Om å hoppe uten stupebrett – og om de ofte undervurderte likhetene mellom skihopping og romanskriving

Historisk krimUkategorisertOm å hoppe uten stupebrett – og om de ofte undervurderte likhetene mellom skihopping og romanskriving
Estimert lesetid 11min

I etterordet til De fems tegn avslører Hans Olav Lahlum at han først fikk ideen om å skrive en roman om hevn allerede i tenårene.


Gjennom vinduet fra mitt skriverom på Gjøvik kan jeg se ut på et stort utendørs svømmebasseng med ti meter høyt stupebrett. Mer enn én gang har jeg de siste årene tenkt at det å skrive en ny roman i en vel etablert og innarbeidet romanserie, på solskinnsdager kan kjennes som å hoppe fra et stupebrett – og på regnværsdager som å hoppe med en tvangstrøye.

Når jeg etter sju romaner i et stadig mer kjent litterært farvann med K2 og Patricia nå skriver en frittstående og på flere måter veldig annerledes roman, kjennes det som å hoppe uten stupebrett. Men samtidig kjennes det også da som jeg hopper uten tvangstrøye, og fra en stor og spennende ny høyde.

Noen romaner har en kort og konkret tilblivelseshistorie. Min nye roman De fems tegn er ikke en av dem. Ideen oppsto trolig først en dag rundt 1990, mens en tenåringsversjon av meg leste Jon Hells alt da ca 50 år gamle roman Til Herr Politimesteren. Jeg lot meg fascinere av ideen om en morder som mange år senere søker hevn over en gruppe mennesker som har ødelagt hans forretninger og familie, og som selv skriver ut sin historie for å få den oversendt til politiet etter sin egen død.

I denne saken, som er en tilpasset versjon av etterordet, avslører Lahlum at han allerede som tenåring fikk ideen til å skrive en roman om hevn, som til slutt ble «De fems tegn».

Selv om resultatet ble en fortsatt meget lesverdig roman, tenkte jeg etterpå at en åpenbart begavet forfatter som denne Jon Hell burde ha kunnet gjøre enda mer ut av den ideen. (Selv om dette var før internetts tid fant jeg etter hvert ut at Jon Hell var et pseudonym for hageentusiasten og radiokåsøren Harald Thaulow, og at han dessverre ikke hadde skrevet noen flere krimromaner.)

Utviklet seg over tid


Ideen om selv å skrive en roman med et lignende tema var den gang fjern for meg, men utviklet seg gradvis gjennom de to neste tiårene under mine leseøkter med krigshistorie og krimlitteratur.

I 2010 hadde jeg planen for handlingen i denne romanen mer eller mindre klar, og skrev ut en prolog som fikk en inspirerende mottakelse hos et ensifret antall testlesere. Uventet stor etterspørsel etter nye romaner i serien med K2 og Patricia, gjorde at ideen ble liggende på lager i sju år.

Den modnet med årene, og lå øverst i bunken over andre spennende romanprosjekter da jeg i 2017 endelig påtvang forlaget, leserne og meg selv en pause fra K2 og Patricia. Samtidig sluttet jeg dermed en sirkel tilbake til starten på mitt romanforfatterskap. Min debutroman Menneskefluene handlet da også om mennesker som bar med seg krevende minner fra krigsårene, og fikk sine liv preget av dem i mange tiår fremover.

Menneskefluene var Lahlums debutroman. Den handlet også om mennesker som bar med seg krevende minner fra krigsårene, men i en helt annen form.

Formen er imidlertid en helt annen nå. Mens Menneskefluene var en klassisk krimroman hvor de sentrale spørsmålene er hva som har skjedd og hvem som er morderen, er De fems tegn snarere en psykologisk spenningsroman hvor det viktige spørsmålet er hva som kommer til å skje.

Inspirert av Doyles Sherlock Holmes-fortellinger


Som lesere med store kunnskaper om krimlitteraturhistorie for lengst vil ha forstått, har det et eller annet sted underveis på min lange reise med denne romanen sneket inn seg en inspirasjon fra britisk krimhistorie. Kanskje kom den inspirasjonen til og med før jeg leste Jon Hells Til Herr Politimesteren. Arthur Conan Doyle var min favoritt blant krimforfatterne da jeg var midt i tenårene, og De fires tegn var allerede da min favoritt blant Sherlock Holmes-fortellingene hans.

Arthur Conan Doyle var min favoritt blant krimforfatterne da jeg var midt i tenårene


Uten noen forventninger om å nå opp til samme nivå, gjør jeg med tittelen her altså et muntert lite forsøk på å overby superklassikeren Doyle – 87 år etter hans død og 127 år etter hans andre krimromans utgivelse.

