Torgrim Eggen og mitt Berlin

Torgrim Eggen har alltid vært en forfatter jeg har lest med stor glede. Jeg ble veldig glad da han valgte å komme til Cappelen Damm. På den annen side er Berlin en by jeg liker å kalle «min». Det var derfor med en stor porsjon skepsis og misunnelse at jeg ga meg i kast med Torgrims nye bok, Berlin.Det 20. århundrets hovedstad. Det er alltid sånn at når man kjenner en by godt, vil man helst ha den i fred og få lov å beholde det bildet man selv har dannet seg. Men selvsagt er det sånn at Torgrim Eggen engasjerer meg fra første side.  Det er riktignok mine egne Berlin-opplevelser jeg er mest opptatt av, men jeg skal forsøke å si litt om Torgrim Eggens bok også.


Berlin er en by de fleste nordmenn har oppdaget i de senere år, enten de har fokus på spisesteder eller hoteller i Berlins Mitte, hippe (jeg hater det ordet) cafeer i Prenzlauer Berg, shopping i Friedrichstraße eller technoklubbene i Friedrichshain.  Alt dette er nyvinninger fra de siste tyve årene. Jeg nikker derfor anerkjennende til Torgrim Eggen og hans familie som går mot strømmen og bosetter seg i Wilmersdorf, en av byens gamle vestlige bydeler.  Sånn sett bryter han også mønsteret for hvordan nordmenn har sett på Tysklands ny-gamle hovedstad de siste tiårene. Og han klarer å tegne den ubrutte historiske linjen uten at parentesen DDR får for mye plass. I tillegg har Torgrim Eggen vært der ikke alle andre har vært og gir oss dermed nye innfallsvinkler til en by vi mener er «vår». Etter å ha lest Torgrim Eggens bok er jeg mer villig til å dele Berlin med andre, i hvert fall med Torgrim.

I det verdensbildet min generasjon vokste opp med, lå Berlin avsides. Den var en merkelig øy bak jernteppet, et skummelt sted. Europa stanset ved Elben, og bortenfor fantes hvite flekker, drager og tigre.   
Vest-Berlin var en imponerende millionby, men samtidig en øy.
Vest-Berlin var en imponerende millionby, men samtidig en øy.

Første gang jeg var i Berlin var i 1972, sammen med en gruppe tyskstudenter fra universitetet. Dette var den gangen vesttyske geografibøker omtalte Øst-Tyskland som SBZ – Den sovjetiske okkupasjonssonen – og inneholdt setninger som «vårt Lufthansa flyr dessverre ikke til Berlin». Jeg var selvsagt forutinntatt. Mine medstudenter var det på en annen måte,de  var venstresosialister, noe annet var det ganske uhørt å være på Blindern i de dager. Jeg var altså uhørt. Jeg husker at vi tok tog til Berlin, en hel dag og en hel natt. Å bli vekket av øststyske grensevakter som nærmest pirket i deg med geværet om morgenen var en helt spesiell opplevelse, det var også de lokale medpassasjerene som ønsket å fraternisere med vestlige transittpassasjerer for å få lokket vestlige sigaretter og D-Mark av dem.  For meg et bevis på at Øst-Tyskland ikke var noen normal stat, og det før toget nådde Bahnhof Zoo enda en passkontroll senere.  Men herregud, så spennende som det var.

Lukten av brunkull og den putrende lyden fra Trabanter var belønningen når man først hadde kommet seg gjennom Muren. Berlin Mitte er en ny oppfinnelse. For femogtyve år siden var det en østtysk utkant, hvor bilene beskjemmet bøyet av på Unter den Linden lenge før muren ble synlig. Lenger vest var det umulig for menneskene i DDR å komme. Den vestligste delen  av Unter den Linden var ellers noe folk helst unngikk, for å slippe å stirre virkeligheten i øynene.  Den sovjetiske ambassaden og en russisk suvenirbutikk lå her. Metrostasjonen Stadtmitte kunne man bare komme til hvis man tok banen mellom de vestlige bydelene Kreuzberg og  Wedding, og selv da bare passere i sakte fart uten avstigning, plattformene var badet i grått lys og bevoktet av østtysk politi, vi passasjerer stirret engstelig ned i gulvet mens scenen passerte i sakte film.  Turister tok ofte denne turen med linje 9 (tror jeg det var), for å føle på spenningen ved å ha vært bak jernteppet uten virkelig å ha vært det. Over bakken lå det gamle sentrum, Hauptstadt der DDR, innhyllet i brune avgasser.  DDR luktet annerledes.

