Ved flere anledninger ordlegger Pippi seg slik voksne pleier å gjøre. «La aldri barn få håndtere skytevåpen», slår Pippi fast og fyrer deretter av to skudd med pistolene hun har i hendene. I neste øyeblikk får Tommy og Annika hver sin pistol. Om Pippi her er ironisk, skal være usagt. Men hun tar i hvert fall ansvar for Tommy og Annika. For hvordan skulle Pippi ellers tømt magasinene og ufarliggjort våpnene om ikke nettopp ved å skyte? Hadde hun gjort det på noen annen måte, ville hun ikke vært den Pippi vi alle kjenner og elsker.

I nesten alle Astrid Lindgrens bøker spiller mat en viktig rolle. Pippi-bøkene er ikke noe unntak, og i denne forbindelse fyller Pippi en annen rolle som forbindes med voksne, nemlig husmorrollen. I og med sine noe utradisjonelle metoder binder Pippi sammen realisme og fantasi i sine daglige gjøremål som husmor. På kjøkkenet, som alltid er et sentralt rom hos Astrid Lindgren, visper Pippi pannekakerøra med badebørsten, kjevler ut pepperkakedeigen på gulvet, vasker ved å bruke skurebørstene som skøyter og rører i gryta med paraplyskaftet. Som en ekte husmor disker Pippi til stadighet opp med boller og kaffe, kaker og varm sjokolade med krem, vafler og stekte epler.

Pippi fascinerer også barn fordi hun er en realisering av deres drøm om hvordan voksne skal være. Barn vil gjerne at en voksen skal være en slags lekekamerat som samtidig kan sette grenser og skape trygghet. Og Pippi uttrykker seg klart i sitt syn på barneoppdragelse: «Det er absolutt best for små barn å ha litt orden. Aller best er det hvis de får ordne det selv!»

Pippi er en mytisk skikkelse på grunn av sin enorme fysiske styrke, sin utrolige språkbegavelse og sin store rikdom. På grunn av disse egenskapene er Pippi også et maktmenneske. Et barn med makt. Astrid Lindgren sier i et intervju med Eva von Zweigbergk i 1959 at «Pippi Langstrømpe er et maktmenneske, men et maktmenneske som vil godt». I det samme intervjuet sier Astrid Lindgren at hun tror nøkkelen til Pippis popularitet ligger i at Pippi tilfredsstiller barns maktdrøm. Jeg vil gå ett skritt videre, og si at hun også realiserer en drøm om uavhengighet og frihet. Og hun oppfyller det her og nå. Hun behøver ikke vente til hun er voksen med å styre sitt eget liv.

Det er først og fremst Pippis styrke som gjør henne til en fantastisk skikkelse. På en av de første sidene i Pippi Langstrømpe får vi vite at «Det aller merkverdigste med henne var at hun var så sterk. Hun var så gruelig sterk at i hele verden fantes det ingen politikonstabel som var så sterk som henne». Pippis styrke setter henne i stand til å gjøre hva hun vil. Til og med naturlovene setter hun ut av spill. Hun løfter hesten sin på strake armen, gjennomfører et umulig balansenummer for å redde små barn ut av et brennende hus, fanger en tiger som har rømt, og redder Ville når han blir mobbet. Pippi bruker aldri vold unødig, og vi får aldri høre at noen tar skade av Pippis behandling. Hennes mantra kommer fram i bildeboka Kjenner du Pippi Langstrømpe? (1947): «Den som er veldig sterk, må også være veldig snill!»

I tillegg til at Pippi er så fantastisk sterk, er hun et annerledes barn på grunn av sitt uvanlige lag med ord. I likhet med fysisk styrke er dette en egenskap som vanligvis er forbeholdt voksne. I barns øyne bærer derfor også dette preg av noe magisk. Pippi er en fri og selvstendig person, og hun er dermed i stand til å bruke språket på en naturlig og selvsikker måte. Det krever mot og fantasi å bruke språket slik hun gjør. Jeg tenker da spesielt på Pippis mer eller mindre eksotiske historier, men også på hennes mange selvlagde ord – for eksempel «spunk» og «pluttifikasjon».

Pippi er ikke bare sterk og munnrapp, hun er også fascinerende rik. Og for barn er penger noe av det som karakteriserer voksnes frihet. Fordi voksne mennesker tjener penger, kan de gjøre som de vil. Men penger har liten betydning for Pippi. De gangene hun åpner kappsekken, er det nesten alltid for å gi bort en gullmynt eller to eller for å spandere gaver på andre barn. Og ingen kan beskylde Pippi for å være en materialist. Ting hun finner i naturen eller opplevelser hun får ved å bruke fantasien, betyr mye mer for henne enn penger.

Pippis gullpenger er likevel med på å oppfylle drømmen om makt og frihet. Sammen med hennes styrke og overlegne språkbruk gjør de Pippi til den hun er: Ei sterk og selvstendig jente som har lært å stole på seg selv når det gjelder å ta valg og avgjørelser. Fordi Pippi er i stand til alt dette allerede som barn, kan hun trygt velge å spise krummelurpiller og leve i en evig barndom. Hun blir dermed en mytisk skikkelse, en drømmeskikkelse, som barn kan misunne og fantasere om mens de venter på å bli voksne. Det hele blir egentlig et paradoks, for mens barn ønsker seg egenskaper som stort sett er forbeholdt voksne, ønsker mange voksne seg tilbake til en barndom som de tenker på som problemløs og fri for ansvar. Pippi har klart å få det beste fra begge verdener. Hun er rik, sterk, uavhengig og i stand til å ordne opp bedre enn noen voksen, men har samtidig barnets evne til lek, spontanitet og fantasi. Så da er det kanskje ikke så rart at vi – både barn og voksne – stadig lar oss fascinere av Pippi og hennes måte å håndtere verden på.

Astrid Lindgren ønsket å «skrive for en leserkrets som kan skape mirakler» – altså barn. Selv har hun skapt mange mirakler gjennom alle historiene og karakterene hun har gitt oss. Pippi er ett sånt mirakel. Og hver gang et nytt barn møter miraklet Pippi, oppstår det magi!

Les mer om Astrid Lindgren her.

Bjorvand_collage_blogg
Agnes-Margrethe Bjorvand er lektor ved UiA og har barne- og ungdomslitteratur, med hovedvekt på Astrid Lindgrens bøker, som forskningsområde. Hun har nyoversatt Pippi Langstrømpe, og forteller her om historien bak Pippi og hva det er som gjør at det oppstår magi hver gang et nytt barn møter dette mirakelet av en karakter.