I Selmaland

Gusse och jag

Herregud Göran, du har vært død i elleve år! Dette tenker jeg en sommerdag i Sunne. Jeg står oppe på kirkebakken og ser bort på steinen hans. En hedersplass i grunnen, tett på den kirken han skildret i ”Juloratoriet”. Det er vakkert her oppe i Värmland. Som jeg i de siste dagene har døpt om til Selmaland, for det er som om man fornemmer Selma Lagerlöfs dikteriske kraft i alt man ser. Skogen og vannet. De velholdte gårdene. Det er noe raust og storslått ved det hele, slik hun selv var, både privat og i diktningen.

Og her hviler altså min dikterbror Göran. Flere ganger ba han meg opp hit til Sunne, og nå står jeg altså her i duskregnet. Litt sent. Men hvordan er det ikke da. Å være i live og tro man har all verdens tid? Dessuten er Göran Tunström en mann jeg har lett for å forholde meg til, selv etter over ti års fravær. Jeg husker ham så godt. Han er en av de varmeste personene jeg har møtt på jorden. En sånn fyr som du er takknemmelig for at du fikk treffe. Når slike mennesker går bort, blir alltid en del av dem tilbake. Det går helt greit å snakke til ham, både her på kirkegården, og senere på hotellet, der jeg drikker hans skål både lenge og grundig mens natten senker seg over skogen og jordene utenfor.

I anledning Görans død i 2000, ga Cappelen forlag ut En prosaist i New York. Hvis noen lurer på hvordan perfekt prosa tar seg ut, er det bare å gå til anskaffelse av denne vesle kjempeboken. Med hånden på Görans gravstein har jeg sverget å lete den opp i mitt forferdelige bibliotekkaos. Dersom du ikke har lest den, har du noen fine timer til gode.


Göran

På veien tilbake til min Tysk-Norske virkelighet, ramler jeg en formiddag inn på nok en svensk dikters enemerker, nemlig Alsters bruk utenfor Karlstad. Her ble Gustav Fröding født 22. August 1860, Og her spiser jeg lunsj på selveste herregården, i noen omgivelser som er så til de grader vakre og idylliske at det rett og slett er komplett ubegripelig at Gustav kunne havne så til de grader på kjøret som han gjorde. Men dikt kunne han skrive midt oppe i depresjonene og innleggelsene, horehusbesøkene og fyllekulene. En skikkelig forfatter av den gamle sorten som klarte å drikke opp en arv på 17 000 kroner på to år, hvilket den gang ble betraktet som noe av et mirakel, selv i de kretsene han vanket. At han ble anklaget for å skrive porno da han ga ut diktsamlingen Stänk och flikar, var det lettere å forstå for de fleste.

Men tørst blir man jo selv også. Både av å lese Fröding og av å tråkke rundt i parkanlegget på Alsters bruk.

Det blir derfor sen kveld på krogen inne i Karlstad, med fulle nordmenn som skråler om 1905. Og om jeg ikke er han derre som skreiv den derre boka om… Om…

Ich? Nein, Ich komme aus Hamburg. Heinz ist mein Name. Heinz Immerstein. Tschuss!

Og hjem over Finnskogen.