Kine Jeanette Solberg: – Jeg tenkte vel selv at jeg skrev en litt morsom bok, helt til forlaget beskrev den som ‘sørgmodig’

«Fortell om deg selv med hell» er fortellingen om en kvinne som mister broren sin, sier opp jobben og føler at noe må skje. Debutant Kine Jeanette Solberg lover dessuten noen tips om trær og lyktestolper og korrekt spising av ananas.

Portrett av Kine Jeanette Solberg
I arbeidet med debutromanen «Fortell om deg selv med hell» måtte Kine Jeanette Solberg venne seg til å skrive hvor og når som helst. «Deler av denne romanen er skrevet på Rush trampolinepark, det er jeg litt stolt av,» sier hun. (Foto: Anna-Julia Granberg)

– Inga er veldig streng når det kommer til hva som er av verdi for omgivelsene, og jeg tror nok ikke hun hadde gått god for denne romanen, innrømmer Kine Jeanette Solberg.

Debutromanen hennes forteller historien om Inga, som brenner for historiefortelling. Spesifikt kunsten å skille de gode historiene fra de alminnelige. Alt for få mestrer det, mener hun, og drømmer om å skrive en selvhjelpsbok om emnet. 

Ble plukket opp av Signaler

Selv er ikke Solberg fremmed for historiefortelling. Hun har skrevet manus for tv-serier som Strømmeland, er musikkanmelder for Morgenbladet og illustratør i bunnen. Karakteren Inga dukket første gang opp i idéen til en illustrert bok. 

– Jeg aldri kom i mål med den, så jeg nappet ut teksten og sendte den inn til Signaler, for å se om noe av det hadde livets rett. Da teksten ble plukket opp og publisert der, fikk jeg en ny tro på materialet. Det motiverte meg til å skrive videre om Inga, og det ble viktig for meg å følge henne videre. La henne få mer plass og tid, og se hvem hun var når historiene rundt henne fikk vokse. 

Humor og alvor

Resultatet ble Fortell om deg selv med hell, en roman forlaget beskriver som ”sørgmodig og uvøren”. 

– Jeg tenkte vel selv at jeg skrev en litt morsom bok, helt til historien utviklet seg og forlaget beskrev den som sørgmodig. Jeg håper jo at den klarer å være begge deler. 

Noen humorbok er hun derimot ikke ute etter å levere. Når vi møter Inga i romanen er hun ute av kurs. Hun har mistet en bror som hun hadde et nært forhold til, og dette gjør at alt, inkludert sosiale koder, surrer seg til for henne. 

Fanget i sin egen skrudde logikk

«Mens kollegene snakket om turer på hytta, kildesortering og mobiloppdateringer med den største letthet, som om de ikke var i samtalen engang, bare slang ut ordene, brukte Inga hele seg på å delta. Da pausene var ferdig, hadde hun alltid nye neglemerker på kroppen.» 

Hva slags person er Inga?

– Inga klarer som regel å være noenlunde velfungerende sosialt, men hun føler nok at det koster henne mer enn det er verdt. Som en uunngåelig konsekvens av det å være mye for seg selv, er hun ofte fanget i sin egen skrudde logikk. Jeg tror Inga skulle ønske hun var som de andre som skravler i vei i lunsjen, og misunner dem denne lettheten. Derfor kan hun også bli litt overivrig når hun først føler at hun får det til. Som når hun begynner å henge på den lokale puben.

Etter at broren dør sier Inga opp journalistjobben, blir i vanvare ansvarlig for en katts død, og – i mangel av alternativer – begynner å henge på den brune nabolagspuben Creutz. Snart sitter hun ved bordet sammen med stamkundene, spanderer runde, blir med ut for å røyke sigg, lurer på hvilken sang hun kunne sunget på karaokekvelden.

– Hun er en rastløs karakter, og dette gjenspeiler seg også i teksten. Romanen dykker inn i sorg og surr, om hverandre.

Dårlige tips

Ingas selvhjelpsbokdrøm vokser seg etter hvert ut av idéfasen og inn i et prosjekt som deler navn med romanen det eksisterer i: Fortell om deg selv med hell. «I denne boka kan du få noen tips,» lover Inga.

– Jeg tenker at Ingas tips er ganske strenge, og ikke nødvendigvis så gode. Mens Ingas prosjekt og innstilling går ut på at folk skal snakke litt mindre, hinter kanskje romanen om at man burde snakke litt mer. En roman trenger heldigvis ikke å friste leseren med tips og triks. Når det er sagt, så har boka faktisk noen tips om å klatre opp i trær og lyktestolper, om søvn og sengetøy, og korrekt spising av ananas. Sånne ting. 

Skrev roman på Rush trampolinepark

Solberg brukte litt tid på å bli vant til overgangen fra å skrive for tv til å skrive roman. 

– Når man skriver for TV, blir man veldig opptatt av tydelighet. I romanen er man friere. Det er jo et veldig aktivt valg å plukke opp en roman, så jeg måtte lære meg  å stole på at leseren ikke kaster boka fra seg bare fordi hun ikke vet om det er tirsdag eller onsdag i scenene jeg beskriver. 

Det var spennende å oppleve hvor altoppslukende romanskriving kan være, forteller hun. Underveis ble hun god til å finne skriveluker.

– Deler av denne romanen er skrevet på Rush trampolinepark, det er jeg litt stolt av.