Jeg har forståelse for om enkelte lesere kanskje finner tittelvalget mitt merkelig, all den tid Sherlock Holmes-fortellingene jo forbindes med klassisk krim av en annen type enn denne romanen. Likhetene tilbake til De fires tegn er likevel langt større enn man først skulle tro. De fires tegn var mer en spenningsroman og mindre et klassisk krimmysterium enn noen av Conan Doyles øvrige 59 fortellinger om Sherlock Holmes.

For sin tid var den en oppsiktsvekkende moderne spenningsroman, som også tar opp store spørsmål om synd, straff, hevn og tilgivelse. Morderens identitet avslører den skarpsindige Holmes både for politiet og leseren alt på side 43. Resten av romanen handler om hva som kommer til å skje og om å finne morderen i storbyens vrimmel. Der som her får morderen selv fortelle sin historie og sitt motiv for leseren i jeg-form. Der som her handler jeg-personens historie om en alvorlig forbrytelse begått av en liten gruppe mennesker som mange år tidligere inngikk en pakt, og brukte et for uinnvidde uforståelig tegn som felles symbol. Likhetene er mange og viktige nok til at jeg har valgt å la tittelen bli stående, selv om jeg skriver fra en annen tid og med en annen struktur.

Romaner som alle har inspirert og omhandlet hevn-tematikk. «Til herr politimesteren» var til stor inspirasjon for Lahlum i tenårne, det var også Doyles romaner, som tittelen også avslører.

Som påpekt av krimnestoren Nils Nordberg går både Conan Doyles De fires tegn og min De fems tegn (og Jon Hells Til Herr Politimesteren) inn en romantradisjon med en hevner fra fortiden som mange år senere oppsøker en gruppe fiender. Den kan trekkes tilbake i hvert fall til storverket Greven av Monte Cristo, som Alexandre Dumas den eldre fullførte i Frankrike anno 1844.

Om krigen og hvordan den påvirket unge sinn


Jeg håper at jeg med denne romanen har klart å komme med en meningsfull norsk 2017-versjon av den tematikken. Jeg har benyttet anledningen til å trekke inn det skremmende aktuelle spørsmålet om hva krigsopplevelser kan gjøre med unge mennesker, og om ulike måter de kan håndtere det på i sine videre liv. Det ble til slutt et naturlig valg å tilegne den til de utallige menneskene fra ulike land, som også på 2000-tallet har fått sine liv preget av opplevelser som de selv eller nære familiemedlemmer hadde under 2. verdenskrig.

Denne romanen tilhører kort sagt altså en annen undersjanger enn mine tidligere krimromaner, og utspiller seg i to andre tidsaldre. Med handling fra seks land er den blitt langt mer internasjonal enn noen av mine tidligere romaner. Den har i tillegg en annen type struktur, andre hovedpersoner og en annen form. Det er et stort og luftig sprang ut i det ukjente, som kan gi assossiasjoner til enda større svev enn det man opplever fra timeteren på et stupebrett i et svømmebasseng.

Likheten mellom romanskriving og skihopp


Jeg har aldri testet ut skihopping i en bakke av nevneverdig størrelse. Rundt klokken 04.00 en morgen i vår, da jeg etter en litt for lang skriveøkt fullførte de siste avsnittene av førsteutkastet for De fems tegn, mente jeg likevel å kunne fastslå at likhetene mellom skihopping og romanskriving er undervurderte. I begge øvelser er det alltid veldig spennende i tilløpet – og så en desto mer grusom følelse av skuffelse og frykt hvis man kommer skjevt ut fra hoppet.

I så fall handler det bare om å komme seg levende ned og i gang med neste forsøk. Det må være en vidunderlig følelse hvis man kommer godt ut fra hoppet og får til et langt og luftig svev – men samtidig fortsatt skremmende å vite at alt kan bli spolert hvis man ikke treffer godt nok med nedslaget, og at små feiljusteringer der kan ødelegge mye. Deretter kommer den store gleden, lettelsen og spenningen om hvor bra det gikk, dersom man etter et høyt og luftig svev har kommet seg helskinnet ned og mener at det traff ganske godt med nedslaget.

En vesentlig forskjell er altså at mens skihopperen får sine stilkarakterer i løpet av ett minutts tid og sluttresultatet for konkurransen i løpet av en halvtime eller to, må forfatteren ofte vente i et halvår eller to på begge deler.


En vesentlig forskjell er altså at mens skihopperen får sine stilkarakterer i løpet av ett minutts tid og sluttresultatet for konkurransen i løpet av en halvtime eller to, må forfatteren ofte vente i et halvår eller to på begge deler. Der står jeg altså nå, når min nye spenningsroman er på vei ut i bokhandlene. Spør meg i juleferien om hvordan det gikk med romanen som ble lansert i august, så kan jeg kanskje gi et kvalifisert svar. Enn så lenge tenker jeg at dette var et høyt og luftig svev i en spennende ny bakke – og at jeg håper og tror det traff godt med nedslaget også…

De fems tegn er ute i bokhandel nå.

LES OGSÅ: Sterkt og rystende fra Lahlum