Tränenpalast-03.08-1a
«Mellom øst og vest var det én eneste forbindelse, nemlig stasjonen Friedrichstraße i Mitte. Stasjonen lå i sin helhet i DDR. Den hadde tre perronger, A, B og C. På perrong A passerte fjerntog som skulle tvers gjennom Vest-Berlin. Perrong B var endestasjon for tog fra vest, og perrong C endestasjon for den østlige S-Bahn. Mellom de to siste var det satt opp en Berlin-mur i miniatyr, først i ugjennomsiktig profilglass og senere med metallplater. Reisende til Øst-Berlin, som var ankommet med S-Bahn fra for eksempel Bahnhof Zoo (i vest), måtte ned en etasje og deretter gjennom en labyrint av sperrer, avhørsrom, sladrespeil og tv-kameraer. Det luktet kraftig av desinfiseringsmiddel, som for å understreke at alle var potensielle bærere av skumle kapitalistiske parasitter.»

Jeg husker labyrinten med gru. Lukene hvor vi ikke så dem som satt bak gardinene og kontrollerte passene våre, tvangsvekslingskioskene, gjennomgangen av den minste lille papirlapp vi hadde i lommeboken. Ubehag satt i system. Spenningen ved å betre Øst-Berlin eller Haupstadt der DDR som det het på regimetysk, lettelsen ved å være tilbake under Mercedes-stjernen i Vest-Berlin noen timer senere, og aldri har Coca Cola smakt bedre enn etter en heldags utflukt til bonde- og arbeiderstaten.  På Kurfürstendamm satt hvitkledde rike mennesker og nippet til dyre drinker. Som om de var totalt uvitende om dramaet som utspilte seg  bak en mur noen kilometer lenger borte. Eller kanskje nettopp derfor.  For meg har sentrum i byen alltid vært Kurfürstendamm. Vest-Berlin var en flott og imponerende millionby med toetasjes busser, men det var også en øy. Berlin var to steder samtidig.

Tysk populærmusikk er ikke noe vi bryr oss med i Norge hvis vi ser bort fra Wence Myhre. Jeg blir derfor  glad når Torgrim Eggen trekker frem Hildegard Knef igjen,  hun lå faktisk på den norske VG-lista  i 1965 med «In dieser Stadt». På loftet har jeg mange vinylplater med

die Knef

, som «

ble født i 1925, i seg selv en garanti for at dette ikke ville bli noe vanlig liv. Hun ble født i Ulm, men før hun var ett år gammel var faren død av syfilis, og moren tok med seg datteren til Berlin». (…) 17 år gammel ble hun «oppdaget» av Ufa-sjefen selv, sendt til skuespillerskolen i Babelsberg og bedt om å prøvefilme. Joseph Goebbels så prøveopptakene hennes og kommenterte at Knef var en «frisk, raseekte type med smittende latter», samt at hun behøvde en neseoperasjon. Hildegard hadde allerede hatt en; det var moren som knekket nesen hennes.»  

Torgrim Eggen beskriver Hildegards videre dramatiske løpebane gjennom tyfus, polske fangeleire, hollywood og «den tyske synden» på en så innlevende måte at jeg mistenker ham for selv å ha en bunke Hildegard-vinyler på loftet. Ellers er Eggen opptatt av David Bowies Berlin. Jeg er begeistret for både artisten og byen, men kjente ikke så godt til forbindelsen mellom de to. Her får jeg historien.

Hildegard Knef
Hildegard Knef
Frank Schöbel - jeg har et signert eksemplar
Frank Schöbel – jeg har et signert eksemplar

Selv forbinder jeg Berlin mer med Frank Schöbel. Ikke hørt om ham, sier du? Nå var det sånn at østtyskerne etter hvert måtte gi opp å bekjempe vestlig kultur og i stedet selv prøve å matche den vestlige popmusikken med noe de fant på selv. I Vest-Tyskland hadde de både Chris Roberts og Roy Black. Du har neppe hørt om dem heller, men Roy Black var han som sang duett med Anita Hegerland.  I DDR hadde de Frank Schöbel.  Frank Schöbel regnes som DDRs største popartist gjennom tidene. Jeg pleide å få de nye platene til Frank Schöbel tilsendt fra mine venner i DDR til jul hvert år. Det tok to måneder i posten, men de kom gjennom og jeg fikk en bra samling etter hvert.  Frank Schöbels største hit het

Wie ein Stern

og den slo faktisk litt an i Forbundsrepublikken også. Men ellers var det nok helst sånn at det som skjedde i DDR, forble i DDR.

