Bergens framtid står på spill i Monika N. Yndestads «Ulmebrann»

«Valgkamp er maktkamp og en utmerket kulisse for en krimbok», sier Monika N. Yndestad om den fjerde boken i serien om Alice Bratt. I «Ulmebrann» nærmer det seg kommunevalg i Bergen idet det går ut melding om at buss står i en brann i Arnanipatunnelen.

Portrett av Monika N. Yndestad
– Jeg trodde jeg spritet opp valgkampen med denne boken, men så kom Bompengelisten og snudde opp ned på alt, sier Monika N Yndestad. Boka Ulmebrann er satt til kommunevalget 2011, fra innsiden av Bergensavisen. (Foto: Astrid Waller)

Fjerde bok om Alice Bratt prydes av en buss i full fyr inne i en tunnel. Idéen til Ulmebrann har Monika N. Yndestad hatt på lur i mange år. Som sin romanheltinne har hun selv være journalist i BA i mange år, og har uttallige ganger rykket ut til ulykker i tunneler mellom Bergen og Voss, en strekning som i mange år ble omtalt som «dødsveien».

– Selv i dag husker jeg hvilken tunnel biler stod i brann i, etter kollisjoner, når jeg kjører den strekningen, og hvem som døde i de forskjellige tunnelene. Tenk selv hvilket mareritt det må være å kjøre rett inn i en tunnelbrann. Tenk hvor begrensede fluktmuligheter du har. Tunnelbranner er verste sort, og et utmerket anslag i en krimbok.

En sak blir personlig

Dette er mer enn en bussbrann for din hovedperson, Alice Bratt. Dette er personlig. Hvorfor?

– Alice er egentlig ganske ensom og søkende, og hun har litt vansker med å slippe folk tett innpå seg. Forholdet til eks-samboeren Jone er over, og fordi Alice er en person som egentlig alltid er på jobb har hun på mange måter også mistet vennen og partneren, fotografen Hassan Mouri, etter at han begynte å jobbe i Bergens Tidende. De har ikke lenger mye kontakt, men de betyr mye for hverandre. 

– Så får Alice vite at Hassan er i bussen, og at han er kritisk skadet. Saken blir personlig. Hun kjenner seg som en pårørende. Spørsmålet er om det gjør henne uegnet til å dekke saken. Alice er ikke en som gir seg uavhengig av hva avisledelsen ønsker. 

Mye har skjedd i redaksjonen i Bergensavisen (BA) siden sist vi traff Alice Bratt. Konfliktene er sterkere. Er BA som Alice kjenner det en saga blott?

– Journalistikken endrer seg, og BA med den. Det stilles større krav til kildekritikk, og Alice synes det gjør BA til en dårligere og mer forutsigbar avis. Men hun kan ta feil. Det er kanskje Alice selv som må endre seg, selv om hun er fordømt god i det hun er god i: Krimjournalistikk. 

Valgkamp og maktkamp

Historien i Ulmebrann er lagt rett før kommunevalget i Bergen i 2011. Litt tilfeldig, skal vi tro Yndestad, som påpeker at historien om Alice fortelles kronologisk, og fortsetter der forrige bok slapp i desember 2010. Det er derimot ingen tvil om at det er et godt bakteppe.

– Valgkamp er maktkamp og en utmerket kulisse for en krimbok. I et valg er det mye som står på spill, også personlig. Vinnerne får mer enn flertall får sin politikk. De får også godt betalte posisjoner som sikrer dem inntekt i fire år. Når så mye står på spill, gir det grobunn for et skittent spill og ikke bare mellom partiene. 

Mine ordførerkandidater fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet er fullt ut oppdiktede.

Det er jo snart et nytt kommunevalg, og i Bergen står frontene steile. Var det en inspirasjon for å skrive boka?

– Heldigvis hadde jeg førsteutkastet klart før kaoset startet. Jeg har fått spørsmål fra en testleser om det er Aps Roger Valhammer jeg skriver om, siden han kom seilende inn fra intet til en topposisjon – akkurat slik bokens Stig Håkonsen har gjort. Men jeg hadde aldri hørt om Valhammer da jeg skapte Stig Håkonsen, og for Valhammers  skyld håper jeg at dette er det eneste de to har til felles. Og for ordens skyld: jeg hadde heller ikke hørt om Bompengelistens Trym Aafløy. Mine ordførerkandidater fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet er fullt ut oppdiktede.

Yndestad føler seg derimot innhentet av virkeligheten.

– Jeg trodde jeg spritet opp valgkampen med denne boken, men så kom Bompengelisten og snudde opp ned på alt. Plutselig ble avisens valgkampdekning mer interessant enn på lenge. 

Ulmebrann har selvsagt ikke noe ikke noe politisk budskap, forsikrer hun videre, lover utmerket lesning for nervøse lokalpolitikere over hele landet.

– Kanskje de ikke føler seg så uthengt i pressen likevel, når de ser hvor galt det virkelig kan gå. For en valgkamp kan virkelig gå alvorlig galt både for folk som har noe å skjule og de som er for brautende. 

Storytel-suksess

Din true-crime-serie Drapsmysterier er en stor suksess på Storytel. Er Ulmebrann på noen måte inspirert av researchen til denne serien?

– Både Alice-serien og Drapsmysterier har gått som en kule på Storytel, og har på få måneder hatt over 20 600 lyttinger. Helt rått! Og, ja det er mye inspirasjon å hente fra virkeligheten. Jeg har tilbrakt mye tid på Statsarkivet i Bergen og der også fått innsyn i drapssaker fra 1800-tallet. Alltid nyttig med en påminnelse om at politiarbeid er mer enn DNA-analyser og at drapsmenn også ble fakket før i tiden. 

– Uten å røpe for mye vil jeg si at i Ulmebrann kombinerer jeg min interesse for virkelige saker med fiksjonens verden. Deler av handlingen falt på plass under en omvisningstur i Isdalen med statsarkivar Yngve Nedrebø. Jeg gikk på kurs i vår på Statsarkivet for å lære å lese gotisk skrift, og til høsten skal jeg lære å skrive gotisk. 

Mye å spille på i Bergen

Leserne av Alice Bratt-bøkene vil så absolutt kjenne seg igjen i Ulmebrann, men du har spent opp et større lerret enn vanlig med politikk og Bergens historie i paletten – er dette din mest ambisiøse bok hittil?

– Jeg har aldri tenkt på Ulmebrann som spesielt ambisiøs, men som en historie jeg vil fortelle og som jeg håper leserne vil synes er spennende. Men jeg bruker større deler av byen enn det jeg har gjort tidligere, og i tillegg går jeg tilbake i tid. Det er mye å spille på i Bergen som også vil være gjenkjennbart i hele landet.