Vi som ikke reiser

SkjønnlitteraturVi som ikke reiser

«Jeg har alltid vært av den oppfatning at de korte reisene, turen til butikken, eller trikken ned til byen, bør regnes som like fullverdige reiser som overfladisk tøv a lá gruppereiser til Syden.» Ingvar Ambjørnsen har funnet tilbake til Elling. Her er Ellings første kommentar – et sommerbrev som heter «Vi som ikke reiser».

Estimert lesetid 13min

Oslo 30. Juni 2017

Jeg sitter i hagen og lar humlene suse. Det er den siste dagen i juni, og sollyset faller så vakkert ned gjennom epletrærnes bladverk. I det fjerne, en elektrisk gressklipper, og et barn som ler. Hva vil man mer?

Jo, et glass limonade med fire isbiter og en skive sitron.

Og avisen, naturligvis. Klassenes Kamp. Der journalist Torbjørn Tumyr Nilsen har skrevet en leseverdig artikkel om de av oss som ikke lar seg rive med av tidens reisehysteri. Vi som velger å bli hjemme, og er vel fornøyd med det.

Først blir jeg glad for at en ung journalist i det hele tatt kan komme på ideen å skrive om et slikt tema, det er nesten ikke til å tro. Dernest litt skeptisk siden Tumyr Nilsen velger en litt pussig innfallsvinkel til temaet, det er noe med en svenske som kommer med moraliserende betraktninger om fulle nordmenn, og jeg tenker som så at her kunne nok redaktøren ha vært frempå med saksen og et vennlig smil. Denne vesle skuffelsen helt i starten blir ytterligere forsterket fordi tre norske forfattere er avbildet over selve overskriften («De som ikke reiser»). De tre er Olav H. Hauge, Kari Bøge og Einar Økland, og under bildene løper følgende tekst: «Forfatteren Olav H. Hauge likte seg best hjemme. Kari Bøge og Einar Økland ser heller ikke poenget med å reise».

Så: Hvorfor åpne artikkelen med en svenske som ingen her til lands har hørt om? Han er herved strøket fra mine betraktninger.

Men altså: Olav H. Hauge «likte seg best hjemme». Og Økland og Bøge «ser heller ikke poenget med å reise».

Reise bort? Unnskyld meg, men jeg ser ikke helt poenget. Jeg er en hjemmets mann. Har alltid vært det.

Som smeltet smør i mine ører. Lunkent. Behagelig. Reise bort? Unnskyld meg, men jeg ser ikke helt poenget. Det er nå en gang slik at jeg liker meg best hjemme. Jeg kunne ha skrevet under på hvert eneste ord, og hatt mitt eget passbilde plassert ved siden av de tre forfatterportrettene. Her er jeg i det minste på høyde med dem. Jeg er en hjemmets mann. Har alltid vært det.

Tumyr Nilsen skriver: «Det finnes gode grunner til å reise, skal vi tro forskningen: Det kan gjøre oss smartere, lykkeligere, mer kreative og åpne. Hva er gode grunner til IKKE å reise? Kan vi oppnå noe ved å bli værende hjemme? Og er vi så sikre på at reisene gjør oss åpne?»

Den som ønsker et lynkurs i kreativitet, kan sette seg rolig til rette i sin hjemlige lenestol, og lukke øynene. Så kan han ved tankens kraft forestille seg reisen opp Amazonas, og tvers over pampasen i Argentina. Da kan vi begynne å snakke om å stimulere ens egen kreativitet.

