Eppendorf 10: Kråken Konrad

SkjønnlitteraturEppendorf 10: Kråken Konrad
Estimert lesetid 12min

I den slitte reisevesken finner jeg notater fra en for lengst forgangen sommer, det er spredte linjer og stikkord, nedtegnet i løpet av vår årlige reise til Värmland, der Konrad disponerer en av de vidunderlige svenske og meget røda stugorna. Det meste er modent for papirkurv og peis, disse arkene har knapt vært ment for noe annet, det er bare strøtanker og innfall, men midt inne i en spiralblokk støter jeg også på mer verneverdige betraktninger. Jeg setter meg ut under de vinterribbede trekronene og leser, jeg gjenopplever min egen sommerlige begeistring for bøker og kråker.

Onsdag 5. August 2015

Judith Schalansky har vært redaktør for en liten perle av en bok, det er et utvalg tekster av Cord Reichelmann, ”et portrett”, under tittelen Kråker, utgitt på Forlaget Press i år, eller var det allerede i fjor? Akkurat det finner jeg ikke ut av, og det samme kan det være, jeg har listet meg rundt denne vesle boken lenge nå. Bladd i den. Beundret de gammeldagse fargetrykkene av kråkefugler. Ravn, kråke, skjære, kornkråke, nøtteskrike, kaie, osv. Lest en setning her og en der. En liten essaysamling må dette kunne sies å være, og altså med kråkefuglene som gjennomgående tema, hvilket interesserer meg meget, har interessert meg helt siden jeg var gutt. Som tolvåring gikk ryktene i de ornitologiske kretsene jeg vanket i om at ei svartkråke hadde blåst i land ute på Mølen, altså en fetter av vår egen og meget vanlige sort-grå, og jeg syklet den lange veien fra Larvik til Mølen en grytidlig søndag morgen for få et glimt av denne, om ikke veldig sjeldne, så i det minste temmelig sjeldne fuglen – som beklagelig nok var fløyet da jeg ankom Vestfoldraets aller ytterste spydspiss.

Men nå er tiden altså endelig inne. Svensk sommerildyll. Insektenes surr. Vinden i trekronene. Det stripete lerretsstoffet i den gamle fluktstolen dufter av sol og støv og loft. Et sted der ute på en grusvei mellom bjerketrærne og små sjøene: Konrad Ramn på en sort damesykkel, det er de kalde sterkølene som skal avhentes.

”Evolusjonsbiolog og kråkevenn.” For en fantastisk kombinasjon!

Eppendorf-notatene Apekvinne Mette Hellenes
illustrasjon: Mette Hellenes

”Da de nåværende menneskenes første apeliknende forfedre for fem – seks millioner år siden forlot Afrikas urskoger i oppreist gange og søkte nytt livsgrunnlag på savannene og gressteppene, hadde kråkene allerede tatt dette skrittet. Kråkefuglene skriver seg fra en ”urkråke” som opprinnelig levde i den tropiske regnskogen, og som i tiden fra den sene oligocen frem til miocen, altså i tidsrommet for mellom tjueåtte og sju millioner år siden, delte seg i ulike arter og påbegynte sin utbredelse over jorden. Evolusjonsbiolog og kråkevenn Josef H. Reichholf ser i bevegelsen fra den tette jungelen til åpent landskap en utviklingshistorisk parallell mellom mennesker og kråkefugler, som er verdt å legge merke til fordi den er en betingelse for det langvarige og kompliserte forholdet mellom kråker og mennesker. Rent formelaktig kunne man kanskje si: Menneskenes kulturhistorie foregår under kråkenes observasjon. Og kråkene følger den, altså kulturen, såfremt de ser en fordel i det.”

”Evolusjonsbiolog og kråkevenn.” For en fantastisk kombinasjon! Og til tross for at Reichelmann i sin innledning åpner med påstanden om at ”alle kjenner dem, omtrent ingen liker dem”, altså kråkene, hersker det ingen tvil om at jeg selv må regnes med til kråkas venner, ja jeg er av det slaget som snakker med de kråkene jeg møter, og som i timevis kan sitte ved vinduet eller ute i felten og iaktta deres pussigheter og mystiske gjerninger – mens de altså samtidig studerer meg. Memorerer ansiktet mitt. I tilfelle. Og selv om jeg som amatørornitolog selvfølgelig kjenner til flere av de opplysningene som Reichelmann kommer med om kråkas evner og vaner, blant annet dens utstrakte bruk av verktøy, samt de tyske kråkers deling av landet (som pussig nok i nord der jeg bor, følger den gamle grensen mellom øst og vest), de grå-sorte i øst, de sorte i vest, finnes her et hav av nye opplysninger og kråkeviten, ofte fortalt gjennom vittige anekdoter og feltnotater. Som når forfatteren sammen med biologen Igor Aleksandrovitsj vil oppsøke hekkeplassene til de russiske kornkråkene som hver eneste vinter trekker til Berlin, og bestemmer seg for å ta en avstikker til en liten tettbebyggelse ved navn Yasjere, der verdens nordligste storker hekker, men blir hindret av ingen ringere enn Vladimir Nabokov. Unnskyld. Av huset hans.

