Ytringens yttergrenser

Dokumentar og samfunnYtringens yttergrenser
Estimert lesetid 4min
Ingvar Ambjørnsen
Foto: Marie Sjøvold

Ytringsfriheten står under press. Nettopp derfor er jeg villig til å gå veldig langt for å forsvare den helt ut til dens yttergrenser.

I en hel uke ble de antatte gjerningsmennene etter bombeangrepet i Boston overlatt til seg selv, før støtten kom fra norske islamister. Nåja. Den ene av brødrene var jo død, og må antas å være i paradiset, men hva med den andre? Lemlestet. Svimeslått. Overlatt til den store Satan. Har Profetens Ummahs talsmann vært i tvil? Har han trengt tid med sin Gud og seg selv?
Sannsynligvis ikke. Det har nok vært noe annet som har opptatt ham. For hans tale er som vanlig klar og frisk som en fjellbekk om våren, når han først kommer på banen. Til helvete med hele Boston.
To bøtter fulle av spiker sprengt i lufta midt inne i en menneskemengde.
Entusiastisk kaller han gjerningsmennene ”ekte løver”.
Motbydelig? Naturligvis. Samtidig må han i ytringsfrihetens navn få lov til å gi uttrykk for den tilfredsheten han føler. Da tvillingtårnene styrtet i grus, godtok vi tross alt uten videre at enkelte norske intellektuelle slo hjul av glede.

Jeg har i hele mitt voksne liv nytt det privilegium det er å leve og virke i land der jeg har kunnet skrive og si det som passer meg. I 2013 kan det riktig nok være farlig å ytre seg om visse temaer og grupper i Norge. Det var det definitivt ikke i 1981, da jeg begynte å leve av pennen. Men stort sett må vi kunne si at vi har en åpen ytring i Norge. Men nettopp fordi ytringsfriheten står under press, er jeg villig til å gå veldig langt for å forsvare den helt ut til dens yttergrenser. Derfor ligger det ingen ironi i det jeg sier om at Profetens selvoppnevnte talsmann har rett til å lufte sin glede. Det er greit å vite hvor vi har ham. Dessuten har vi hatt folk her før ham, som har støttet både folkemord og tortur i fuktige kjellere. Mange av dem har det blitt folk av etter hvert også. Til og med storfolk med makt og posisjon. En av mine kjepphester har vært, og vil alltid være, å holde minnet om Holocaust levende. Det er vår plikt å gi kommende generasjonen informasjon om det som skjedde i de tyske konsentrasjonsleirene. Men jeg vil uten videre motsette meg et hvert forsøk på å stoppe munnen eller pennen til en som fornekter eller bagatelliserer det hele.

Men grensen til Uansvarligland finnes, naturligvis. Vi har valgt å trekke den opp der ren hets av enkeltpersoner eller folkegrupper gjør seg gjeldende. Oppfordring til vold. Til drap og forfølgelse. Nå er det jo ikke dermed sagt at vi ikke hetser og trakasserer grupper av medmennesker av hjertens lyst. Det er fremdeles stor boltreplass for folk som vil trakassere sigøynere, jøder, muslimer og små barn uten papirene i orden. Bare vent til valgkampen kommer skikkelig i gang, så skal dere se hvor fint det fungerer.
Alle vi som jobber for ytringsfriheten, vet hvor stygg den kan være.
Hvordan det av og til stinker av den.

På Ila sitter Anders Behring Breivik og skriver store mengder artikler og brev. Det må han gjerne gjøre. Men vi kan ikke påta oss å være postbud for ham. Hans skriftlige produksjon, og distrubusjonen av den videre, er siste fase i hans morderiske plan. Som han har redegjort for i detalj. Morgenbladet tok nylig saken opp på lederplass, der man konkluderte med at å legge til rette for hans politiske aktivisme, grenser til det absurde. Hvilket naturligvis er sant. Brevskrivingen med andre drapsmenn- og kvinner i nazistiske og andre terroristiske miljøer, bør det settes en stopper for, av den enkle grunn at virksomheten er en direkte videreføring av de voldshandlingene han allerede har begått. Dersom vi ikke setter foten ned her, ender vi opp med å håne den ytringsfriheten vi er satt til å verne om.

Men også dette kan diskuteres. Kampen for ytringsfriheten, og definisjonen av den, bør være en kontinuelig strøm – av nettopp ytringer. Noen reagerer med avsky på at ”Fjordmann” søker støtte av ”Fritt ord” for å få gitt ut sin bebudede bok om Breivik-saken sett fra hans ståsted. Men la oss ikke glemme av Osama bin Ladens tanker ble støttet av den samme institusjonen i 2006. Slik at vi kunne lese dem på norsk.

Så kan den våkne spørre: Var ikke bin Ladens tanker og taler før terroren, like mye en del av et langsiktig prosjekt, som det Breivik skrifter nå etter terroren?
Det synes jeg faktisk er en diskusjon verdt.

 

Denne teksten sto også på trykk i Dagsavisen fredag 3. mai 2013.