Erlend intervjuer Erlend om Erlend – et utdrag fra jubileumsboka «Smilefjes»

–Har du vært for lett? Har ting vært for lett for deg? Er du
en lettvekter?
–Dette syns jeg kanskje er et litt ydmykende spørsmål.
–Men svar.
–Jeg nekter.
–Kom igjen.

Foto av forfatter Erlend Loe med caps
Erlend Loe ble med «Naiv.Super» gjort til talsmann for en generasjon, og har blitt forbundet med begreper som naivistisk og ironigenerasjonen. Men hva tenker han egentlig selv om humor, politikk og bruk av smilefjes? I jubileumsboka «Smilefjes» forsøker fem kulturprofiler, inkludert ham selv, å sirkle inn mannen og forfatteren Erlend Loe, som nettopp rundet femti. Foto: Anna-Julia Granberg/Blunderbuss

Først litt grunnleggende fakta.
God idé.
Hva heter du?
Erlend.
Bare det?
Nei.
Så hva mer?
Loe.
Nettopp. Hvis dette skal funke må du være litt mer skjerpet.
Greit.
Jeg sier det bare med det samme. Så er det sagt.
Ja.
Det er godt hvis vi kan ha en åpen tone her.
Enig.

Er du litt lei av han der Erlend Loe?
Noen ganger er jeg det.
Hva med Erlend, er du lei av han også?
Nei. Han er jeg ikke lei av. Han er fortsatt til å holde ut.
Hvor gammel er du?
Førtini.

Men snart femti?
Ja da. Femti når dette leses.
Gjør det noen forskjell?
For meg gjør det det. Men i praksis nei. Jeg er den samme
som jeg alltid har vært og samtidig er jeg noe helt annet.
Jeg er alle mine aldre hele tiden, i tillegg til at jeg er mye
som jeg ikke har kontroll på.
Er det bra?
Ja. Jeg liker å ikke ha helt kontroll. Jeg har hatt for mye
kontroll.
Hva mener du med det?
Jeg har vært en kontrollert person.
Og det er du ikke nå?
Jo. Men litt mindre. Og det liker jeg.
Er du på vei ned som forfatter?
Jøss, en sånn brannfakkel så tidlig i samtalen?
Jeg tenkte det kanskje var like bra.
Da vil jeg svare nei.
Så du er på vei opp?
Det vet jeg ikke.
Rett frem?
Kanskje.
Hvis vi skal være ærlig ble den boken du er mest kjent for
skrevet for 23 år siden. Naiv.Super, altså. Det vet den som
han presidentkandidaten, Pete Buttigieg, trekker frem.
Jeg har sett det.
Ville det ikke vært bedre om han trakk frem dyrepulerboken?
Jo, kanskje.
Men den er mindre koselig.
Ja, den er det.
Men likevel.
Ja.

Og den boken du er nest mest kjent for skrev du for 15 år
siden.
Ja.
Burde ikke det gjøre deg trist?
Kanskje.
Men er du trist?
Ikke så veldig.
Hva med alle de andre bøkene? er det fristende å spørre.
Ja, hva med dem?
Er de dårlige?
Det syns jeg ikke.
Og nå blir du jo dessuten rarere og rarere. Det er fristende
å be deg skjerpe deg.
Jeg har tenkt det samme.
Spørsmålet blir jo: Har du skrevet det du skulle, men så
fortsetter du fordi du er fartsblind og fordi du ikke vet hva
annet du skal gjøre?
Det er enkelt å svare på. Jeg har ikke skrevet det jeg
skulle. Jeg har bare så vidt kommet i gang. Jeg har skrapet i overflaten, men ikke kommet meg ned dit jeg vil være.
I dritten?
Der også.
Når kommer du dit, da?
Det vet jeg ikke.
Men du er på vei?
Jeg tror det. Men jeg må ta forbehold om at jeg aldri helt
har hatt en plan før og har det ikke nå heller. Men jeg har
en plan om å ha en plan.
Om å bevege deg mot dritten?
Og andre steder. Ofte har jeg det helt fint med å være
der jeg er også. Men jeg tenker nok noen ganger at jeg
burde bli en forfatter som vet hvorfor han skriver det han skriver. Det hadde vært en god følelse. En ordentlig forfatter.