«Skal vi tro forskningen». Her limer jeg personlig inn et stort spørsmålstegn. Og videre: Hva slags forskning er det her snakk om? Det nevner ikke journalisten med et ord. Og det er ikke fordi det ikke finnes forskning på dette området. For det gjør det sikkert. Vi lever i en tid der det forskes på absolutt alt. Men om det her siktes til forskning av seriøs karakter, ja se det er en ganske annen sak. I følge Tumyr Nilsens ikke dokumenterte forskningsresultater finnes det altså ikke bare grunner, men gode grunner til å reise. Og en av dem skal altså være at det å reise bort (kan) gjøre oss smartere. En helt verdiløs påstand, etter min ringe mening. Særlig fordi den jo ikke sier oss noe som helst. Man (kan) altså bli smartere av å reise. Ja vel, men da sier det seg jo også selv at man like gjerne (kan) bli like smart ved å holde seg hjemme. Men blir man lykkeligere av å reise? Ja. Definitivt. Vel å merke dersom man er av det slaget som blir lykkelig av å reise. Personlig er jeg ikke slik anlagt. Jeg blir lykkelig av å holde meg hjemme. Være i ro. Mer kreative og åpne? Nei. Heller ikke her slår den anonyme forskningen til. Den som ønsker et lynkurs i kreativitet, kan sette seg rolig til rette i sin hjemlige lenestol, og lukke øynene. Så kan han ved tankens kraft forestille seg reisen opp Amazonas, og tvers over pampasen i Argentina, senere haiketuren gjennom New Mexico, og turen videre på kryss og tvers av det Nordamerikanske kontinent. Da kan vi begynne å snakke om å stimulere ens egen kreativitet.

Det er en mann med en viss erfaring som uttaler seg.

«En av Norges viktigste lyrikere på 1900-tallet, Olav H. Hauge, omtales også som en av hundreårets mest stedbundne forfattere. Hans går i Ulvik i indre Hardanger utgjorde for det meste hans fysiske verden. Han var av og til på Voss, og de gangene han måtte til Bergen eller hovedstaden, skjedde det med noe motvilje.»

Jeg har alltid vært av den oppfatning at de korte reisene, turen til butikken, eller trikken ned til byen, bør regnes som like fullverdige reiser som overfladisk tøv a lá gruppereiser til Syden

Det er forfatterkollegaen Einar Økland som forteller dette. La oss se litt nærmere på disse fire linjene. Først er det dette med at Olav H. Hauges gård i Ulvik, utgjør den viktigste del av dikterens «fysiske» virkelighet. Avisen som i min ungdom fremmet et ett hundre prosent materialistisk grunnsyn åpner altså nå for at det kanskje også finnes andre aspekter ved et menneskes eksistens. Dette er faktisk ikke så rent lite revolusjonerende, og på det viset blir avisen nå i 2017 noe den aldri tidligere var, men svært gjerne ville være, nemlig revolusjonær. Og av den grunn får jeg meg formiddagens første gode latter, og det så ripsbuskene står og blafrer borte ved boden. Særlig fordi avisens ny-revolusjonære aspekt blir så tydelig i forhold til den samme avisens intensjoner og vilje under redaktører som Sigurd Allern og Jon Michelet, som jo begge hadde som vane å skryte av sin nådeløse materialisme. Men, ok. Kanskje er det ikke her et åndelig aspekt som trekkes inn, men simpelthen Hauges påståtte sinnssykdom. At det er denne sykdommen som utgjør resten av dikterhjemmet. Vi vet det ikke. Det blir med spekulasjonene.

Vi sitter der på trikken eller bussen og gleder oss over karamellpapiret som vinden virvler opp der ute på fortauet, skyenes gang over himmelen. Vi er til stede i verden, og reisene våre måles verken i mil eller i centimeter, men i tilstedeværelse.


