Tid for glemsel

Dokumentar og samfunnTid for glemsel
Estimert lesetid 5min

Slå et slag for historieløsheten. Det er på tide.

Jeg har nettopp lagt merke til dette. Vi har for mye fortid. Lenge levde jeg under den misforståelse at det var samtida som var problemet, dette stadige maset om at vi skal være tilstede i øyeblikket, presset som har ført til at mange av oss har gjort om tilværelsen til et nitid dokumentasjonsarbeid hvor ingen kaffekopp går upostet, ingen solnedgang ufotografert.

Så viser det seg ved nærmere betraktning at samtida på mange måter er helt ålreit, og at det er fortida som er problemet. Det er den som er i ferd med å kvele oss, tynge oss ned, gjøre oss mentalt åreforkalket. Og da snakker jeg ikke om den personlige fortida. Det er ikke suvenirene våre som utgjør en trussel: Fotoalbumene, festivaltrøyene, bøkene og filmene og musikken i fysisk format. Det er bare besteforeldre som sparer på sånt, og de har plass nok. Problemet er den kollektive fortida; historien.

All vinteridrett handler om idrettens historie. Hver femmil handler mindre om seg selv enn den handler om distansens fortid. Sist søndag handlet den om Petter Northugs forrige fire femmilsgull, men også om ski-VM før hans karriere. To ganger det siste året har jeg sett klippet fra VM i 1966, det gråhvite bildet som viser snø og greiner og tida, mens vi hører en mann fortelle hvor nødvendig det er for Gjermund Eggens vinnersjanser at han snart dukker opp i dette bildet. Igjen har vi sett Magne Myrmo bli verdens siste verdensmester på treski. Oddvar Braa brekker staven på TV-skjermene våre, igjen og igjen, som en tilbakevendende drøm, som en tvangsforestilling, en besettelse som man i en annen sammenheng ville forsøkt å kvitte seg med gjennom terapi.

Jeg har ikke noe imot historie, jeg mener bare at den må holdes nede på et håndterlig nivå. Som jervebestanden. Sportsjournalister er på ingen måte verre enn andre, vi er blitt et samfunn av mimrere.

Det drar seg mot den norske Melodi Grand Prix-finalen igjen, som i år mer enn på lenge kommer til å handle om hvordan Melodi Grand Prix var før. Det hele skal unnagjøres på en eneste TV-kveld, med levende orkester på scenen, akkurat som i Gamle Dager. Det vil bli kavalkader over tidligere høydepunkter: Sangene vi husker, sangene vi bare husker fordi vi har blitt påmint om dem hvert år i førti år – «Dschingis Khan», noen? – , buksedressene med sirkusteltsleng og dirigentene i speilfløyel og helikoptersløyfe.

Den kollektive hukommelsen samler seg om noen få øyeblikk, på samme måte som radioen på lang sikt reduserer de fleste musikere til én sang, uansett hvor mange de har spilt inn. På P3 er Arcade Fire fortsatt lik den ene sangen «No cars go». Og ingen skulle vel i 1985 ha trodd at Elton John de neste tretti årene primært skulle bli husket for «Nikita». Vi vil ha det kjente, og vi vil gjerne slippe å forholde oss til mye av det.

Til sommeren kommer Patti Smith til Norwegian Wood for å fremføre debutalbumet Horses fra 1975, i sin helhet, sang for sang. «Jesus died for somebody’s sins / but not mine», sang hun den gang, og det kjentes farlig. I år blir Frognerbadet fylt av middelaldrende mennesker som vil høre de samme sangene om narkotikamisbruk og vold og selvmord for å få bekreftelse og føle trygghet.

Jeg har selv stått andektig foran Duchamps’ urinal og krysset den av på lista over kunstverk man bør ha sett. Ikke bare det – jeg sto der andektig til tross for at jeg visste at originalen forsvant og at jeg ikke så en gammel nyskapning og provokasjon, men en kopi av en gammel nyskapning og provokasjon, laget over førti år seinere.

Så langt, så lite nyskapende. Ingenting av dette er farlig. Det er vanlig å like fortida bedre enn samtida, å tro at folk var sindigere, popmusikken mer original, framtida lysere. Vi søker til fortida fordi den er trygg. Det er først når fortida blir stolt at det er grunn til bekymring. Fortida må aldri bli stoltere enn nåtida. Det er da folk begynner å oppføre seg urimelig. Og de som oppfører seg mest urimelig av alle, er de som har grunn til det. Mennesker og folkegrupper som føler seg krenket, kolonisert, hektet av, driti ut og tråkka på. Det er i dette opprørte vannet det er lettest å fiske, lettest å få oppslutning for ideer om fordums storhet som trenger å gjenreises. Tankene om at kvinnen må tilbake til hjemmet, fiendens avmakt synliggjøres, de gamle grensene tegnes inn på ny. At det var bedre under Bresjnev og bedre under kalifatet. Idéene som kan oppsummeres i formelen: Nostalgi + vold = fascisme.

Før var det bare de gamle som var opptatt av fortida. Alle andre så fremover, mot soloppgangen, mot det som skulle komme, som jordbruksarbeidere i russisk propagandafilm. Nå virker det som om de fleste av oss sitter med ryggen mot fartsretningen. Etter min mening er det på tide å innføre et tak på fortida og hvor mye plass den skal få ta. Det er på tide å slå et slag for historieløsheten. Det er glemselen og likegyldigheten som kan redde oss. Fortida bør bare være tilgjengelig etter behovsprøving, og da på hvit resept.

Første gang publisert i Dagbladet