…hun ankommer som en aristokrat, seilende, liksom flytende gjennom luften, hun er rett og slett et mirakel av en kvinne…
Vi vet ikke hva hun heter, selv Willy har ingen aning, selv om han påstår at hun har vanket på Finken i ”alle år”, hun kalles bare ”Die Königin”, Dronningen, og hun er den største og feteste kvinnen jeg noen gang har sett i mitt liv, hun er gigantisk, et feminint berg med glatt, hvit hud og et litt svømmende blått blikk som sveiper over lokalet hver gang hun kommer anstigende, for det er det hun gjør, hun ankommer som en aristokrat, seilende, liksom flytende gjennom luften, hun er rett og slett et mirakel av en kvinne, et fenomen som med stor selvfølge får naturlovene til å opphøre rett for øynene og ørene på oss; vi kan ikke en gang høre henne når hun trår i grusen ute i Finkens forhage, trappen knirker ikke under henne, døren glir lydløst opp, og så er hun bare til stede blant oss nok en gang, og det er strengt forbudt for andre å sette seg ved enden av det store vindusbordet, siden dette ikke bare er Dronningens plass, men også den eneste plassen i hele lokale som kan romme hennes imponerende akterspeil. Hun snakker ikke med noen, hilser ikke, enser ikke noen av oss, men en eller annen gang, kanskje i overgangen mellom Krittiden og Jura, må hun ha visket Willy eller en av hans forfedre en bestilling som tydeligvis skal gjelde for evig tid, til alle årstider og alle ukedager, for så snart hun har fått satt seg, rettere sagt landet sitt gigantiske legeme mellom bordplaten og benkens polstrede rygg, er Willy allerede på vei over gulvet med den første paraplydrinken, riktig nok uten paraply, men likevel, drinken tilhører paraplyfamilien i alkoholens rikholdige økosystem, og den første, kveldens døråpner så å si, er den turkise med appelsin og knust is, vel og merke uten sugerør, som av en eller annen grunn er bannlyst i Dronningens rike, appelsinskiven fortæres imidlertid med både skall og fruktkjøtt, og det høyreiste glasset, alltid uten stett, tømmes tålmodig og metodisk, og til Willys fulle oppmerksomhet, han er straks er på pletten med glass nummer to når Dronningen har kommet til bunns i det første, og glass to er det rosa med kivi, som så følges av det mintgrønne, det melkehvite, det mangogule, det nesten sorte, etc, etc, en eneste strøm av spesialiteter som alle har det til felles at de er fullstendig uten navn, og med et innhold som er så hemmelig at Willy ikke en gang fnyser når han blir spurt, de er heller ikke mulig å bestille for vanlige dødelige stamgjester, de er forbeholdt denne mystiske kvinnen som dukker opp fire til fem kvelder i uken, alltid med en taxi kvart over ni, det er den samme bilen som henter henne klokken halv ett presis, jeg har fått det for meg at hun befinner seg ca et kvarters kjøretid unna, at bilen til Finken er fast bestilt til klokken ni, men det underlige er at selv ikke jeg med min forholdsvis velutviklede fantasi er i stand til å se henne for meg i et hjem der hun bedriver normale hverdagslige handlinger så som tilvirking av mat, vasking av tøy, dobesøk, etc, dette med dobesøk er forresten et av utallige temaer som blir diskutert bak hennes brede rygg og i hennes fravær, for ingen har noen sinne sett henne besøke Finkens kvinnetoalett (og ikke herretoalettet heller), det ville rett og slett ikke være plass til henne noen av stedene, det ville sannsynligvis ikke være plass til henne dersom de to avtredene ble slått sammen, og nok om den saken, det er ikke min hensikt å bringe spekulasjoner om slikt videre, selv om det selvfølgelig er lov å tenke sitt. For meg er hun uansett en menneskelig gestalt som utelukkende trer inn i min verden i det hun forlater taxiens baksete og som ved et under beveger seg som om hun skulle være vektløs inn gjennom bakhagen, opp trappen og inn på Finken, for så å forsvinne ut av den samme verden noen timer senere. For hva jeg vet kjøres hun så direkte inn i en parallell virkelighet der en nesten identisk utgave av Finken venter henne, og hvor andre stamgjester sitter og venter på henne med sine spørsmål og undringer, det er når det kommer til stykket ikke så forferdelig mye vi vet om hvordan ting og realiteter henger sammen og forholder seg til hverandre, verken i denne verden eller i andre.
Men det jeg skulle ha sagt er i all enkelhet dette: Dronningen er en leser.