Jeg fornemmer motstand når vi snakker om dette.
Nei da.
Har du vært for lett? Har ting vært for lett for deg? Er du
en lettvekter?
Dette syns jeg kanskje er et litt ydmykende spørsmål.
Men svar.
Jeg nekter.
Kom igjen.
Jeg er ikke en lettvekter. Ting har vært lett for meg, men
ikke for lett. Og jeg har heller ikke vært for lett.
Dette er du sikker på?
Jeg er ikke sikker på noe.
Ofte syns jeg at din refleksjon rundt egen skriving er oppsiktsvekkende grunn.
Jeg har tenkt det samme.
Du tror du skal slippe unna med å si: Det bare blir sånn og
jeg vet ikke hvorfor.
Jeg vet ikke hva jeg tror, men det er ofte det jeg tenker,
ja, sånn mer eller mindre. Fordi det er sånn det er. Og jeg
orker ikke å finne på svar som skal høres lure ut. Det har
jeg blitt for gammel til nå.
Så da kommer vi ingen vei med dette?
Vet ikke.
Skal vi snakke om noe annet?
Ja.
Kan jeg spørre hva du har på deg?
Jeg skjønner ikke hvilken forskjell det gjør, men du kan
spørre om alt du vil. Det er premisset for denne samtalen.
Fint. Så hva har du på deg?
En jeans fra den butikken i Nørrebrogade i København,
med to glidelåser.

Det har kommet meg for øre at du utelukkende bruker
bukser fra den butikken.
Slik har det blitt.
Hvorfor?
Vanskelig å si. Men jeg så på programmet til han danske
bonden, Bonderøven, for en god del år siden, og han hadde
så fin bukse, så da oppsøkte jeg den buksetypen og har sittet fast i det siden.
Hva slags buksetype er det egentlig?
I Danmark kalles de naverbukser. Og da butikken begynte
å markedsføre dem som Bonderøven-bukser, mente Danmarks Radio at det var en krenkelse av deres program og
varemerke. Så der er det visst en liten konflikt nå. For de
som liker konflikter.
Jeg skjønner.
Men de kommer fra tysk håndverkertradisjon. Du vet,
disse tyske håndverkerne man ser gående langs veien, med
svart bukse og hvit skjorte og svart vest, og hatt, de har
sånne bukser.
Så det har ingen ting med NAV å gjøre?
Nei. Ikke som jeg vet.
For du går ikke på NAV?
Det har jeg ikke gjort og det ønsker jeg heller ikke å gjøre.
Jeg liker å klare meg selv. Det er en stolthetsgreie jeg har.
Men jeg har ikke noe imot folk som går på NAV, altså. Jeg
skjønner at det kan være nødvendig. Jeg har heller ingenting imot for eksempel homofile. Det er veldig mange jeg
ikke har noe imot, bare så det er sagt. Så det er ingen grunn
til å bli krenket av meg. Med mindre man er dum og tror
på dumme ting. Da hender det at jeg krenker litt.
Er du en sånn som bare bestemmer deg for det ene og for
det andre nokså impulsivt?
Apropos hva?

