Cecilie Almberg Størksons debutdikt gir nerve og nærhet til erfaring med kreftsykdom

LyrikkLyrikkCecilie Almberg Størksons debutdikt gir nerve og nærhet til erfaring med kreftsykdom

– Med diktet har jeg fått tilgang på en form og et språk som jeg synes korresponderer godt med tilstanden jeg forsøker å skrive om, sier Cecilie Almberg Størkson om debuten «Ein alvorleg sjukdom».

Estimert lesetid 5min
Fotocollage av forfatter Cecilie Almberg Størkson sammen med omslaget på diktsamlingen hennes "Ein alvorleg sjukdom"
Hvordan ser det ut på innsiden av en kropp som rammes av alvorlig sykdom? Cecilie Almberg Størkson har brukt egen erfaring med kreftsykdom som utgangspunkt for sin diktdebut «Ein alvorleg sjukdom». Universitas’ anmelder kaller boka «En alvorlig vakker bok». (Foto: Anna-Julia Granberg/Blunderbuss)

«Så lenge jeg har kunnet lese og skrive, har jeg vært veldig glad i det, og jeg har i grunnen alltid vært mer interessert i skjønnlitteratur enn i faglitteratur – selv om kunsthistorisk og kunstteoretisk litteratur helt klart dominerte leselistene i studietiden, sier Cecilie Almberg Størkson.

Hun har også vært opptatt av kunstnerbøker og fanzine- og selvpubliseringskultur, og har jobbet mye som skribent. Så, for noen år siden, tok hun for seg drømmen om å skrive noe annet enn fagtekster for noen år siden.

– Jeg begynte å dreie skrivepraksisen over mot det skjønnlitterære. Jeg startet i det små med å melde meg på en håndfull skrivekurs. Så etablerte jeg min egen skrivegruppe (med Lisa Him-Jensen og Anngjerd Rustand) i Bergen. Det er noe av det lureste jeg har gjort. Skrivegruppen har vært en helt uvurderlig ressurs, både når det gjelder å få fart på egen skriving, trening i å lese andres tekster og å orientere seg i det litterære miljøet.

Både ærlig og vond, men får likevel leseren til å trekke på smilebåndet.

Maria Jostad i Universitas om «Ein alvorleg sjukdom»

Visuelt og sanselig orientert

Størkson er utdanna kunstner ved Kunsthøgskolen i Bergen og kunsthistoriker ved Universitetet i Bergen. Hun har jobba mye med kunst, blant annet på Bergen Kunsthall og Tag Team Studio. Jeg lurer på hvordan kunstbakgrunnen har påvirket skrivinga.

– Muligens på den måten at tekstene mine ofte er visuelt og sanselig orientert. Og så har jeg vel gjennom kunstutdanningen fått god trening i selvstendig kreativt arbeid. Kanskje er jeg heller ikke så opptatt av sjangerbegrensninger, og det tror jeg er betegnende for samtidskunsten, som jo ofte går på tvers av kategorier.

OM FORFATTEREN

CECILIE ALMBERG STØRKSON

Navn og alder: Cecilie Almberg Størkson, 34 år.
Jobber med/opptar meg ved siden av skrivingen: Kunst, blant annet i jobben min på Hordaland kunstsenter.
Hvor og når skriver jeg: Skriver best tidlig på dagen eller om kvelden når jeg egentlig er ferdig og burde slå av dataen. På kaféer, hjemme, på ferie, på besøk – så lenge jeg får sitte i fred og de ergonomiske og estetiske forholdene er greie, er jeg fornøyd.
Leser nå: Fysisk av Andrew McMillan (gjendiktet av Torgeir Schjerven), Edens have av Hemingway, Bli snill igjen av Geir Gulliksen, Til den skjønneste av Mette Moestrup (gjendiktet av Eira Søyseth).
Hører på: Poesipodcasten Commonplace, Litteraturhuset i Bergen sin podcast, div. norske underholdningspodder, som Berrum&Beyer, The Kåss Furuseths ++
Største inspirasjonskilde: Å gjøre ingenting.
Én bok som har betydd mye for meg: Det kan for eksempel være Autobiography of Red og Glass, ironi og Gud av Anne Carson og Coeur de Lion av Ariana Reines. Hélène Cixous’ bøker gjorde også inntrykk da jeg oppdaget hennes forfatterskap som ung kunststudent.
Tre ting jeg hver morgen sjekker på mobilen: Vær-appene, nettavisene, Instagram.

