Møt høstens barnebokdebutanter: Alice Lima de Faria

Alice 2
Alice Lima de Faria på plass ved arbeidsbordet, i gang med sin debutbok, Det var ikke jeg! Sa Robinhund. Foto: Privat

Alice Lima de Faria (f. 1968) er norsk-svensk scenograf og illustratør, med utdannelse fra Högskolan för Design og Konsthantverk i Sverige og fra Danmarks Designskole. Hun hadde stor suksess med illustrasjonene til Rumpemelk fra Afrika, med tekst av Erlend Loe. Nå er hun klar med sin debutbok, Det var ikke jeg! sa Robinhund, en lun og sjarmerende bildebok, som tar barns virkelighetsoppfatning på alvor. Vi møter lille Robinhund som  har en sterk og trygg storebror han kan leke med. Hvorfor må han i barnehagen når han har det så bra hjemme? Jeg har intervjuet Alice om ideen bak og arbeidet med boken.

Robin Hund
Det var ikke jeg! Sa Robinhund er en sjarmerende og lun bildebok, som viser at det ikke er så lett å være liten og ivrig, og med de aller beste intensjoner, når uhellet er ute.

–         Du debuterer i disse dager med bildeboken Det var ikke jeg! sa Robinhund. Kan du si litt om ideen og tanken bak boken?

–         Jeg hadde ingen konkret idé fra begynnelsen av. Det var mer en fornemmelse om tilhørighet jeg ville skrive noe om. Jeg hadde lyst til å skildre et vennskap fritt for formaninger om hvordan man skal oppføre seg. Om behovet for å ha en som forstår en, uten forbehold. Spesielt i situasjoner der man gjør feil uten å mene det. Første utkast til manus handlet om forholdet mellom en gutt og en kjempe. I en senere versjon ble kjempen i stedet til en storebror.

Tanken var å skrive ut fra barnets perspektiv. Jeg ville ta barnets parti uten å ha noen pekefinger som fortalte hva som er riktig og hva som er galt. Bare beskrive hvordan det kan være.

Barnehagen kan jo være en studie i sosiale regler i seg selv, så det føltes naturlig å legge handlingen dit.

–         Historien om Robinhund handler blant annet om det å være liten og ikke ha full kontroll, noe de fleste kan kjenne seg igjen i. Du har selv vært liten, som de fleste av oss, du er mamma til tre gutter og du har brødre. Har du personlige erfaringer som har bidratt til historien?

–         Jeg har tre eldre brødre som både har kranglet, lekt og støttet meg på brødres vis. Og jeg har et nærtforhold til alle tre. Det var naturlig at brødrene mine ble et forbilde for storebrorkarakteren i boken. Jeg ville helst unngå å ha en forelder med i historien, selv om det hadde vært naturlig i en barnehagesetting. En bror har man et enklere forhold til enn en forelder. Det er en relasjon som er mer ukomplisert og kravløs. Og det var et slikt forhold jeg ville beskrive.

Alle årene med levering og henting av egne barn i barnehage og skole har selvsagt vært en stor kilde til inspirasjon. Jeg har truffet en haug med herlige unger. Spesielt én gutt har satt seg fast i hjertet mitt. Han var så herlig ivrig og hadde alltid de beste intensjoner, men havnet stadig i trøbbel..

–         Du har valgt et univers med dyr med svært så menneskelige trekk. Kan du si litt om det? Og Robinhund..? Det lyder jo kjent..? Og er veldig morsomt!

–         Jeg ville at hovedpersonen skulle ha et utenforskap, og når jeg funderte på hva slags dyr han kunne være, måtte det bli hunden. Den er et slags looserdyr. Vi sier for eksempel «for et hundeliv» eller «underdog». Resten av karakterene tenkte jeg først skulle være katter, men det ble litt for mye..
e navnet Robinhund stammer  fra min egen sønn. Vi satt i bilen en dag da han spurte meg: – Du vet den derre filmen, mammaden derre filmen om Robinhund? Jeg synes det var en så fin og morsom feilsnakking at jeg ikke kunne la være å låne den.

–         Med bakgrunn som designer og scenograf – når fant du ut at du også hadde en forfatter i magen?

–         Både manusskriving, dramaturgi og tekstforståelse inngikk som en del av min scenografiutdanning. Siden har jeg daglig arbeidet med å dissekere andres tekst for å finne dens kjerne og rytme. Det har nok bidratt til at jeg har fått en forståelse for oppbyggingen av en tekst, noe som har gjort det lettere å skrive selv. Men den utløsende faktoren var nok at jeg for en tid tilbake tok kurset «Bildebøker for barn» på HDK (Högskolan för design och konsthantverk), med hovedfokus på bildeboken som kunstform.

