Festpoet Naja Marie Aidt: – Det må være absolutt presist, ellers duger det ikke

– Å tenke og leve og gå fram og tilbake til teksten i kanskje et år eller mer, kan fort bli tilfellet når man skriver en diktsamling, forteller Naja Marie Aidt, festpoet for Poesifest 2019, til redaktør Nils-Øivind Haagensen.

Portrett av Naja Marie Aidt
Danske Naja Marie Aidt fikk mange lesere i Norge etter at hun med novellesamlingen «Bavian» vant Nordisk råds litteraturpris i 2008. Nå er hun aktuell med diktsamlingen «Poesibok», og er festpoet under minifestivalen Poesifest 2019, hvor hun samtaler med Linn Ullmann. (Foto: Mikkel Tjellesen)

Årets festivalpoet under Poesifest 2019 er Naja Marie Aidt. Hun er aktuell på norsk med samlingen Poesibok, som kom ut for første gang på dansk i 2008. Samme år ble Aidt tildelt den høythengende Nordisk råds litteraturpris.

På Poesifest 6. desember skal Aidt lese fra Poesibok, og snakke om boken på scenen med Linn Ullmann. Vi rakk å stille henne et par spørsmål i forkant.

Meld din interesse for Poesifest 2019 på Facebook.

Fortsatt glad i Poesibog

Hvordan er det å se Poesibog komme i norsk språkdrakt et drøyt tiår etter at den kom ut på dansk?

– Det er utrolig deilig å se Poesibog på norsk! Jeg har fått lov til å være litt med i prosessen da boken ble oversatt, fordi det var noen ord og vendinger som var vanskelig å nagle på norsk, så det har vært spennende og gøy, forteller Naja Marie Aidt.

Poesibog er en bok som jeg fortsatt er veldig glad i. Det kan man ikke nødvendigvis si om alle sine bøker, men jeg syns boken fortsatt står veldig sterkt.

Naja Marie Aidts litteratur strekker språket langt, så langt at det også gir form til de områdene av verden hvor vi tror at språket ikke strekker til. Hun skriver helt åpen litteratur, ikke i betydningen utydelig, men en litteratur som er åpen for alt. Også det som motsier den selv. Dessuten skriver hun til oss. Rett til oss.

Bernhard Ellefsen, litteraturkritiker

Dyp skrivekrise

Hva, hvis du ser tilbake på arbeidet med Poesibog, er det som stikker seg ut i eller hopper fram frahukommelsen?

– Den ble skrevet i en dyp skrivekrise. Jeg hadde gitt ut Bavian, og den hadde tæret på kreftene mine. Jeg følte en lede ved poesien og kanskje også livet, en følelse av meningsløshet. Det var utgangspunktet. Men etter hvert kom jeg jo i gang, og komposisjonen begynte å finne sin form. Det er også det første jeg har skrevet som peker mot noe selvbiografisk, sier Aidt.

– En del av diktene handler om å vokse opp på syttitallet, på godt og vondt. Da boken kom ut, hadde jeg nettopp mottatt Nordisk råds litteraturpris, så Poesibog ble en bestselger i Danmark. Det var jo fint at en diktsamling fikk så mange lesere. Jeg husker jeg tenkte at jeg var glad for at det ikke var en roman, men en diktsamling som kom etter prisen.

– Har mye å takke poesien for

Du er jo en forfatter som skriver innenfor flere sjangrer, hvordan skiller poesisjangeren seg fra resten, syns du?

– Å skrive poesi er noe helt annet enn å skrive prosa. Og likevel ikke. Diktet har noen muligheter og et annet abstraksjonsnivå, man kan si utrolig mye på noen få linjer, man kan bevege seg fritt i tid og rom med bare noen få ord. Men det må være absolutt presist, ellers duger det ikke. Så det er en vanskelig sjanger, men likevel den jeg har skrevet mest av i løpet av livet, sier Aidt.

– Poesien er også det prosaen min springer ut av. Jeg jobber veldig intenst med språket når jeg skriver prosa også, jeg er opplært i lyrikken, og alt som har med klang, rytme og sprang å gjøre, bruker jeg aktivt i prosaen min. Det skjer av seg selv. Jeg har mye å takke poesien for! Men arbeidsprosessen er helt annerledes. De færreste kan sitte og skrive dikt åtte timer per dag. Å tenke og leve og gå fram og tilbake til teksten i kanskje et år eller mer, kan fort bli tilfellet når man skriver en diktsamling, forteller Aidt.