Camilla Bogetun Johansen skildrer et flokete sinns strabasiøse ferd mot det vanlige

RomanerRomanerCamilla Bogetun Johansen skildrer et flokete sinns strabasiøse ferd mot det vanlige

Idet hun forlater kjellerleiligheten hos tanten går livet virkelig i utforbakke for hovedpersonen Ulla. Med «Egen maske først» har Camilla Bogetun Johansen levert en tragikomisk debutroman.

Estimert lesetid 4min
Fotocollage: Foto av forfatter Camilla Bogetun Johansen og omslaget til boka hennes "Egen maske først"
– Noen ganger tror jeg at man, i jakten på det unike og spesielle, glemmer at det er mange der ute som veldig sterkt ønsker å komme i kontakt med det vanlige, og må anstrenge seg mye bare for å klare det, sier debutant Camilla Bogetun Johansen. (Foto: Anna-Julia Granberg Blunderbuss)

Det begynte med en lamaflokk. En natt drømte Camilla Bogetun Johansen om lamaer. Hun visste at de kom til å bli en del av romanen hennes. Som drømt, så gjort: I hennes debutroman Egen maske først har lamaene fått en vesentlig rolle.

– Det var en morgen, i det der myke stedet mellom søvn og oppvåkning, at jeg plutselig husket at jeg hadde drømt om dem. De sto i Slottsbakken i Oslo. Allerede da visste jeg at de kom til å bli en del av skrivingen. Lamaene ble plutselig noe jeg styrte romanen mot, forteller Camilla Bogetun Johansen.

Blant alle ting man kan forbinde en lamaflokk med, skulle farlig antagelig være noe av det aller siste. Men mot slutten av Egen maske først er det nettopp det disse dyrene blir.

– Mitt eget forhold til lamaer er godt, men erfaringa er begrensa. Jeg prøvde å treffe en på Nordtvedt gård her i Oslo, men den hadde ferie.

I kjelleren til tante

Nå kan det virke som Egen maske først er en roman om lamaer, men det er det ikke. Historien handler om Ulla Morild Hansen. Hun er 30 år, trygdet og bosatt i sin tante Heges kjellerleilighet.

Helt siden Ullas mor forsvant, har Hege vært klippen i hennes liv. Men da tantens kjæreste, Anne Cecilie, begynner å ta plass, floker det seg for alvor til i et allerede flokete sinn.

– For Ulla er Anne Cecilie en sterk trussel mot territoriet hennes. Jeg synes ikke det er så rart, verdenen hennes er så liten, og enhver inntreden utenfra oppleves voldsom, sier Johansen.

Ullas oppvekst med en ustabil mor har gjort noe med personligheten hennes. Uten å avsløre for mye av handlingen: Idet hun forlater kjellerleiligheten hos tanten, går livet virkelig i utforbakke. En sentral del av det som gjør livet krevende, er vrangforestillingene hennes.

– En av de største utfordringene under skrivingen var å få Ulla ut av alle flokene jeg kjørte henne inn i, både psykologisk og handlingsmessig. Virkelighetsoppfatningen hennes var vanskelig å få frem på en måte som bar gjennom litterært.

Om forfatteren

Camilla Bogetun Johansen

Navn og alder: Camilla Bogetun Johansen (f. 1980)
Jobber med/opptar meg ved siden av skrivingen: Spikking og autister
Hvor og når skriver jeg: På morran, hjemme
Leser nå: Pride and Prejudice av Jane Austen og Begrepet angst av Søren Kierkegaard. Prøver å bli et dannet menneske.
Hører på: Abels tårn
Største inspirasjonskilde: Kaffe
Én bok som har betydd mye for meg: Gen, gutten fra Hiroshima. Leste den i ung alder, og den slo vettet ut av meg.
Tre ting jeg hver morgen sjekker på mobilen: Hvorfor vekkerklokka ringer. Det sjekker jeg et par ganger, og så lager jeg kaffe og lar mobilen ligge til jeg har skrevet ferdig. Etter skrivinga lar jeg mobilen plukke i stykker hodet mitt som den vil.

I kontakt med det vanlige

Egen maske først har et sterkt sus av det eksentriske og finurlige. Likevel var det viktig for Camilla Bogetun Johansen å plassere Ulla i et så hverdagslig tablå som mulig.

– Jeg liker romankarakterer som gjør vanlige ting, og som ikke helt får det til. Noen ganger tror jeg at man, i jakten på det unike og spesielle, glemmer at det er mange der ute som veldig sterkt ønsker å komme i kontakt med det vanlige, og må anstrenge seg mye bare for å klare det.

Karakteren Ulla kom til forfatteren gjennom arbeidet med en tekst til en fanzine. Først da hun videreutviklet fortellerstemmen, og kom med i Cappelen Damms debutantantologi, Signaler (2019), skjønte hun at stoffet kunne bære i en roman.

– Det var noe med påståeligheten hennes jeg syntes var interessant, sier debutanten om sin hovedkarakter.

Spekkhoggerne, havets tridsvogner

Påståelighet er et dekkende ord for Ulla Morild Hansen. Oppfatningene hennes er ofte låst. Har hun bestemt seg, så har hun gjerne bestemt seg. Skepsisen til fremmede er også, for eksempel, aldri hvilende. Men tross den tidvis hektiske tankestrømmen om smått og stort, leverer hun hele tiden observasjoner – ofte humoristiske – leseren tar seg i å stoppe ved.

Refleksjonene kan være knyttet til menneskene i livet hennes, som her: «Spekkhoggerne, havets stridsvogner, som Hege kom de i overgangsalderen.». Andre ganger kommer de i form av sjeldne glimt av selvkritikk: «Det er vanskelig å registrere hva som rører seg rundt en når man bare ser verdens bevegelser gjennom sprossene i sitt eget forsvarsverk».

Ferske og litt bustete setninger

Camilla Bogetun Johansen, som vanligvis finner inspirasjon i forfattere som Virginia Woolf og Cora Sandel, tror språket hennes blir influert av at hun skriver brev. Mange brev.

– Brevskrivingen startet som en bursdagsgave til moren min. Hun skulle få tilsendt ett håndskrevet kort i uka i ett år.

Nå, tre år senere, holder Johansen det fortsatt gående. Svar fra moren, som bor i Finnmark, hvor Johansen vokste opp, kommer gjennom lange remser av tekstmeldinger.

– Jeg tror koblingen mellom hånden og hjernen undervurderes veldig. Når vi arbeider på datamaskinen, kommer rettetasten liksom litt for nær. Brevene har gjort skrivinga mi friere, tror jeg. Setningene kommer som de er, ferske og litt bustete.