Nytt fra kontoret (13)

Er det helt tilfeldig at ”Nytt fra kontoret Nr 13” skal handle om kritikken? Neppe. Men nå er bloggføringen om tilblivelsen av ”Natten drømmer om dagen” kommet til en ende. Om et par uker er boken i butikkene, og kritikerne skal si sitt.

Hvor jævelig er det egentlig å få sin egen tekst bedømt av andre?

Svaret er at det er litt opp og ned.

Men først og fremst er det viktig å være klar over at kritikken – uansett hvordan den måtte være, også er en del av forfattertilværelsen, på samme måte som tekstbearbeiding og korrektur. Og mens mange oppgir forfatterskapet sitt på grunn av det som oppleves som utidig innblanding i teksten fra redaktøren, er det også mange som rett og slett ikke orker flere runder med kritikerne. Du skal ha god rygg dersom du skal orke å bli kalt en idiot i full offentlighet i år etter år. Av en idiot som har hastelest den teksten som du har båret i hjertet ditt, og pleid etter alle kunstens regler. Men igjen: Tåler du ikke juling, må du finne på noe annet å drive med.

Om du må finne deg i alt? Ja. Alt. Og så må du holde kjeft. Den skadeskutte forfatteren som roper i offentligheten, skaper seg selv automatisk om til riksklovn.

For mitt eget vedkomne har jeg merket meg at det er litt forskjell fra bok til bok, når det gjelder følsomhet for kritikk. Når jeg gir ut en bok som ”En lang natt på jorden”, er jeg veldig klar over at mottakelsen vil bli blandet. Å lansere en antihelt som Claes Otto Gedde, i sidelange setninger, hele boken uten replikker, er å legge seg ut med deler av kritikerkorpset. Og siden ingen ting kunne passe den gamle Gedden bedre, fikk jeg meg en god latter over de meldingene som var aller sintest. Mens da ”Opp Ordidongo” kom, og jeg i begynnelsen fikk noen slappe ørefiker, var jeg helt uforberedt, og fikk fullstendig nedtur. Som regel får man både oppmuntring og kjeft i en passende blanding.

Og så er det jo heldigvis slik at man allerede er langt inne i neste bok, og får ha den i velsignet ensomhet i lang, lang tid fremover. På trygg avstand fra både redaktører og kritikere.

Med dette avslutter jeg altså den delen av ”Nytt fra kontoret” som omhandler ”Natten drømmer om dagen” – men bloggen går videre. Jeg har hatt en flott skrivesommer, og har eksperimentert med både det ene og det andre. Jeg synes det er interessant at jeg er mer leken og eksperimentell nå som halvgammel gubbe, enn jeg var da jeg var ung. Mer om dette neste gang.

Åja, ikke glemme: Det finnes dårlige kritikker som har sine gode sider, og gode som har sine dårlige. Det er bra å bli refset av en som ser at du har evner til noe bedre. Og ikke særlig stas å bli rost av en som ikke har skjønt hva du holder på med.

Og helt til sist: Treffer du på en forfatter som stiller seg likegyldig til kritikken, så vit at du har med en finfin løgner å gjøre. Sann Mester Solstads ord: Vi glemmer aldri en dårlig kritikk. Aldri.