Men det jeg skulle ha sagt er i all enkelhet dette: Dronningen er en leser. Og det i en klasse helt for seg selv. Både Susi, jeg selv og Konrad kan stadig observeres med en bok eller en avis inne ved bordene på Finken, vi leser alene og vi leser i hverandres selskap, men med Dronningen er det som med så mye annet fullstendig annerledes siden hun leser hele tiden, alltid, hver eneste gang hun er der og hele tiden, fra hun kommer til hun går, hun ser ikke en gang opp fra boken når hun løfter glasset fra bordet eller når hun drikker av det og setter det tilbake på ølbrikken, alt flyter i en vakker strøm av myke, kvinnelige bevegelser, drikkingen, føringen av glasset, fingrene som jevnlig blar en side frem med en doven, nesten dvelende bevegelse, hun leser aldri aviser, utelukkende bøker, stort sett romanen og fortellinger, men også skuespill og dikt, essays og artikler, og i likhet med meg selv er hun fullstendig altetende hva forfattere angår, hun er høyt og lavt i hyllen så å si, en periode kan det for eksempel være heftede westernromaner, før hun brått og uventet dukker opp med Proust eller Strindberg, ja slike dramatiske endringer kan til og med finne sted på samme kveld, siden hun alltid sørger for ikke å gå tom, jeg har sett henne fullføre Hamsuns Mysterier ved halv titiden, for så øyeblikkelig, og i en glidende bevegelse trekke en fillete utgave av Hesses Glassperlespillet opp av vesken, to dager senere er det Bukowskis samlede dikt som avløses av Lessings Byen med de fire porter. Og aldri et smil, aldri en kritisk rynke mellom de velpleide øyebrynene, alltid dette uttrykksløse porselensansiktet, vakker, kjølig som en japansk maske.
…men når jeg vender tilbake til bordet mitt etter et besøk på toalettet litt senere, legger jeg merke til at hun nå er fordypet i en av mine romaner…
En dag er det min tur. Når jeg ankommer Finken sitter hun over mangomiksen med en krim av den lokale Frank Göhre, men når jeg vender tilbake til bordet mitt etter et besøk på toalettet litt senere, legger jeg merke til at hun nå er fordypet i en av mine romaner, det er til og med Dronningen sover, som nettopp har kommet ut på Fisher Verlag i nytt og friskt opplag, naturligvis med tittelen Die Königin schläft, og jeg slås øyeblikkelig av en brå og svært brysom nervøsitet, jeg vil øyeblikkelig gjør opp for meg og gå, mens så blir jeg isteden sittende og late som et eller annet bak en avis. Jeg har opplevd noe liknende tidligere. En vinterdag på gamle Cafè Solo ble jeg brått oppmerksom på en ung mann som satt og lo så han hikstet mens han leste i en av mine Elling-bøker på tysk, det var en fin og rar opplevelse, kan jeg huske. Han ante ikke at mannen som hadde skrevet boken han leste satt rett på bortsiden av ham og drakk te, og jeg syntes det var artig å observere en lesers reaksjoner på en av mine tekster, og det i full anonymitet. Nå, derimot var saken en ganske annet. For det første var det dette med Dronningens totale mangel på mimikk. For det andre var det hundre prosent sikkert at hun visste hvem som hadde skrevet boken, og at han befant seg halvt skjult bak en avis bare et par meter unna. For det tredje var det dette med bokens tittel. Die Königin schläft. Jeg kunne i farten ikke huske om bokens norske utgivelsesår var angitt på innbretten, og begynte å plage meg selv med tanken på at hun muligens kunne tro at jeg hadde skrevet den nylig, kanskje til og med inspirert av hennes person. Folk er så underlige. Det skal ikke stort til for at de tror at en bok handler om dem selv. Og så var det jo det da, at bokens hovedperson, Greite Reim, også drikker som en svamp, og er stor som et fjell. Det hele ble ubehagelig, for der jeg satt med avisen, etter hvert bare med flasken og glasset, kunne jeg føle hennes oppmerksomhet i ytterkanten av synsfeltet. Også Willy bak disken hadde fått noe anspent over seg. Som et dyr som fornemmet at en tordenbyge nærme seg.
Dronningen som rolig legger boken i vesken og reiser seg. Seiler over gulvet i retning ytterdøren…
Men nei. Ikke noe slikt. Ikke noe utbrudd av noe slag. Bare en liten uregelmessighet som ingen andre enn de mest inngrodde stamgjestene ville merke seg. Dronningen som rolig legger boken i vesken og reiser seg. Seiler over gulvet i retning ytterdøren, og det til tross for at klokken ikke er mer enn noe over elleve, noe slikt har sannsynligvis aldri forekommet før. Og ute på trappen: Konrad Ramn som er på vei inn, men som selvfølgelig blir stående og holde døren åpen for hun som kommer seilende. Hvorpå under nummer to skjer. Dronningen stanser et sekund, kanskje to, mens hun legger en setning i Konrads øre. Så er hun borte i mørket.
Dronningen snakket. Med min venn Konrad. Stamgjestene sitter der meg åpen munn. Konrad entrer lokalet, og henger som vanlig opp frakken sin på stumtjeneren ved døren, mens han hilser på Willy, som øyeblikkelig finner frem den røde vinen som bare er Konrads, han eier faktisk flasken. Og som den eneste av alle, også vissheten om hvilke ord Dronningen visket ham i øret før hun forsvant.
Det verste er i grunnen at jeg ikke kan spørre ham. At jeg aldri kan spørre ham, fordi det er nettopp det han går rundt og håper på.
Jeg glemmer ikke lattersalven som unnslapp ham rett før stengetid den natten. Den kom som skutt rett ut av ingenting, men alle visste hva som hadde fyrt den av.
Sekunder senere var han den samme gamle. Kanskje til og med et par hakk kjøligere.
Vi har aldri snakket om det som skjedde.