Videre får vi vite at Hauge av og til kunne «påtreffes på Voss». (En times bussreise unna.) Dette finner jeg interessant, siden ikke alle uten videre ville betrakte en slik liten svipptur som «en reise», slik vi vanligvis forstår begrepet. Selv ønsker jeg en slik begrepsforståelse imidlertid velkommen. Jeg har alltid vært av den oppfatning at de korte reisene, turen til butikken, eller trikken ned til byen, bør regnes som like fullverdige reiser som overfladisk tøv a lá gruppereiser til Syden, eller spektakulære utflukter til Antarktis eller hjertet av Kongo. Av den enkle grunn at det er øyet som ser, og sjelen som gransker som er det som veier tyngst når man forflytter sitt eget legeme fra et sted til et annet. De av oss som gjennom et langt liv har utviklet et følsomt sinn, vet at det er slik det ligger an. Vi kan ofte få mer ut av blikkene og ansiktsuttrykkene til våre medpassasjerer og forbipasserende, enn en gjennomsnittelig safarideltaker i den Kenyanske villmarken. Vi sitter der på trikken eller bussen og gleder oss over karamellpapiret som vinden virvler opp der ute på fortauet, skyenes gang over himmelen, eller bekymrer oss over det jagede blikket fra den mulige narkomane moren i det det streifer oss, som var vi en hensynsløs spaner som var ute etter henne i ond hensikt. Vi er til stede i verden, og reisene våre måles verken i mil eller i centimeter, men i tilstedeværelse.

Ja vel. En mulig avsporing. Men bare kanskje.

Jeg merker at jeg i Olav H. Hauge har en sjelevenn. Jeg har ikke lest så mye av ham, og det er heller ikke alltid jeg forstår den forunderlige dialekten hans, men jeg har absolutt ikke noen problemer med å leve meg inn i hans rolle som eneboer, fruktdyrker og poet, innerst i en fjordarm på Vestlandet. Der går jeg for meg selv, kanskje fulgt av en katt, gjennom gresset i havnehagen. Merker meg naturens gang. Eplenes vekst og fuglenes sang. I bakgrunnen, selve gårdsbygningen. Det spartanske huset, som jeg så ofte vever inn i diktene mine som et symbol på selvet i verden. Alt er så enkelt og samtidig så vrient, nesten umulig.

«Han bestilte bøker fra hele verden, hentet dem på posthuset og satte seg inn i ting og verden utenfor Ulvik på den måten.»

Han satte seg inn i «ting og verden». Så fin en setning!

Han satte seg inn i «ting og verden». Så fin en setning! Der går jeg ned lia så snart postkontoret har åpnet for dagen, det driver morgentåke inn over den blåsorte fjorden. Jeg er på vei for nok en gang å sette meg inn i ting og verden. Reise? Hvorfor det? Hva har man posten for? Jeg liker meg jo best hjemme.

Men noen ganger kan jeg kan jeg altså observeres på Voss. Ja, til og med i metropoler som Bergen og Oslo. Jeg har reist dit med en ikke ubetydelig motvilje.

Jeg bretter avisen sammen, og bestemmer meg for å lese meg opp på Olav H. Hauge. Vi er skåret av samme kvist, han og jeg, min litt ubehjelpelige poesi til tross. Og jeg tenker jo som så: Denne motviljen må han jo ha rettet mot en eller annet. Han må jo ha gitt uttrykk for den overfor noen. Heller ikke den store dikteren har kunnet gå hundre prosent i fred for andres forventninger og press. Voss? Bergen? Han går meget motvillig med på et brudd i det hverdagslige. Det er noen som haler og drar i ham. I dette ligger det en stor trøst. Det var noen som halte og dro i ham også. Den beskjedne Dikterhøvdingen.

Jeg går hissig frem og tilbake. Oppildnet av denne utmerkede artikkelen som altså får meg til å føle meg som del av noe større. En slags stille folkebevegelse der man ber, nei krever å få være i fred hjemme hos seg selv. Tilbake til avisen.

«Og som et litt skarpere ekko av Hauge ser ikke Einar Økland heller mange gode grunner til å reise fra Valevåg i Sunnhordaland.»

«Jeg nekter som regel å reise».

Sier anarkisten Økland, og treffer om mulig mitt lynne og personlige karakter enda bedre enn Hauge. Her er det ingen ting som skjer med motvilje, eller under vage protester. Nei, Økland nekter. Som regel. Han sier det på en så korthugget måte at vi andre automatisk forstår at dersom han en sjelden gang velger å flytte på seg, er det fordi han av en eller annen grunn ser en klar fordel i det. Det er ikke noe som skjer for å tilfredsstille andre.

