Historier som gir deg gåsehud

SkjønnlitteraturUnderholdningsromanerHistorier som gir deg gåsehud
Estimert lesetid 4min

Alyson Richman, forfatter av bestselgeren Hele livet på en dag, er tilbake med nok en sterk roman. Også i En himmel av brev er handlingen lagt til andre verdenskrig, og også denne gangen har forfatteren latt seg inspirere av en hendelse fra virkeligheten.

En himmel av brev er oversatt til norsk av Tiril Broch Aakre.
En himmel av brev er oversatt til norsk av Tiril Broch Aakre.

Mens Alyson Richman i Hele livet på en dag hadde bildekunsten som utgangspunkt, er det musikk som er gjennomgangstema i En himmel av brev. Her møter vi den unge cellisten Elodie som lever et bekymringsløst liv i Verona helt til faren hennes, som er professor i musikk, en dag kommer hjem etter å ha blitt skamslått av fascistene fordi han spilte «feil» musikk. Dette er en medvirkende årsak til at Elodie blir engasjert i motstandsarbeidet, og gjennom musikken er hun i stand til å sende kodede beskjeder til den italienske motstandsbevegelsen.

– Boken handler om de mange kreative måtene de var i stand til å formidle informasjon på i løpet av krigen, sier forfatteren selv.

Fikk ideen i et selskap
Det er gjennom motstandsarbeidet Elodie blir kjent med Luca. Han er bokhandler og skjuler koder i bøkene i butikken, og får på denne måten sendt beskjeder til andre medlemmer av motstandsbevegelsen. Kjærligheten til litteratur gjennomstrømmer hele romanen, og det er særlig en bok som blir trukket fram: Den lille prinsen av Antoine de Saint-Exupéry.

Elodie og Luca forelsker seg i hverandre, men når tyskerne er i ferd med å invadere landet deres, må de komme seg i dekning. Det blir en dramatisk flukt som til slutt ender med at Elodie havner i Portofino. Hun går av båten med de falske identitetspapirene sine og er livredd for å bli avslørt av de tyske soldatene som kontrollerer alle passasjerene. Så dukker plutselig en fremmed mann opp i folkemengden og hevder at han kjenner henne. Denne passasjen er inspirert av en virkelig hendelse, og den ble utgangspunktet for hele romanen. Det var i et middagsselskap det skjedde.

– Der fortalte en venn av meg hvordan faren hennes hadde flyktet fra Ungarn og til Italia under andre verdenskrig. Familien hadde brukt hele formuen på å skaffe falske papirer, og da han kom til Portofino, gransket de tyske vaktene papirene så nøye at han var sikker på at han kom til å bli arrestert. Plutselig kom det en mann ut av folkemengden på kaia, og ropte «Fetter, fetter, jeg har ventet på deg hele uken. Gudskjelov at du har kommet!». Det så ut til at han kjente de tyske vaktene og fikk min venns far vekk fra dem. Deretter tok den fremmede mannen ham med seg til huset sitt på klippene utenfor byen. Da min venns far spurte hvorfor han hadde reddet livet hans, svarte han: «Jeg kommer ned til havnen en gang i måneden, og da forsøker jeg å redde den personen som ser reddest ut.»

– Da jeg hørte denne historien, tenkte jeg med en gang at det ville være en fantastisk åpning på en roman. Jeg så for meg to fremmede hvis veier krysses på denne havnen. Den ene er flyktning og trenger beskyttelse, og den andre ser redselen og er villig til å risikere sitt eget liv for å hjelpe. Dermed var det første frøet sådd, forklarer Alyson Richman.

Musikk i språket
Slik blir Elodie tatt hånd om av Angelo, som den fremmede mannen heter. Han er lege i landsbyen og sørger for at Elodie er trygg. Angelo ble sendt som soldat og lege til Etiopia, etter at Mussolini hadde erklært at han ville etablere en koloni der. Da han dro, var han nygift med Dalia, og de ventet sitt første barn. Men så tok livet en uventet vending.

Alyson Richman fører skjebner sammen, og skriver fram karakterer vi tror på og som angår oss. De er sterke og sårbare på samme tid. Det er ingenting leseren heller vil enn at det skal gå alle vel, men krigens språk er hardt og brutalt. Derfor blir dette en roman om å overleve og å samle mot og krefter til å gå videre i livet. Musikaliteten viser seg også i forfatterens språk.

– Jeg forsøker alltid å skape et visuelt landskap i lesernes hode ved å bruke et språk som er både rikt og levende, sånn at de kan se alt tydelig for seg, og i dette tilfellet også høre musikken jeg beskriver. Moren min var kunstner, og hun lærte meg å se verden ved å vurdere farge og tekstur, lys og skygge. På samme måte håper jeg at mine setninger blir penselstrøk som skaper en verden som blir tydelig for leserne når de leser, sier Alyson Richman.