Barndommens nattbord: Intervju med Bjørn Rørvik

Bjørn Rørvik har ikke vært alene om å bli fascinert av sagbruksarbeider Solan Gundersen og historien om Karius og Baktus.

Bjørn F. Rørvik (f. 1964) bor i Oslo, men har vokst opp på Hadeland. Han har utdannelse i media og kommunikasjon fra høgskolen i Volda. I tillegg til sitt betydelige forfatterskap, har han jobbet som frilansjournalist,  kinomaskinist og radiotekniker, og med film- og videoproduksjon. Bøkene hans om Reven og grisungen, Bukkene Bruse og mesterdetektiv Purriot har gledet lesere i alle aldre, i inn- og utland. Bukkene Bruse på badeland har blitt en gedigen bestselger, ikke bare i Norge. For et par år siden var den Sveriges mest solgte barnebok. Les mer om alle Bukkene Bruse-bøkene her.

Bjørns absurde humor og overraskende «vendinger», både språklig og innholdsmessig er en fryd å lese. Hans samarbeidspartnere på den visuelle fronten, som Per Dybvig, Gry Moursund og Ragnar Aalbu, har bidratt til at bøkene hans raskt har tatt plass i klassikerhyllen blant norske bildebøker. I disse dager er han aktuell med Purriot og skimysteriet, tredje bok i denne frukt- og grøntinspirerte detektivserien for de yngste, og en ellevill parodi på den foreløpig noe mer kjente Hercules Poirot.

Purriot og ski2
Purriot og skimysteriet er nok et eksempel på et vellykket samarbeid mellom forfatter Bjørn Rørvik og illustratør Ragnar Aalbu.

–         Er det en eller flere bøker fra «barndommens nattbord», som har gjort spesielt sterkt inntrykk på deg?

–         Vi hadde en skoeske med Pixi-bøker som ble lest flittig. De hadde fine tegninger og ofte ganske tynne historier. Noen ganger var fortellingene veldig rare og usammenhengende, men det skjønte jeg ikke den gangen. Jeg husker fortsatt ei bok som het Sylvia Symus, den likte jeg. Alt ordnet seg for Sylvia Symus. Det var også en helt surrealistisk og gul Pixi-bok om noen griser og en hval som gjorde en fantastisk reise. Ellers husker jeg Pus som trodde hun var en mus. Den var morsom og hadde flotte tegninger. Likedan Malerkattene, hvor to katter blandet farger fra forskjellige spann. Disse to bøkene var utgitt i en serie som het Tidens Gullbøker og var litt større.

Katten Rørvik
Blant Bjørn Rørviks gode, litterære barndomsminner er boken Pus som trodde hun var en mus.

–         Var du av de heldige som fikk sitte på et voksenfang og bli lest for som barn? Og hadde du noen gode stunder med en lesende voksen på sengekanten?

–        Mamma var flink til å lese for oss om kvelden. Det var Lillebror og Knerten, Emil, Teskjekjerringa, Brødrene Løvehjerte og mange flere. Det var fint å ligge under dyna og høre på. Både den som leste og den som ble lest for fikk litt fri fra seg selv. For ei lita stund var vi ikke de samme som til vanlig. Bare det var jo en fantastisk følelse.

–        Hva har litterære møter i barndommen betydd for din senere skapende virksomhet?

–      Det er vanskelig å si. Sikkert en god del. Karius og Baktus gjorde inntrykk, særlig filmversjonen, som jeg så for første gang i den gamle gymsalen på skolen som 6-åring. Vi skulle testes og fikk noen oppgaver på et ark som skulle avsløre om vi var skolemodne til høsten eller ikke. Som belønning fikk vi se filmen om Karius og Baktus i samlet flokk etterpå. Jeg og ei jente som het Marianne satt på første rad og gråt på slutten. Det var kanskje litt flaut, men det var liksom ikke noe å gjøre noe med. Det var så trist at alt det fine Karius og Baktus hadde bygd ble ødelagt og at stakkarene bare forsvant ned i røret på slutten.  Jeg synes fortsatt Karius og Baktus er bra. Replikkene, sangene, hele historien med de to glade hovedpersonene og forræderen Jens som sladrer til mora si. Alt er bra, egentlig. Og så likte jeg Kjell Aukrust sin bok om Solan. Je og’n Solan. Det var en av de få bøkene faren min hadde som ikke var skrevet av Aksel Sandemose. Solanboka var knall. Aukrust ga full gass i språket, akkurat som Solan på tegningene. “Slipp hestekreftene løs i Deres egen stue. Kjør Ferrari De også!”, sto det i en reklame for en bilbane. Aukrust hadde det moro når han skrev og det skinner igjennom, det er synlig som et slags nærvær i teksten. Man får et lite løft av å lese det, rett og slett. I tillegg innbiller jeg meg at Aukrust var helt “inne i” figurene sine, at han bare lot seg rive med. Det kan jeg kjenne meg litt igjen i. Barnslig fortellerglede hos den som skriver og overdreven tro på egne ferdigheter hos en av hovedpersonene. Det er kanskje noe av det i  bøkene om Reven og Grisungen også?

dfsdf
Mange barn har hatt gleden av å møte Bjørn Rørvik på hans utallige skolebesøk rundt i landet. Han er en ettertraktet og elsket formidler. Foto: June Witzøe