Den dagen jeg betrakter sigøynerdama med kaffekruset foran seg som et problem i livet mitt, håper jeg virkelig noen i hvit bevernylon kommer og henter meg.
Jeg har fulgt med i den norske debatten om tigging, og om forbudet som er i vente. Som vanlig er nordmenn delt i to grupper. De som er for og de som er imot. Hvorfor er det ingen som ser og argumenterer for en tredje mulighet?
I Hamburg kan du tigge penger eller tjenester så mye du vil. Så lenge du ikke plager andre. Hvilket i klartekst vil si: Ikke følger etter folk.
Ikke skriker til forbipasserende eller drar folk i jakka. Kort sagt: kjører streit. Hør her:
Hamburg er en by med 1,7 millioner innbyggere. Den debatten dere fører med stor glød i byer som Tvedestrand og Lillehammer, har vi ikke her nede i en av Europas største byer.
Jeg har akkurat sponsa Paul med et par euro. Det har jeg gjort siden euroen ble innført. Før det fikk han fem mark. Paul er schizofren, går jeg ut fra. Det hender han kjefter på noen for meg usynlige karer, som ut fra blikkvinkelen hans må være cirka tjue centimeter høye.
Han kjefter aldri på folk og er ikke til bry for noen. Jeg ser ham kanskje tre, fire ganger i måneden. Og jeg må medgi at dersom tyske myndigheter hadde nektet ham å holde frem hånden når jeg passerer, så skulle vi nok ha kommet til en ordning, Paul og jeg.
Heller ikke sigøynerdama nede ved helsekostbutikken forstyrrer meg det aller minste. Hun sitter helt stille med kaffekruset foran seg og er ikke i veien for noen. Den dagen jeg betrakter henne som et problem i livet mitt, håper jeg virkelig noen i hvit bevernylon kommer og henter meg. Og hun vesle med eplekinna som sitter og spiller trekkspill borte i krysset? Ok. Hun kan ikke spille trekkspill. Men hun er en gøyal person med en kjapp replikk, så der klinger det bra med mynt i boksen.
Hun er en del av gatebildet i bydelen vår, og jeg har aldri hørt at noen har villet ha henne fjernet.
Så har du «han i døra». Så å si alle tyske supermarkeder har en «han i døra». En dag kommer han forbi, gjerne sammen med en skabbete kjøter.
Gir seg til å ordne med handlevogner og emballasje. Åpner dørene. Hjelper folk med å bære varer over til bilen. Han er på ingen måte ansatt av noen, men blir på sett og vis supermarkedets ansikt utad.
Han ber aldri om noe som helst, men tjener ganske brukbart på tipsene han mottar. Mange av disse gutta har stått på sin post i tiår og kjenner en stor del av kundekretsen personlig.
Så har vi Gerda. Hun tigger tjenester.
Hver eneste dag kreker oldingen seg til Aldi etter mat og kaffe, vel vitende om at hun bare har energi til én vei. Tilbake må hun ha hjelp. Og får det. Hver eneste dag året igjennom følges hun hjem av folk hun ikke vet hvem er. En pønker, en politimann, en skoleelev eller asfaltarbeider. Jeg har fulgt henne hjem selv. Det tok femogførti minutter av livet mitt. Jeg er like hel, selv om det selvfølgelig hadde vært greiere å stukket til henne en tier. Et totalforbud mot tigging, slik planen er i Norge, ville grepet inn i selve den sosiale strukturen i byen jeg bor i.
Men de organiserte bandene, da?
Finnes ikke bakmenn og mafia? Jo.
For fem, seks år siden ryddet Hamburgpolitiet opp i en skikkelig stygg sak. Busslaster med krøplinger ble kjørt inn fra Øst-Europa. Folk uten bein og armer og grusomme kvestelser av alle slag. Når disse ble plassert med tjue meters mellomrom nedover i handlegatene, var det som å bevege seg gjennom et nesten uvirkelig freakshow. Forferdelig.
Uverdig. Kynisk. Om nettene ble de stuva sammen i trange leiligheter.
Madrasser utover gulvene. Overfylte køyesenger. Dette ble grundig dokumentert i tysk presse, det var ingen tvil om at dette var ren mafiavirksomhet.
Jeg har også opplevd tiggende kvinner med dopa småunger sittende på rekke og rad. Det kunne aldri falle meg inn å sponse folk som doper ungene sine. Ikke med en cent.
Men mitt poeng er: Det er over femogtjue år siden jeg så noe slikt her i byen. Politiet satte en stopper for det, på samme måte som de stoppet mafiaens utstillinger av ulykkelige handikappede. Det var ikke særlig vanskelig en gang.
Men det er klart. Det må gjøres av og til. Det har politiet i Hamburg kapasitet til så lenge de ikke blir forstyrret av det kaoset et totalforbud mot tigging ville ha skapt. Vi andre får leve i et samfunn der det fortsatt er naturlig å gi hverandre en hånd på den ene eller den andre måten.
Denne teksten stod også på trykk i Dagsavisen fredag 11. juli 2014.
