Forfatternes boktips: Morten Wintervold

LyrikkLyrikkForfatternes boktips: Morten Wintervold

På slutten av 90-tallet fant Morten Wintervold noen å identifisere seg med i fremmedgjorte og blodfattige Sigbjørn Obstfelder. I høst har han gitt ut sin femte diktsamling.

Estimert lesetid 5min
Portrett av Morten Wintervold
Morten Wintervold (f.1981) debuterte med diktsamlinga Utfall i 2002. Wintervold leser desidert mest dikt, gjerne «hakkete, vrange og vakre». (Foto: Ingun A. Mæhlum)

Poet Morten Wintervold debuterte i 2002, og ga i høst ut sin femte diktsamling. BYEN BYEN BABYEN føyer seg inn i tidens strøm av litteratur om å bli forelder, men med et sjeldent farsperspektiv. Samlingen gir et uventet og friskt blikk på byen og naturen vi lever livene båre i, gjennom en baby som vokser til. Som leser setter han pris på «diktsamlinger som vil noe annet enn det hovedstrømmen i kulturen krever at vi skal være opptatt av.» 

Kjønnskamp og fruktsaft

Hva er det beste du har lest i det siste?

Frukt og grønnsaker av Erica Jong. Gjendiktningene gjør Norge til et litt mindre trangt sted. Frukt og grønnsaker var Jongs første diktsamling. Den kom i USA i 1971, men melder seg på norsk virkelighet i 2019. Den er forfriskende og uærbødig i tiltalen, frekk og leken. Kjønnskamp og fruktsaft. 

Hvilken sjanger leser du mest?

– Poesi. Tynne og fine diktbøker som man kan bla i, lese litt her og der, tenke med og mot. Gjerne hakkete, vrange og vakre diktsamlinger som vil noe annet enn det hovedstrømmen i kulturen krever at vi skal være opptatt av. 

Da andre gikk rundt og hørte på Absolute Music 19, gikk jeg rundt og VAR Sigbjørn Obstfelder mot slutten av 1900-tallet

Tilbake til start

Hvilken bok har gjort størst inntrykk på deg?

– Da må jeg tilbake til start og si Sigbjørn Obstfelders Digte fra 1893. Da andre gikk rundt og hørte på Absolute Music 19, gikk jeg rundt og VAR Sigbjørn Obstfelder mot slutten av 1900-tallet; total identifikasjon i ungdommen. En fremmedgjort og blodfattig type med ekstatiske tilbøyeligheter – og gehør! Det var den boka som fikk meg til å drømme om å bli poet. Men nå er det veldig lenge sida jeg har sett på den. Kanskje det bare skal få være sånn.

Hvordan får du tid til lesing i en travel, teknologisk hverdag?

– Jeg prioriterer. Det er ikke vanskelig. 

Morten Wintervolds bokliste

Kan du gi oss din tipsliste over fem bøker man burde lese?

James Sacré: Noe som ikke er godt fortalt. Dette er tenkende og spørrende dikt som prøver seg frem i landskapet. Det Sacré ser i det daglige, er hele tida i dialog med minner. Private erfaringer gjøres allmenne. Den poetiske stemmen hakker, stammer og utprøver sannhetsgehalten i egne observasjoner og tanker. Lesinga har ofte den effekten at jeg får øye på mine egne landskap på nye måter, sjøl om nedsnødde Tromsø minner lite om den franske landsbygda og amerikanske forsteder. 

Sissel Solbjørg Bjugn: Depp. Depp depp depp, sa høna på haugen. Sissel Solbjørg Bjugn kunne skrive med vellyst om vanskelige tema. Det er ikke så ofte man tar lekenhet og depresjon i samme munnfull, men for å beskrive diktene i Depp, må man det. Bjugn var dessuten en tradisjonsbevisst og belest poet som styrka meg i troen på at man kan bo nord for polarsirkelen og likevel være i dialog med resten av verden. Jeg anbefaler også Tor Eystein Øverås bok om forfatterskapet som kom tidligere i år: Skrive, teikne, røre og slåst! Av og om Sissel Solbjørg Bjugn

Göran Sonnevi: Oceanen. Havet og øya. Det er kjente grunnbetingelser. Jeg liker dikt som er forankra i et konkret landskap. Fra klippene på øya Koster utvider skrifta seg i mange retninger. Poetens stemme kan tilsynelatende ta opp i seg alt: Storpolitikk, privat tapserfaring, utlegninger om botanikk og filosofiske betraktninger. Aldring og dødserkjennelse henger over alt dette. Derfor oppleves diktene så akutte – i møte med det partikulære og velkjente man støter på når man rusler rundt på ei øy. 

Cristophe Tarkos: Kassar. Nok ei gjendiktning, denne av Gunnhild Øyehaug og Cathrine Strøm. Tarkos gjør ubetydelige småting store. Diktene gjør oss oppmerksomme på verden. I verden fins det blant annet ”pynteputer”. Da må det også finnes dikt om pynteputer. Den insisterende tonen, prega av gjentagelser, gjør dette til en svimmel leseopplevelse som jeg gjerne utsetter meg for med jevne mellomrom. 

Mia Berner: PS. Anteckningar från ett sorgeår. Mia Berner var Pentti Saarikoskis fjerde kone. De holdt sammen helt til hans død i 1983. Jeg kunne anbefale Berners norske gjendiktning av Saarikoski: Dans! Thiarnia-suiten. Når jeg heller går for PS, skyldes det at jeg ikke har lest et nærere, mer rørende forfatterportrett som samtidig er så forbilledlig tett på Saarikoskis egen skriving og poetikk. Det er åpenbart ei bok om sorg, alkoholisme og kamp mot indre demoner. Men den gir også lyst til å kjempe på videre: Leve, skrive!