Nytt fra kontoret (6)

Nå har jeg nettopp trykket på ”send”, og dermed sendt meg selv inn i en tilstand der en forfatter, hvor sær og nevrotisk han i utgangspunktet er, fremstår som enda mer sårbar, oppfarende og urimelig enn normalt. Den tiden som ligger mellom innlevering, og telefonen fra redaktøren er et tomhetens grenseland. Særlig når man, som meg, ikke lar noen lese så mye som en linje underveis. Redaktøren min er den aller første som møter stoffet. Hun er min beste, og ikke minst viktigste leser. Det er bare hun som kjenner skavankene mine. Bare hun og jeg som vet hva som ble kuttet og kastet i de manuskriptene som etter hvert ble forfatterskapet mitt.

Hvor lang tid tar det før den telefonen eller e-mailen kommer? Seks til åtte uker. Noe sånt. Dersom du er en grønnskolling. Det er litt andre kjøreregler for oss som har levert varen i flere tiår. Det er en forskjellsbehandling som jeg synes er helt grei. Jeg regner med å høre fra forlaget innen en uke.

Nervepirrende? Et års arbeid rett i dass? Avvist? Refusert? Slikt kan alltid skje, og det er nok av eksempler på forfattere som støtes ut i kulda. Men jeg tror nok at det ville være litt kokett av meg å hevde at jeg engster meg for et blankt avslag. Det er mer slik at jeg går og gnager på hvor mye arbeid som gjenstår. For nå er jeg lei dette stoffet, og slik kommer det til å være helt til boken kommer fra trykkeriet.

Og dit er veien dessverre lang.

Dette å skille seg av med stoffet, og så gå og vente på forlagets dom, oppleves veldig forskjellig fra forfatter til forfatter. Noen har forferdelig vanskelig for å sende manus fra seg. (Og noen klarer det ikke i det hele tatt.) Selv har jeg ikke noe problem med å skille meg av med det når jeg har foretatt en første oppretting. Det foregår på den måten at jeg først leser gjennom manus en eller to ganger, og merker endringer med rød tusj, før jeg så åpner dokumentet og forandrer teksten der. I skrivemaskinens tidsalder måtte hele manuset skrives om, hvilket for en snegle som meg, (jeg skrev med en finger) betydde to til tre måneders ikke-kreativt sekretærarbeid. Nå retter jeg opp hele manuskriptet på et par timer. Dette er for meg den eneste virkelig store (og fantastiske) forskjellen på skrivemaskin og datamaskin.

Hva gjør man så mens man går og venter? Ferie? Nei. Slikt er helt utelukket. Det er vanskelig å konsentrere seg om noe som helst annet enn den aktuelle boken akkurat nå. Man svarer sine nærmeste i hytt og pine, og mister den tråden man selv har tatt opp.

De erfarne redaktørene vet mye om denne forfattertilstanden, og gjør alt for å korte ned ventetiden. Det blir lest en god del på ubetalt overtid i denne fasen.

Det eneste som hjelper meg i denne litt ubekvemme ventetiden, er å begynne på en ny bok. Gjerne med en gang. For meg er det helt normalt å sende manuset til Oslo på ettermiddagen, for så å begynne å skrive på neste bok allerede samme kveld. Jeg mener, hva skal jeg ellers drive med? Spille tennis? Jeg har, som jeg skrev forrige gang, på dette tidspunktet opparbeidet meg en voldsom lyst på nye prosjekter. Det blir litt som å være i et forhold som du egentlig vet at du er ferdig med, og så treffer du på DEN dama!

Bare med den forskjellen, at i litteraturen må du avvikle det gamle forholdet på anstendig vis. Gå løpet helt ut med den gamle.