Det med buksene.
Nettopp. Jeg vet ikke. Jeg tror ikke jeg bestemmer meg for
så mye på plutselige måter.
Men det var litt det samme da du som 18-åring bestemte
deg for alltid å sykle?
Ja. Litt det samme. Enig. Men jeg vet ikke om du finner så
mange andre eksempler på dette.
Hvitløk?
Ja. Greit. Hvitløk også.
At du skulle spise rå hvitløk hver dag.
Ja da.
For da skulle du ikke bli syk.
Ja.
Du begynte med det da du var i Frankrike.
Ja.
Fordi du ville være spesiell.
Litt derfor, og litt fordi jeg vil leve lenge.
Hvorfor vil du leve lenge?
Fordi jeg liker livet mitt.
Du stjal på butikker i Frankrike, husker du det?
Ja. Litt sjokolade, og en bok om å lese i hånden.
Hva skulle du med den?
Ingenting. Jeg leste aldri i den. Jeg tror ikke livet kan leses
i hånden.
Men du tok den likevel?
Ja.
Hvorfor?
Fordi jeg var litt ensom, tror jeg. Slike utvekslingsår kan
være tøffe. Jeg lengtet nok litt hjem. Men gjort er gjort,
og så har man blitt utviklet og da er det for sent å gå tilbake. Men jeg syns det er greit at mine sønner holder seg
hjemme. Bedre det. Det er best hjemme. Mye rot i andre
land. Fryktelig mye rot.

Funker det med hvitløken bra?
Det fungerer bra, syns jeg. Jeg er sjelden syk.
Men du kan ikke vite om det er på grunn av hvitløken?
Nei.
Men du tror det?
Ja.
Men du vet det ikke?
Nei.
Er det en irrasjonell greie?
Det vil jeg ikke si.
Men det er vel dypest sett det?
Det kan være. Jeg bryr meg i så fall ikke.
Hva mer har du på deg?
En helsetrøye av ull fra Bryne og en blå, kortermet skjorte.
Og de tursokkene jeg kjøpte i Tromsø som har livstidsgaranti mot hull.
Ja, det likte du.
Det likte jeg.
Men det blir jo hull.
Ja da. Det er et på vei nå.
Så da får du nye?
Må jo det. Jeg skannet kvitteringen og skal følge dette opp
til the bitter end. Den saken er sikker.
Hvor er du?
Akkurat nå er jeg i Stockholm.
Hva gjør du der?
Jeg har litt fri og er litt på jobb. B og jeg kjørte hit for to
dager siden og har vært på noen utstillinger. Og så skal jeg
møte Nordisk Film etterpå, og snakke om den Backmannfilmatiseringen.
Der er vi ved et punkt hvor jeg blir nødt til å være litt nærgående, kjenner jeg.
Ok.

Kan vi ha en åpen tone her nå. Kan jeg spørre om hva som
helst?
Kanskje ikke hva som helst.
Men mye?
Ja. Ganske mye.
Hvorfor tar du på deg slike prosjekter?
Må vi snakke om dette?
Ja.
Ok. Jeg gjør det av flere grunner. Dels blir jeg stresset hvis
jeg føler at jeg må skrive bok hele tiden. Det klarer jeg
ikke. Og spesielt ikke hvis jeg tenker at boken må selge
mye sånn at jeg får inntekt og ikke trenger å bekymre meg.
Jeg er litt bondeaktig på det område. Må ha forutsigbarhet
og trygghet. Jeg må vite hva jeg skal plante neste år. Eller i
det minste at jeg har noe å plante så jeg kan spise og ikke
dør. Jeg er ingen bohem som lever fra dag til dag. Det takler jeg ikke. Jeg legger meg så godt som alltid til samme
tid også. Og våkner omtrent bestandig klokken syv, uansett tid på året eller om det er arbeidsdag eller ferie. Da jeg
hadde debutert med Tatt av kvinnen i 1993 og tenkte på
hva jeg skulle bli, følte jeg meg sikker på at det å overleve
som forfatter kom til å bli tungt. Derfor var det en pragmatisk tankegang som lå bak da jeg søkte meg til filmskole
i København. Jeg tenkte at bok kan jeg skrive når jeg har
en idé jeg liker, mens manusforfatter er et yrke. Det kunne
jeg i beste fall leve av uten at alt ble et stress. Den beslutningen er jeg fornøyd med. For slik har det blitt. Manusjobbing gjør at jeg treffer folk og innimellom er del av
kreative fellesskap. Mens bokjobbingen gjør at jeg periodevis kan ha noe som bare er mitt, som jeg går og koser
meg med.
Derfor sier jeg av og til ja til prosjekter fordi det gir meg
trygghet. Backmann-prosjektet gir god lønn, og jeg liker god lønn. Kanskje fordi jeg ikke kommer fra penger. Jeg
kommer heller ikke fra fattigdom, men absolutt ikke fra
penger. Jeg er ikke mer bortskjemt enn at jeg fortsatt syns
det er godt å tjene penger. Det er en veldig primitiv ting.
Og helt basal. Jeg er ikke så opptatt av pengene i seg selv,
egentlig, men jeg liker å tjene dem. Det gjør meg stolt. Og
jeg liker følelsen av at de kjøper meg tid til at jeg kan konsentrere meg om det jeg vil.