”Landskapet ble mer kupert, og tåken som kom drivende, tydet på at det lå et myrlandskap foran oss. På en bro i søkket mellom to hauger stanset han. Det hadde han glemt: Her var huset til Nabokov, det måtte vi ta en titt på. Elven under broen het Rosjdestveno. Der, omkranset av stillaser, som ville ha gjort Nabokov rik, selv uten revolusjon og Lolita. Og vis-à-vis raget de to mørkeblå kirketårnene opp mellom lindetrærne, der morens slekts mausoleum står. Den ”støvete veien til landsbyen” og ”de mosegrodde, skjelende hyttene i vaklevoren rekke” hadde på et vis levd videre i Nabokovs erindring. Det var blitt så mørkt at man ikke lenger kunne se bakken foran seg. Det var ikke aktuelt å kjøre videre, og at kråkene holdt seg unna sumpmarkene sør for Nikolskoje, var helt klart. Slik gikk det til at Nabokov forhindret turen til storkene. Men kråkene fra Nikolskoje kan man treffe igjen i Berlin hvert år.”

Jeg elsker forleggerne når de av og til bestemmer seg for å gi ut bøker som dette, det er ”begeistringsutgivelser”, ren skjær entusiasme, og slikt lyser så fint på den sorgens himmel som hviler over hele bransjen akkurat nå, alt under oppløsning og i forvandling til det verre, og så en edelsten av en bok som dette, 155 sider utelukkende viet våre hjemlige kråkefugler, samt deres eksotiske slektninger verden over.

Ja, her er til og med et kapittel med tittelen ”Konrad, kråken”, som jeg naturligvis leser høyt for Konrad så snart han er tilbake med ølet, som han til alt overmål transporterer i en lånt kjølebag med reklame for norske ”Solo”.

Det viser seg at ”Kråken Konrad” er kallenavnet for en av de mest innflytelsesrike biologene i det 20. Århundre, Konrad Lorentz, som ble verdensberømt på sine gamledager gjennom en serie bilder, der han gråskjegget og lett foroverbøyd spiller rollen som far til en skokk gåsunger som snadrende følger ham. Men før det har han vært både kråkeforsker og nazist, noe vi naturligvis lar oss underholde av, særlig når det kommer til domestiseringsprosesser, temming og oppdragelse.

”Så tett som kråkene alltid og overalt har holdt seg til mennesker og deres bosetning, vil grunnen, hvor gåtefull den enn kan virke, helt klart også måtte søkes hos kråkene. Kråker lar seg forholdsvis lett dressere som ungfugler og utvikler da et meget nært forhold til sine menneskelige eiere. Ikke så sjelden temmer de også seg selv. Det finnes et utall historier om kråker som står i fotgjengersonene i Kiel eller Freiburg og gang på gang roper ”Guten Tach” (god dag), eller har spesialisert seg på å rappe parkeringslapper under vindusviskerne på bilene, for å fryde seg eller forundre seg over menneskenes reaksjoner.”

Senere spiser vi pytt i panne mens vi hører på Coltrane. Litt slitt vinyl som Konrad har kjøpt på ”loppis” utefor Sunne sist sommer.

”Temme seg selv.”

Kanskje det kunne være noe?

*

Om natten får jeg ikke sove. Jeg har ikke drukket nok, og dessuten er det disse bildene som alltid strømmer gjennom meg når jeg er her oppe i de store skogene. Det er en bok som ber om å bli skrevet, og som disse omgivelsene nærmest dyrker frem i meg. Jeg har sittet her oppe i år etter år og fylt notisbøker med notater og skisser, men hver gang skjer det samme. Når jeg igjen vender tilbake til byen faller hele prosjektet sammen, og det allerede før jeg har rukket å skrive en eneste linje. De bildene og karakterene som har sitt opphav her oppe har ingen gyldighet i Oslo eller i Hamburg, ja de mister til og med glansen allerede når jeg kommer ned til Karlstad, selv om jo Klaraelven kan være mitt vitne på at det jeg har sett er sant i litterær forstand. Den som strømmer så stille gjennom byen, som et glatt, sort bånd, ja som selve skogens blod.

Jeg står opp og kler på meg. Inne fra Konrads rom hører jeg lav snorking. På stuebordet står det en flaske Rasgón med korken i. Jeg tar den med meg og går barbeint ut i gresset.

Vannet ligger som et dødt fiskeøye som stirrer ut i verdensnatten.