«Når jeg først reiser, reiser jeg for å få gjort noe, sier han. For noen år siden ville kona hans ha ham med til Machu Picchu i Andesfjellene. Han nektet.

   -Hvorfor skulle jeg til Mashu Picchu? Jeg har ikke behov for å være i slike feriemiljøer. Hun endte opp med å reise uten meg, og Machu Pichu så likt ut som det vi visste på forhånd, humrer Økland».

Følg Facebook-siden «Elling-nytt»

Vi har jo allerede sett det hele på tv og i ukebladene! Rio. Kongo. Stockholm og Bottenska viken. Vi har det allerede bak oss.

Og så sitter jeg jo der og humrer litt, jeg også. Jeg kjenner meg nemlig så til de grader igjen. Moren min som stadig kom med disse forslagene om reiser og utflukter. Og jeg som holdt tilbake. Som nektet. Som satte meg totalt på bakbeina. Av nøyaktig den samme grunn som dikteren Økland: Vi har jo allerede sett det hele på tv og i ukebladene! Rio. Kongo. Stockholm og Bottenska viken. Vi har det allerede bak oss. Den ene turen mor og jeg hadde til Benidorm, bekreftet det hele. Vi kunne spart oss både reise og hotellopphold. Det holdt lenge med de postkortene som mine besteforeldre hadde sendt oss derfra mens de ennå var i live. Vi kunne ha sittet hjemme og hygget oss med en god bok i stedet. Er det ikke samme Økland som har skrevet et sted at vi ikke så inderlig godt skal tåle den urett som ikke rammer oss selv? I hvert fall er det sikkert at jeg ble utsatt for en stor urett den gang. Jeg ble tvunget med av min egen mor. Det fikk konsekvenser.

Det handler om å reise vertikalt i stedet for horisontalt.

Forfatteren Kari Bøge, den tredje reisevegreren som journalisten har invitert med på denne sommerlige samtalen, har jeg ikke lest, men navnet hennes er nå ettertrykkelig notert på blokken. I intervjuet får vi vite at hun grunnet sitt noe spesielle opphav, gjør seg ferdig med reisingen allerede som tolvåring. (Faren hadde da i en årrekke arbeidet som navigatør for SAS, og hadde slept den vesle piken med seg verden rund. Den unge Bøge nådde en grense i seg selv.)

«Det var noe med det enorme blå havet, hawaiiskjortene og de kraftige inntrykkene. Jeg tror det ble for mye, og jeg tenkte at det å reise trenger ikke å være en del av mitt liv.»

og:

«Jeg har nok med å se meg rundt her hjemme (Bøge bor i Hyggen, min anm). Se hvordan dagene forandrer seg med lysskiftinger og naturopplevelser i hverdagen. Man kan oppleve uendelig mye ved bare å bli hjemme og løfte blikket. Særlig i Norge. En skyformasjon og en lysgjennombryting er en opplevelse i seg selv. Det handler om å bruke sansene bevisst.»

Journalist Tumyr Nilsen: -Blir du aldri rastløs?

«Nei, aldri. Hverdagen er jo så proppfull av gleder. Jeg har mer enn nok med å eksistere.»

Journalisten samler sammen penn og papir, og kaster et blikk på armbåndsuret. –Hva kan vi som reiser oppnå med å reise mindre?

Bøge:

«Jeg vil tro at det viktigste er at man får en annen opplevelse av tid ved å være på ett sted i tiår etter tiår. Det gir en ro til kontemplasjon som man ikke får ved å reise mye. Det handler om å reise vertikalt i stedet for horisontalt.»

Jeg bretter sammen min avis, og stikker den under armen, før jeg skrår over plenen og inn den åpne døren til min kombinerte stue og kjøkken, der jeg inntar horisontalen på den leide sovesofaen. Den siste setningen til Kari Bøge har sannelig gitt meg noe å tenke på en stund fremover.

Hvem forlater forresten «Hyggen» frivillig?

Ikke denne leser.

E