Tid er på mange måter det viktigste av alt, bruker du å
tenke.
Ja. Bortsett fra kjærlighet.
Ja. Bortsett fra kjærlighet. Greit.
Det å kunne styre tiden sin er et enormt stort gode. Det er
verdt fravær av ganske mange av de trygghetsordningene
man går glipp av som selvstendig næringsdrivende. Dette
tenker jeg ofte på. Og jeg skjønte tidlig at det var sånn.
Sammen med to veldig nære venner på ungdomsskolen,
Aslak og Christian, snakket jeg om dette. Ikke sitte fast.
Det å kunne sykle en omvei gjennom skogen på vei til kontoret. Det å løpe en tur på små stier mens andre sitter i
kø på Ring 3 klokka fire. Det er en vanvittig rikdom. Som
næringsdrivende blir livet hele tiden en forhandling mellom trygghet og frihet. Jeg liker den forhandlingen. Og jeg
lever og har levd midt i den i over halve livet nå. Jeg er stolt
av at jeg har klart det. Det er jeg faktisk.
Nå snakker du deg litt bort.
Gjør jeg?
Ja, du var på Backmann-prosjektet og så tok du helt av.
Ok. Men en annen grunn til at jeg tar på meg prosjekter
som det er at jeg liker å kunne kaste om på andres idéer.
Og det, er godt å av og til slippe å være involvert med hjertet. Det kan være deilig å gi hjertet en pause. Det skjer noe
med lyst og kreativitet når hjertet kan hvile og hodet skal

brukes til å løfte andres idéer. Det er mindre farlig. Og mye
enklere. Og dessuten har hjertet mitt vært opptatt med
andre ting i mange måneder nå. Det har fullt opp, den lille
heldiggrisen. Så jeg vil ikke belaste det med viktige personlige prosjekter akkurat nå. Jeg er dessuten ikke typen som
sitter uvirksom. Jeg liker å jobbe mens jeg tenker på hva
jeg egentlig har lyst til å skrive neste gang. For idéer, i hvert
fall mine, oppstår veldig ofte i møte med andres arbeid.
Det har jeg skjønt for lengst. Idéene kan komme fra hvor
som helst. Men oftere mens jeg jobber enn hvis jeg ikke
jobber.
Men du har jevnt over for mange prosjekter?
Jeg vet ikke om jeg er enig.
Jo, du har jo det.
Som sagt er jeg ikke sikker på om det stemmer.
Men du sier det jo selv til folk som spør.
Jeg vet det.
Lyver du da?
Jeg lyver kanskje litt noen ganger, ja. Det syns jeg man
skal.
Hvor mange prosjekter har du akkurat nå? Og jeg vil ha
et ærlig svar.
Altså en oppramsing?
Ja.
Ok. La meg se.
(teller).
Det er nok fort 12–13. Men da tar jeg med bøker, filmer
og tv-serier og noen litt større diversegreier.
Og dette håndterer du samtidig?
Ja.
Jeg trodde forfattere skulle isolere seg og være borte i et
par år, og så gi ut noe som får folk til å skjønne at de har
tenkt så dypt og så stort at det nesten ikke er til å forstå.