–         Det er ikke første gang du er med på et bokprosjekt. Tidligere har du illustrert Erlend Loes bok Rumpemelk fra Afrika. Er det stor forskjell på å illustrere en historie en annen har skrevet i forhold til det «å eie» både idé, tekst og det visuelle selv?

–          Jeg opplever ikke den store forskjellen, egentlig. Det handler uansett om å bygge opp et univers og karakterer ut fra en tekst. Det gjelder å forstå og få en følelse for kjernen i teksten. Men om jeg skal peke på noe, så ligger det kanskje en forskjell i at man har en annen frihet når deg gjelder forholdet mellom tekst og bilde. Når jeg skriver selv, kan jeg jo uhemmet endre og stryke i teksten. Det gir større rom for å eksperimentere med hva jeg vil uttrykke gjennom teksten og hva jeg vil uttrykke i bildene. Samspillet mellom tekst og bilde blir nok tettere.

–         Drar du fordeler av din kompetanse som scenograf når du jobber med litteratur? I forhold til dramaturgi og det visuelle? Er det lettere for deg enn for andre «å se» for deg hvordan helheten blir?

–         Jeg vet ikke om jeg har lettere for å se helheten enn andre, men jeg har helt klart nytte av min bakgrunn som scenograf. På en teaterscene har man aldri rekvisitter som ikke blir brukt. Alt som finnes på en scene er gjennomtenkt og har en funksjon. Når jeg jobber med en bildebok, tenker jeg nesten på samme måten. Alle elementer, som valg av teknikk, strukturer, karakterer, farger og rytme er med på å skape fortellingen.

Selv det å bla i en bildebok minner om scenografi. Hvert oppslag er et slags scenebilde. Du blar deg fra scene til scene. Derfor kan jeg bruke samme dramaturgiske metoder når jeg arbeider med rytmen i oppslagene.

–         Hvordan har du jobbet frem boken? Du er jo svensk, men har bodd i Norge i mange år. Skriver du på svensk og så oversetter til norsk? Og har du skrevet teksten først og så laget illustrasjonene? Eller har dette foregått parallelt?

–         Jeg skrev først manuset på svensk. Deretter ble det oversatt til norsk. Men jeg klarte ikke å la være å blande meg i den norske oversettelsen. I tillegg til at jeg har bodd i Norge i mange år, har jeg en norsk mamma. Jeg fikk norsk inn «med morsmelken», gjennom mamma, mormor, kusiner, onkler, tanter, hytter, ferier og bakglatte ski. Halvparten av meg kjenner seg veldig norsk. Jeg bruker norske ord og uttrykk, og tenker rett som det er på norsk. Men jeg forsøker også å bevare min svensk, slik at det ikke blir vannet for mye ut. Jeg ønsker å beherske i alle fall ett av sprogene så godt som mulig.

–         Har du noen litterære forbilder og visuelle helter?

–         Ja, jeg har mange. Jeg har ingen spesiell favoritt, utenom Astrid Lindgren, da men hvem har ikke det? Jeg leser og kikker på mange forskjellige, og inspireres av de som jeg synes er spesielt bra. Kitty Crowther – fantastisk til å fortelle gjennom bilder. Jon Klassen – for sine tilsynelatende enkle historier og herlig stille humor. Isol – for hennes måte å arbeide med helten i bildebøker på. Pija Lindenbaum og Barbro Lindgen for deres særegne stemmer.

–         Den norske bildeboken står sterkt og høster priser i inn- og utland. Har du noen tanker om dette?

–         Dette har jeg dessverre ikke nok kunnskap om. Men jeg tror norske forlag er dyktige til både å satse på det kommersielle og den mer smale kvalitetslitteraturen. Innkjøpsordningen medvirker nok i stor grad til at dette er mulig. Jeg tror den skaper en kultur for å lage gode bøker innenfor flere sjangere .

–         Hvilke forventninger har du til mottagelsen av boken din? I mediene, i bokhandelen og hos publikum?

–         Det er litt vanskelig å vite hva jeg skal forvente meg, siden jeg ikke har vært med på dette tidligere. Men jeg håper jo at folk skal like boken, og aller helst at den gir noe til noen. Det skal bli veldig morsomt å høre og se barns reaksjoner på boken. Det gleder jeg meg nok mest til.