Aktuelle Kamera gikk på DDRs fjernsyn i 38 år.
Aktuelle Kamera gikk på DDRs fjernsyn i 38 år.

Jeg kjente mennesker i DDR og besøkte dem mange ganger. Det første besøket hos en fiendtlig familie i Sachsen, den overdådige bevertningen og gjestfriheten, oppdagelsen av at vi alle var like. Og ulike. De samlet på vestlige cola- og ølbokser, som hadde fått en egen vegg i stua. Jeg forsøkte så godt jeg kunne å bidra til samlingen, men det måtte tas i kvoter, for de østtyske grensevaktene konfiskerte vilkårlig det de selv hadde lyst på. På kveldene så vi fjernsyn, og da aller helst Aktuelle Kamera, det østtyske propagandashowet. Sachsen lå i den såkalte tv-skyggen, dette var det eneste stedet i landet man ikke kunne ta inn vesttysk fjernsyn.  Sånn sett slapp sachserne å bryte loven. Unormalt var det også at vi måtte senke stemmen når vi snakket om politikk. I DDR stolte ingen på naboen, de stolte egentlig ikke på noen utenom oss fra vesten. Gjennom mine tyve år med DDR-mennesker traff jeg aldri noen som var ekte begeistret for regimet, de måtte jeg til Blindern for å finne. Som det het på folkemunne i DDR når ting ikke fungerte, so ist das bei uns, slik er det hos oss. Når du ikke kan endre på noe, gir du opp og fokuserer på andre ting. På den andre siden av grensen, hvor jeg også kjente mennesker, lot de fleste som om øst ikke eksisterte. Vestyskerne, som var lommekjent i Italia og Frankrike,  hadde som hovedregel aldri vært i Berlin. Jeg skjønte det på en måte var for vondt å se den veien.

Tilbake til Torgrim Eggen. Han er som kjent svært interessert i mat. Han geleider oss med sikker hånd gjennom sjette etasje på varehuset KaDeWe, Europas største mattempel. Vi er på utallige kneiper og cafeer. Og får innblikk i tyskernes hang til julemat hele året. Maten i Berlin er god, men ikke bestandig: Å gå på restaurant i Øst-Berlin før muren falt, var ingen kulinarisk opplevelse, man kunne tvert i mot være fristet til å kalle det en ydmykelse. Jeg husker selv slintrene Torgrim Eggen beskriver, de var sannsynligvis de samme overalt.  Men det fantes også god mat i DDR – bare man kom seg under de offisielle distribusjonskanalene. Jeg var en gang på 80-tallet i bryllup i DDR. Bortsett fra vielsen på det kommunale kontoret, med flagget,  bildet av Erich Honecker og Mendelsohn på gammel kassettspiller, er det matorgien og hagefesten etterpå jeg husker best. Kanin, svinestek med ekte grønnsaker, hjemmebakte kaker og Rødhette-champagne, Coschützer øl og Vita Cola. Til og med bananer som noen hadde stått en halv dag i kø for.

Her prøvekjører jeg naboens Trabant, en uke etter at Muren var falt
Her prøvekjører jeg naboens Trabant, en uke etter at Muren var falt

Og så husker jeg

Hausbuch der DDR

, husboken hvor vi vestlige gjester måtte skrives inn. Husboken ble kontrollert én gang i året. For innbyggerne en kilde til konstant redsel.  For den besøkende var det søknad om innreisevisum, tvangsveksling av penger, meldeplikt hos politiet for å få oppholdsvisum og på nytt den siste dagen, da utreisevisumet ble innvilget. De som bodde i DDR kunne selvsagt ikke reise ut når de ville. Mye var galt med en sånn stat. Men å ha fått innblikk i DDR og bli kjent med menneskene der er en av de største opplevelsene i livet mitt.

Noen ideologer drømte kanskje om at DDR skulle bli en paradisøy i et storkapitalistisk Europa. De fleste som bodde i DDR hadde imidlertid en egen drømmeøy i sin midte, nemlig Vest-Berlin.En hvit flekk merket på det offisielle kartet, men svært så synlig og fargerikt sett fra det sosialistiske TV-tårnet på Alexanderplatz, særlig om kvelden.  Den lysende Mercedes Benz-stjernen to kilometer borte var den mest uoppnåelige stjernen av dem alle. I et et sånt land hvor borgerne er innestengt er det kun fritt fram for å drømme. Drømme om uoppnåelige ting. Det er ikke uten grunn at det var i DDR en ung pike fikk ideen til en bok om femti øyer hun aldri hadde vært på og aldri ville komme til.  Den skal jeg fortelle om neste gang.