Det trodde jeg også.
Men sånn er det ikke?
Ikke for meg. Jeg gjør alt samtidig. Det fungerer for
meg. Jeg har en rastløs side som jeg fôrer med å fly
fra blomst til blomst. Noen ganger pollinerer prosjektene
hverandre. Andre ganger blir jeg sliten av det. Men over
mange år har jeg likevel slått meg til ro med at det er
sånn det må være, for det er tydeligvis sånn jeg vil ha
det.
Gjør dette deg til en dilettant?
Godt spørsmål. Det har jeg også lurt på.
Men gjør det?
Ja, noen ganger tenker jeg at det gjør det. Riktignok en
temmelig produktiv dilettant.
For du vet ofte ikke hva du holder på med?
Det er riktig. Den følelsen har jeg innimellom.
Men så kommer det noe ut av det likevel?
Ja, tydeligvis.
Og dette noe får til dels stor gjennomslagskraft.
Ja da. Det blir oversatt hit og dit og jeg har reist rundt med
det i mange land i mange år.
Så noe må det være?
Jeg tenker også det.
Men hva er det i så fall?
Jeg vet ærlig talt ikke.
Du er morsom?
Ja, det tror jeg.
Prøver du å være morsom?
Jeg vet ikke om jeg vil si det på den måten. Men jeg trekkes uvilkårlig i den retningen. Idéene kommer nesten alltid derfra.
Fra hvor?
Fra noe som trigger meg i humoristisk retning, noe infamt, noe drøyt, noe som får meg til å smile eller til og med le
allerede første gang jeg tenker på det.

Er du en humorist?
Det vet jeg heller ikke. Men jeg likte det i fjor da en anmelder, muligens Wandrup i Dagbladet, sa jeg var en genuin
humorist. Jeg merket at jeg ville være det. På en måte er
det akkurat det jeg vil være. Jeg er riktignok ikke helt sikker på hva en humorist er. Men hva det nå enn er, så var
Mark Twain det, ifølge Johan Borgen. Og hvis det var
godt nok for Twain, er det godt nok for meg. Det jeg har
lest av Twain er så språksikkert og tydelig, og formuleringsevnen hans er så skarp og sitatvennlig at jeg gjerne vil
sitte i samme båt som ham. Riktignok lenger bak, og med
en mindre åre. Men jeg vil gjerne være med i den båten.
Er du en litt overfladisk person?
Det skulle jeg ønske du ikke spurte meg om.
Men nå gjorde jeg det.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare på det.
Forsøk likevel.
I Big Five-podkasten til Harald Eia og Nils Brenna husker jeg at jeg skåret lavt på intellektuell nysgjerrighet. Nå
vet jeg ikke hvor nøyaktig de kan si dette, etter at jeg har
svart på noen hundre spørsmål sånn i full fart, men det
aner meg likevel at de er inne på noe. For jeg er nysgjerrig,
men på en litt lat måte. Jeg farer over ting. Gjør meg kjent
med dem sånn at jeg forstår dem til en viss grad, og gjerne
sånn at jeg kan snakke om dem i noen minutter på en måte
som høres fornuftig ut. Men hvis noen presser meg utover
det, vil mangelen på dybdekunnskaper raskt avsløres. Jeg
oppfører meg med andre ord litt som om jeg fortsatt går
på skolen og leser til prøve dagen før, og så flyter jeg på at
jeg har litt lett for det, og får ok karakter på noe som jeg
egentlig ikke kan mye om. Så hvis det gjør meg overfladisk så er jeg kanskje det. På den andre siden leser jeg alltid et antall bøker. Og det er noe av det jeg liker aller best
å holde på med. Så jeg er nysgjerrig og jeg vil lære og forstå.

