Nytt fra kontoret (8)

Jeg synes det er veldig artig at flere har etterlyst ”Nytt fra kontoret”. Enkelte lurer på om jeg har lagt denne delen av bloggen ned. Nei, jeg har ikke det. Jeg har til og med tenkt å holde på også etter at jeg er ferdig med ”Natten drømmer om dagen”. Altså videre inn i nye romaner og tekster.

Men det er riktig som enkelte sier: Det er lenge siden sist. Og årsaken er at det har tatt litt lenger tid å komme i gang i år, pluss en del rusk og rask som ikke har noe med kontorbloggen å gjøre. Nå befinner jeg meg midtveis i vasken. Det er mer å gjøre denne gangen enn det vanligvis er. Mye blir skåret ut, og enkelte steder skal nyskrevet materiale inn. Og som jeg skrev sist: Det er tøffe tak i denne delen av prosessen. Det hender det slår gnister. Når det er sagt, vil jeg legge til at det er nå forfatteren virkelig får uttelling for en god redaktør. Nå når det svir. Hun må ikke være redd eller bøye unna, men følge sitt talent, på samme måte som jeg følger mitt. Det er bare en eneste ting som er viktig akkurat nå, og det er å løfte teksten opp til det optimale. Ta ut det fulle potensialet. En redaktør i et skjønnlitterært forlag er på mange måter en spesialarbeider. Hun er skrudd sammen på en helt spesiell måte, og leser annerledes enn alle andre. Dette lærer man som forfatter etter hvert, selv om man som tidligere sagt aldri venner seg til disse rundene. Når det gjelder kutting i manus, vil jeg gå så langt som til å si at en tekst alltid blir bedre når den blir beskåret. Uten unntak. Redaktørene er eksperter på å fjerne unødig fett og utbroderinger. Hun holder også styr på hele persongalleriet. (Det er ikke uvanlig at forfatteren ubevisst har endret på et eller flere av navnene underveis.) Når du sitter et år eller to med en tekst, skjer slike ting. Huset som er rødt på side ti, dukker plutselig opp som gult på side seksti. Alle slike detaljer og nyanser skal redaktøren holde oppsyn med. Og hvordan er det når hovedpersonen står oppi bakken og ser ned på menneskene bak et kjøkkenvindu? Hvor mange detaljer er han i stand til å oppfatte? Tatoveringen på høyre hånd? Neppe. Alt slikt, og mye, mye mer.

Slik foregår en manusvask.

Ellers har Elisabeth begynt å komme med skisser og ideer til omslag. Akkurat dette med omslag vet jeg at mange interesserer seg for, så jeg skal komme med noen linjer om den saken. Hvem er det egentlig som bestemmer? Forlag eller forfatter? Her er kortversjonen: Som regel blir vi enige. Det er heller ikke alle forfattere som legger så stor vekt på dette med omslag og skrifttyper. For meg er det litt forskjellig. Jeg blander meg ikke så mye opp i de ulike pocket-utgavene, men er ganske til stede når førsteutgaven skal lages. Da ”Opp Oridongo” skulle ha omslag, var jeg innom forlaget og tittet på fire, fem ulike fotos som design hadde funnet frem. Da var avgjørelsen tatt på et sekund. Det bildet som ble brukt passet perfekt til min tekst. Andre ganger går man flere runder. Da Trude Tjensvold laget omslag til ”Innocentia park”, var det slik. Så ble det da også et av de flottste omslagene jeg har hatt på en av mine bøker. Elling-serien tok min gode venn Arne Samuelsen seg av. Alle disse fire omslagene var originale malerier. Så altså: Det er litt forskjellige veier som fører frem til et omslag. Også her er det viktig at man følger sin egen teft, samtidig som man skal passe seg for å bli alt for egenrådig. Både de som sitter på design og de som befinner seg innenfor salg er eksperter på sine felt. De vet hva som ”går”, og hva som kan bremse en bok.

Og akkurat der er i alle fall alle enige. Vi vil ikke ha bremsen på når boken slippes til høsten.