Del 28: Drømmer som følger (Smaken av Klevenbosch)

Etter at jeg fant det hemmelige trykkeriet i Fahrenort, har jeg begynt å utvikle besynderlige drømmer. Og vaner. Jeg drømmer stadig at jeg befinner meg nede i det trange rommet, jeg står der og stabler bly, slik jeg en gang ble lært å gjøre det; det er et håndverk på grensen til kunst. Typene av bly skal legges på hverandre med en viss letthet; man skal dessuten vite i hvilke ”fag” de ulike typene befinner seg, tegn, mellomrom og bokstaver, alt skal gå for seg i en slags glidende, halvt mediterende prosess. Kan noen som ikke har gjort det selv, ane hvor mye arbeid det ligger bak en enkelt håndsatt bokside? Vekten av blyet? Regnestykkene som raser gjennom hodet som en elv av tall…

Men i drømmen finnes intet manuskript. Jeg står der og dikter fritt; jeg skriver en roman, opp ned i bly, bokstav for bokstav, med mellomrom og enkel linjeavstand; det er en kompakt beretning uten avsnitt og kapitler, en strøm av tanker og bilder som finner veien ned i blyet, senere til den vesle mannen som trykker sidene en og en, og samler i bunker og staber. En evighetsroman uten annen ende enn at en dag er det jeg som ikke lenger er her. Det er en fin drøm. Et flott samvirke mellom nesten-dvergen og meg selv.

Etter en uke vender jeg tilbake, nå er det dag, med sol og svarttrostsang. Grønne skudd i bedene. Klokken er tre. Den navnløse kneipa lukket og låst. Og kjellertrykkeriet fremdeles til stede i virkelighetens verden. Sollyset står i rommet. Søyler av bevegelig støv. Grått bly i brune kasser. Den gamle vinga hviler.

Den bitte lille typografen fra fortiden har klatret helt opp til toppen av en av de høye barkrakkene, nå sitter han og spiser gul ertesuppe langsomt og metodisk.


Det fører en bratt trapp ned til en grønn dør. Jeg banker på. Lytter. Banker på ny. Nei. Ingen. Døren låst.

Klokken tolv vender jeg tilbake. Kneipedøren står på gløtt; en sky av sigarettrøyk siger ut i natten som blå damp, til lyden av enda verre Sinatra enn sist, jeg skjønner at vi nå har nådd epoken med The Ratpack.

Den bitte lille typografen fra fortiden har klatret helt opp til toppen av en av de høye barkrakkene, nå sitter han og spiser gul ertesuppe langsomt og metodisk. Og hun? Som jeg begynte å betrakte som en slags trolovet? Hard Uforsonlig. Nå har jeg gjort det igjen. Kommet hit for å være en fremmed på ubestemt tid.

Jeg setter meg ved det gamle flipperspillet i hjørnet. Kjenner den imaginære ringen på fingeren. På bordet foran meg, ved siden av stabelen med ølbriketter, ligger et nytrykket ark; det ligger forresten på de fem andre bordene også.

Jeg takker for meg og tar farvel med alt og alle, jeg var her forresten bare på en kort visitt, jeg trykket noen enkle sanger til begravelse og fest, det var en slags gest til andres liv og død, det ble mitt daglige brød, og nettene tilbrakte jeg sånn passe alene med et glass eller fem, det var slett ikke verst, men alt har en slutt, og nå drar jeg hjem. 

Ærbødigst
Hans Georg Schneider Hoff
Typograf 

Når hun kommer med flasken, kan jeg se at den er nyåpnet, det er bare slått i et eneste glass av den, og det glasset står på disken ved siden av den vesle mannens suppetallerken. En Klebenbosch Cabernet Sauvignon fra 2012, en temmelig krevende, for ikke å si blytung affære for den som ikke tilfeldigvis har noen tiårs trening med det røde, og kan lese blysats opp ned, selv i dyp søvn.