Men ikke i dybden?
Jo da, men det er så mye som er morsomt å holde på med,
og jeg er ikke god til å begrense meg.
Kan du i det hele tatt si nei?
Det kan jeg.
Men lenge kunne du det ikke.
Det stemmer.
Da jeg vokste opp ville jeg at alle skulle være glade, klarte
ikke å såre noen, så da ble det mye ja-ing.
Litt for mye?
Antakelig.
Men jeg sier nei, nå, altså.
Men ikke ofte nok.
Nei, kanskje ikke ofte nok.
Handler det fortsatt om at folk ikke må såres?
Litt. Men samtidig tenker jeg sjelden på hva folk syns eller
tror.
Er det virkelig sant?
Jeg tror det er sant. I hvert fall folk jeg ikke kjenner. De
kan tro hva de vil.
Men jeg merket på deg her om dagen at du kviet deg for å
sykle på den nye sykkelen i nabolaget ditt.
Enhjulingen?
Ja.
Det stemmer. Jeg følte en sperre. Der er han rare forfatteren, og nå sykler han forsyne meg på en enhjulssykkel. For
en tosk.
Du vil gjerne være som andre?
Jeg vil og vil ikke.

For det er idiotisk å skaffe enhjulssykkel hvis du vil gli inn
i mengden.
Ja. Men som sagt, jeg vil og vil ikke. Her er det nok mye
jeg ikke forstår. Men det jeg vet er at det å sykle på enhjulssykkel er en veldig deilig ting. Det er som å være i et kontinuerlig fall. For det krever at man bøyer seg frem. Man
er alltid i et fall, som motvirkes av at føttene beveger pedalene. Til meg å være er det nokså intrikat fysikk involvert. Og jeg liker det. Når jeg sykler på sti med den, føles
det som å fly lavt over landskapet, og jeg elsker å fly. Jeg
kunne ha vært en fugl. Hvis det ikke var for at jeg har det
så bra i livet mitt, ville jeg ikke hatt noe imot å bli en fugl.
Hvis det er flere liv, vil jeg bli ulike fugler.
En albatross?
Ja. For eksempel. Eller en hvithodehavørn. Så kunne jeg
gjort uamerikanske ting og samtidig vært et symbol på
USA. Det hadde jeg likt godt.
Er du forfengelig?
Kanskje litt. Jeg ville ikke ha vært en stygg fugl, for eksempel.
Du ser deg i speilet om morgenen.
Ja.
Og stusser skjegget.
Det stemmer.
For du vil ikke se helt vill ut.
Nei, det vil jeg vel ikke.
Men du har et skjegg som nesten er hvitt.
Ja, det er litt faen at jeg har det.
Men det fins yngre folk enn deg som har hvitt skjegg. Du
trøster deg med det.
Ja, det gjør jeg.
Men så fins det folk som er mye eldre også, som ikke har
grå, for ikke å si hvite, skjegg.

Skjegg er en urettferdig ting. Litt som livet, egentlig. Skjegg
er livets speil, kan man si det?
Det tror jeg man kan.
Og når du har stusset skjegget velger du noen klær fremfor andre.
Ja. Men jeg vet ikke om det gjør meg forfengelig. Klær må
man jo ha.
Har du en stil?
Det er jeg litt usikker på. Dagens Næringsliv ville intervjue
meg i en spalte som heter «Min stil» nå i vinter, men jeg
ble nervøs og klarte å avverge det ved å nøle og vente. For
jeg ble usikker på om hva slags stil jeg har, og kjente at jeg
ikke orket å finne det ut.
Stilen din er preget av at du sykler. Såpass kan jeg røpe.
Ja. Den er et kompromiss mellom ikke å se sykkelidiotisk
ut og samtidig ikke fryse eller bli våt eller gjennomsvett.
Det høres ikke enkelt ut.
Det er ikke bare enkelt. Stillongser blir viktige. Tynne stillongser. Som stopper under kneet. Det har blitt en ny greie
for meg. I en del år gikk jeg i skinnbukse hele vinteren. For
den har egenskaper som er perfekte for sykling og vinteraktivitet. Dessuten er den ganske tøff.
Men ikke lenger.
Jeg la merke til at jeg brukte den mindre i vinter.
Noen grunn?
Kanskje fordi jeg ville se mindre rar ut i en periode.
Hvorfor?
Det er vel en fase. Jeg vil tydeligvis se litt vanlig ut. Ikke
påfallende.
Det er mange faser?
Ja, det har jeg også tenkt på. I løpet av livet er det fase
etter fase. Og det kan være litt forvirrende, for man vet
aldri når de begynner og slutter. Ikke på forhånd. Plutselig skjer det noe og så er man inne i en ny fase. Det er et
mas.

