Del 21: Over broen

En vårmorgen vil jeg krysse broen over Isekanalen, og jeg står der i halvmørket i Lehmweg og venter på grønt i en duft av eksos og is. Det kan være markedet jeg er på vei til, kanskje har jeg andre mål, alt det der er glemt og borte, bare minnet om meg selv som står og betrakter det røde lyset, står der og venter på at det skal slukkes som et menneskeliv, og på at et nytt skal fødes i det grønne. Og trafikken ruller og renner i gaten, og når det røde blir grønt krysser jeg over det halvt utviskede zebrafeltet, (felte dyr ute på savannene, sorte og hvite skinn, flådd og garvet, på plass foran peisen et sted, kanskje på et gods langt inne i en engelsk eikeskog).

…for en dundrende ensomhet, tenker jeg…

Mette Hellenes Eppendorf-notatene uke 47
Illustrasjon: Mette Hellenes

Det gamle pissoaret som i sommertiden tjener som lokal cafe der de serverer ildfull thaimat, og hvor jeg titt og ofte er å finne i skyggene under lønnetrærne, med et glass shiraz, nå vinterstengt med lemmer foran vinduene, nøkkelen kanskje i en skuff et eller annet sted i denne byen, muligens i en bukselomme, veske eller tøypose hengende på en spiker eller knagg, det tomme lokalet bak de grå lemmene; skyggen av sommerminnene som spøker mellom kjøkkenutstyret, oppvaskkummen, det frakoplede kjøleskapet, gassgrillen som en underlig figur, kanskje en sovende robot. På det avlåste toalettet står det kanskje en kran og drypper, glassklare dråper ned i en sprukken vask vinteren igjennom, for en dundrende ensomhet, tenker jeg, som om noen der inne skulle sitte og vente på sommeren, skritt som nærmer seg, eierens nøkkel i låsen.

…en slags duplikat som stirrer på meg fra den andre siden av en tenkt død…


Ute på broen stanser jeg og legger hendene på det frosne smijernet, varmer det med mitt eget blod, jeg lener meg over den sorte råka i den skitne isen, der ølbokser ligger frosset inn, som skip eller døde hvaler, speilbildet mitt der nede, så klart, men likevel ugjenkjennelig , en slags duplikat som stirrer på meg fra den andre siden av en tenkt død, og jeg husker at de lette etter den forsvunne piken nettopp her, at de forsiktig følte seg frem langs bunnen med tynne staver, og dykkeren helt inne i sivkanten som en kolossal gummifrosk, de fant henne ikke, men uteliggerne som holdt til under brospennet hadde klare meninger om saken, det kan jeg huske, de kommuniserte med politiet og letemannskapene, som om de skulle ha vært vanlige folk. Nå er det så stille og forlatt her, ingen bryr seg om noen ting lenger, jeg synes jeg kan høre ekkoet av den dryppende kranen inne på det avlåste toalettet helt hit, drypp, drypp, som om den befant seg inne i min egen hjerne, og der nede i det sorte vannspeilet, mine egne brune øyne som betrakter meg med noe som kan minne om forakt eller mistenksomhet. Ikke en and.

…og der sto hun i en gul firkant av lys som en gudinne i kjøtt og blod…


Ikke en eneste fugl, tenker jeg, og betrakter det nedsnødde svaneredet, restene av sothønenes pinneborg, der hunnen tronet i all sin hissige velde gjennom sommerens to barnekull, og inne under sørgepilen (der uteliggerne mente de hadde sett den savnede piken) ligger de møkkete kanoene som ingen lenger vil vedkjenne seg, med buken i været, det er lett å tenke på fiskene som russerne trekker opp av kanalen og legger fra seg i gresset ved siden av seg, eller i bæreposer merket ALDI og Spar. Den ene kanoen har en sprekk i baugen, en annen har noen forsøkt å sette fyr på, sot og skitt, og når jeg snur meg, ser jeg den østerikske restauranten å den andre siden av gaten, de mørkelagte rommene bak de store glassrutene, dørene ennå ikke åpnet, trafikken som ruller og raller over brospennet, den vesle pukkelen over Isekanalen, ansikter bak frontlykter, fremmede mennesker på vei til eller fra, og jeg hever blikket til hjørnevinduet i andre etasje like tomt og dødt som de i restauranten under, ingen der, bare minnet, min egen erindring som viser meg hun med de store, nakne brystene som sto der en gang jeg kom fra den andre siden og krysset denne broen en høstkveld med vind og regn i luften, jeg var på vei hjem, og der sto hun i en gul firkant av lys som en gudinne i kjøtt og blod, og glodde tvers igjennom meg, det var som om hun var falt i dype tanker, og ikke hadde tenkt seg opp igjen, og jeg kan huske at jeg tenkte at noe slikt kanskje kunne ha skjedd med den bortkomne piken også, hun som de rett og slett aldri fant.