Fra egen erfaring til noe mer allment

I dag er Størkson student ved Forfatterstudiet i Tromsø, og forklarer at hun føler seg heldig som får skrive sammen med en dedikert gruppe medstudenter. Det er intensivt og ekstremt lærerikt, sier hun.

I debutboka tar hun for seg kreft som tema. Hun har selv gått gjennom kreftbehandling, og har kunnet benytte seg av denne erfaringen i skrivinga.

– Det var på mange måter en erfaring jeg opplevde som uunngåelig å skrive om. Etter hvert så jeg at teksten som kom ut av det gav resonans også hos andre, og at den bar i seg et potensial til å røre tematikk som angår flere enn bare meg selv, forteller hun.

Og det er tydelig at boka treffer leserne der ute. Universitas‘ anmelder Maria Jostad skriver under overskriften «En alvorlig vakker bok» at «debutant Cecilie Almberg Størksons diktsamling om livmorshalskreft er både ærlig og vond, men får likevel leseren til å trekke på smilebåndet. […] Med blodig alvor og en god dæsj humor, viser [hun] oss mennesket bak kreftsykdommen. […] her er vi langt unna abstrakte utsagn uten substans.»

Lyrikkens muligheter

Var det naturlig å skrive teksten lyrisk, eller vurderte du en annen form også?

– Gjennom skriveprosessen har jeg fått lignende spørsmål flere ganger, fra ulike som har lest. Mange av diktene mine har en ganske direkte tone, og samlingen har et tydelig narrativ. Enkelte har lurt på om dette like gjerne kunne vært skrevet som prosa. Og kanskje kunne det det? Da hadde det selvsagt blitt en helt annen tekst.

– Med diktet har jeg fått tilgang på en form og et språk som jeg synes korresponderer godt med tilstanden jeg forsøker å skrive om. Jeg har kunnet gjøre punktvise nedslag hvor jeg skildrer bestemte situasjoner, følelser eller betraktninger, og så har det fått oppstå fortellinger i rommet mellom disse. Jeg har kunnet la det eksplosive ligge og trykke mot et stramt, knapt språk. Jeg har kunnet si mye mellom linjene: la det tre frem i det usagte, i det blanke på siden.

En jakt etter innsikt i det utilgjengelige

Du beskriver mange tekniske ting i forbindelse med behandlingen, i tillegg til hvilke symptomer en kan få. Tenkte du at dette var en bok folk kunne lære av også?

– Ja, det har jeg noen ganger tenkt. Det vil si: I særlig ambisiøse øyeblikk har jeg håpet at det kan være en bok som kan anspore leseren, ikke bare til å lære noe om sykdom eller sin egen kropp, men også på den måten at referanser som ligger i enkelte av diktene kan sende leseren i retning av annen litteratur som finnes der ute. Dette siste har jeg tenkt spesielt om de med behov for å finne et litterært sted å gå sykdom i møte.

– Samtidig har jo jeg som forfatter en rimelig begrenset forståelse av legevitenskapen og av hvordan kroppen fungerer. Og boken jeg har skrevet er på ingen måte noe oppslagsverk om livmorhalskreft, det er fiksjon, det er en diktsamling. Men det å ikke helt forstå, men likevel sterkt ønske eller trenge å forstå, er også noe av det som driver jeget i teksten. Hun forsøker å få innsikt i det som for henne er utilgjengelig – skjult i kroppen og gjemt i et medisinsk fagspråk hun ikke behersker. Spørsmålene og undringene som legges frem er nok sånn sett like fremtredende som de mer tekniske beskrivelsene.