Fredrik Backman hadde ikke planlagt å skrive Og hver morgen blir veien hjem lengre og lengre. For han begynte det som et blogginnlegg, – et forsøk på å sortere noe som foregikk i han, og han er bedre på å skrive enn å snakke om det.
– Jeg publiserte teksten på bloggen min, der lå den i et drøyt år, med et ønske om at de leserne som likte noe i den, ville gi et valgfritt beløp til et veldedig formål. Så begynte den ærlig talt å leve sitt eget liv, og nå blir det den boken som ikke helt var meningen skulle bli bok, bok likevel, sier forfatteren i forordet.
Vil ikke slippe taket
Fortellingen handler om Noah og hans farfar. De sitter på en benk og snakker om livet. Gjennom små historier, fortalt med humor og varme blir vi kjent med et menneske gjennom hans tre store kjærligheter; kona, sønnen og barnebarnet. Mens minnene sakte svinner, kjemper kjærligheten i mot.
– Jeg ville prøve å fortelle noe om hva som skjer når hjernen slipper taket i jorden før kroppen vår gjør det, sier han videre.
– Jeg antar at det hele begynte med at jeg hørte et intervju der et av mine idoler sa: «- Det verste med å bli gammel er at man ikke får noen ideer lengre.» De ordene forlot meg aldri helt, den sorgen satte seg fast: at fantasien kan gi opp før kroppen.
Fredrik Backman gir sin royalty av salget av denne boken til den svenske organisasjonen Hjärnfonden.