Apropos faser. Vil du snakke om det som har skjedd i livet
ditt den siste tiden?
Ja. Det må nevnes. Men det er fort gjort. Stikkordene er
skilsmisse og ny vår. Huset glapp i prosessen, så for guttene
ble det mye nytt på kort tid. Guttene syns nok det fortsatt
er dumt og forvirrende, jeg skulle gjerne ha skjermet dem
for dette. De er tre veldig gode gutter. Jeg hadde unnet dem
å kunne fortsette å tro at foreldrene deres var glade i hverandre.
Men så var dere ikke det?
Nei, det tok slutt. Og guttene skjønner det, men syns nok
likevel at det er smertefullt. Og det forstår jeg godt. Men
det er viktig å understreke at alle andre har fått det bedre.
Altså både eksen min og jeg. På hver vår kant. Det er mitt
inntrykk. Og guttene lærer kanskje at livet er for kort til
å leve i et forhold som har sluttet å være hyggelig. Og at
ting går seg til. Folk som har kommet bort fra hverandre
emosjonelt bør ikke være sammen lenger. Så enkelt er det.
Men det gjelder å sørge for at bruddet er sånn noenlunde
ustygt.
Klarte dere det?
Sånn passe. Men jeg tror det går seg til. Vi ønsker hverandre alt godt. Og jeg har det veldig mye bedre enn før. En
dør åpnet seg som jeg ikke tenkte kom til å åpne seg. Jeg
er glad hele tiden. Og full av energi. Jeg har et atomkraftverk i magen. Sover mindre enn før. Våkner og smiler. Jeg
har hatt det bra før, men ikke sånn som dette.
Din kontorkollega Per mener den gleden kommer til å
drepe forfatterskapet ditt.
Per er en fjompenisse. Og han tar feil. Jeg har allerede skrevet to bøker etter at dette skjedde.

Jeg tror ikke han tviler på at du er i stand til å skrive bøker.
Men han tror de blir dårlige.
Jeg har aldri kjøpt tanken om at lidelse skaper god litteratur. Det kan naturligvis gjøre det. Men det fins gode og
dårlige bøker både fra folk som lider og fra folk som har
det greit. Dessuten vil jeg heller ha det bra enn å skrive
romaner som blir bitre fordi jeg savner noe viktig i livet
mitt.
Hva syns du selv om romanene du har skrevet?
Jeg ser kun i dem hvis jeg leser opp fra dem og jeg tenker
bare på dem hvis jeg snakker om dem til noen.
Men hva syns du?
Jeg tenker at de må være som de er. De representerer det
jeg var da jeg skrev dem, og i mange tilfeller den jeg fortsatt er. Jeg finner ofte ord og vendinger som jeg liker at jeg
har brukt.
Så du er fornøyd?
Jeg er fornøyd med at jeg har klart å skrive dem. Og med at
jeg ofte har kost meg underveis. Jeg har det morsomt når
jeg får være sammen med idéene mine. Og når jeg kommer inn i teksten og kjenner at den tar litt over. Jeg liker
følelsen av tilfeldighetene som er i spill. Fordi jeg opplevde
sånn eller leste det og det, skriver jeg dette i dag. Askeladdfølelsen. Jeg samler inn alt mulig tøys, og så bruker jeg det
etter hvert som jeg finner det igjen. Det er noe av det jeg
liker alle best. Bla gjennom notater og tenke; hva kan jeg
bruke dette til? Kan jeg få det til å passe inn i det jeg holder på med akkurat nå? Og veldig ofte kan jeg det. Puslespillet har veldig fleksible brikker.