Vannet ligger som et dødt fiskeøye som stirrer ut i verdensnatten. Jeg setter meg på den flate steinen der vi så ofte har sittet sammen og drukket og kranglet og ledd. Nå ikke en lyd. Nei. Rett og slett ikke en lyd. Det er sjelden. Det forekommer nesten aldri. Men nå er den her. Stillheten. Jeg blir sittende helt i ro og uten å drikke, jeg våger ikke en gang løfte flasken. Og så kommer bildet av henne igjen. Shana som sitter nede på bunnen av sjøen. Som sitter der på den slitte marmorbenken utenfor huset sitt og ser opp i det blå måneskinnet som faller gjennom overflaten, og strømmer, ja stråler rundt henne. De bleke karpene som sklir lydløst over taket på huset hennes og forsvinner inn i den døde skogen. Den store gjedda som hviler i boksen på benken, der kneipbrødet i sin tid holdt til. Alt stille. Minutt etter minutt. Tid som renner ut i evighet og ingenting.

Så med ett lyden av året. Langsomme åretak En forsiktig knirking i tollepinnene som er surret med tynne strimler av lær.

Hun som sitter der nede ser han komme som en smal plog i overflaten, årenes rytmiske nedslag, dryppene, sukket i treet før han farer over henne og blir borte. Lyden av båten som fjerner seg- Kanskje en fornemmelse av noens elsker som må nå den andre bredden før lyset kommer.

Selv ser jeg en butt kvinne kledd i treningsoveroll av det gammeldagse slaget, sittende i en pram. Hun ror lett og fint med store tunge årer. Av og til skjuler tåkebankene henne. Så skyter hun ut av dem. Som et fly på himmelen.

Plutselig er hun borte. Bare lyden av henne som fortaper seg inn i sommernatten.

Og da kan jeg drikke vinen. Flasken er tung og fin, og jeg tenker at dersom det hadde vært måneskinn ville jeg sannsynligvis ha kunnet se at den bare har mistet et enkelt glass. Sannsynligvis til Konrad. Jeg setter aldri fra meg en åpnet flaske. Det er fint å sitte ute på en benk som naturen selv har hugget, og drikke rødvin rett fra flasken. En god tyngde i hånden. Omtrent som de gamle langpilsene som jeg drakk som ung. ”Murerne”. Jeg bedriver den samme sporten hjemme i Hamburg også. I Innocentia park om natten. Til alle årstider. Drikker til jeg sovner, og våkner med snø i skjeggstubben. Eller til svarttrosten som synger en vårmorgen.

Nå sitter jeg her og kjenner på en knute i magen, som jeg nekter å sette navn på. Som ikke skal hete noe som helst.

Når lyset kommer går jeg tilbake til huset og åpner en ny flaske. En stor blåsvart flue seiler i uforutsigbare baner og sløyfer gjennom luften. Lander på en bokrygg i hyllen. Jeg setter fra meg den åpnede flasken på bordet. Bøyer meg frem. Det er Jens M Johanssons Den andre. Fluen sitter der og gnir bena sammen til jeg kommer den for nær, så er den borte. Jeg trekker boken ut, det er billigutgaven som forfatteren selv var så vennlig å sende meg for noen år siden. Et stikk av skam, for takket jeg ham egentlig? Og har jeg overlatt den frivillig til Konrad, eller har han simpelthen bare rasket den med seg? Boken er ikke signert. Jeg husker at jeg syntes det var fint at Johansson rett og slett sendte meg boken uten å signere den. Og i det jeg nå står slik og veier den i hånden før jeg begynner å bla i den, tenker jeg at dersom det viser seg å bli noe av denne litterære dagboken som jeg går og tenker på, så må jeg ha et rom for de glemte romanene og de glemte fortellingene. Som denne. Som Den andre. Skjønt har jeg egentlig noen forutsetning for å hevde at boken er glemt? Jeg vet ikke. Bare at denne romanen er en sort perle fra 2010. En brutal bok om slåssing, og om jakten på noe å stå for. Og om et mørkt og farlig vennskap. En ren knockout. Jeg hadde lest den i et eneste drag, jeg tror det var på et tog, for selv nå, fem år senere synes jeg at jeg hører hjulenes slag over skinneskjøtene når jeg blar i den. Jeg husker Johanssons debut, det var en novellesamling, det var en fin og helstøpt førstebok. Og jeg husker at Johansson selv leste fra den på en av de to ”debutantdagene” det året. En forsiktig mann, det var mitt inntrykk. Så gikk han og bar på dette.

Men jeg kan ikke lese ham nå. Ikke her. Jeg kan ikke lese noe i det hele tatt. Det eneste jeg får til denne tidlige morgenen, er å drikke meg rolig og metodisk til bunnen av flasken mens jeg ser sollyset senke seg ned mellom trærne, og tåken lette og bli borte fra vannspeilet.