Kongen i eventyret

Dokumentar og samfunnKongen i eventyret
Estimert lesetid 5min

Ingen reiser langt for å se en bygning som er satt opp etter fornuftig overveining av balanserte sinn.

I landsbyen Hohenschwangau sør i Tyskland ligger to slott. Det ene heter det samme som landsbyen. Det ble påbegynt på ellevehundretallet, rasert i løpet av mange kriger, gjenreist og fullført på tidlig 1800-tall. Der vokste prins Ludwig opp med sin mor. Det er et storslagent sted, med tårn og vindeltrapper og veggmalerier og skulpturer. Etterkommerne eier fortsatt Schloss Hohenschwangau, men holder det åpent for publikum som en turistattraksjon.

Det andre slottet er aldeles koko, og er det som alle vil se. Neuschwanstein ligger oppe i høyden over landsbyen, og er Tysklands mest besøkte turistattraksjon.

Det ligger der fordi Ludwig som ung hadde besøkt ruinene av middelalderslottet på samme sted. Dessuten satte han pris på utsikten, han kunne vinke til mamma – «Jeg kan se slottet ditt herfra.» – og slott var hans greie.

Da prinsen som tenåring ble kong Ludwig II av Bayern, viste det seg fort at han ikke var interessert i å regjere. Han brant for to ting: Richard Wagners operaer, og slott. Derfor bygde han så mange slott han hadde råd til. Deretter bygde han flere.

Man kjøper billett på besøkssenteret nede i landsbyen og går den snaue halvtimen opp gjennom skogen. Så får man øye på hvite murer mellom trestammene, kommer nærmere, stanser og legger hodet bakover for å se toppen av tårnene, nei gitt, de slutter ikke, man legger hodet lenger bakover, mister balansen og faller på ryggen lik en antarktisk pingvin som følger et fly med øynene. Så høyt er slottet.

Høye tårn skyter opp av skogen. Slanke spir stikker hull i himmelen. Det ser ut som et eventyrslott, hvilket da også var meningen den gangen det ble bygget på andre halvdel av 1800-tallet.

Du ser det, og du tror det fortsatt ikke. Neuschwanstein er for likt fantasislottene fra Disneys tegnefilmer. Det ble bygget for å være et sånt slott, en legemliggjøring av drømmen om slott. Det er så kunstig at det ble designet av en teatermaler.

Ludwig må ha visst hvor kunstig det var, men ikke brydd seg. Han syntes virkeligheten var oppskrytt, og hadde den visjonæres evne til å gi blaffen. Han var vokst opp i eventyrlignende tilstander og ønsket å opprette fast bopel i eventyrland.

Kanskje ikke så rart at han ble Wagnerianer. Huset Wittelsbach hadde tross alt en svane som sitt symbol. Svanene er overalt, både i stedsnavnene og i utsmykningen. Wagner skrev operaen Lohengrin (1850) om den hemmelighetsfulle helten som dukker opp i en båt trukket av en svane. Kongen kvitterte med å gi Wagner stipender og et eget operahus i Bayreuth og å dekorere Neuschwanstein med motiver fra Wagners operaer. Slottet ser ut som Wagner høres ut: Det er for mye av alt.

Slottet er en kulisse for drømmer, og det ble iverksatt av en mann, i utgangspunktet kun til glede for ham selv. Klart folket murret. Riktignok hadde kongen ikke tømt statskassa for byggeprosjektene sine. Han brukte apanasjen og tok opp lån og hadde en hemmelig inntekt på si etter en avtale med Bismarck. Men likevel. Bruke så mye penger på seg selv.

Allerede året etter Ludwigs avsettelse og gåtefulle død i 1886 ble Neuschwanstein åpnet for publikum. Noen hadde jobbet raskt for at drømmeriene skulle demokratiseres.

Gale menn med mye makt og penger lager turistattraksjoner. Og de bygger dem gjerne i høyden. Som multikunstneren David Byrne har påpekt: «Ingen reiser særlig langt for å se på et flatt landskap.» Slott med spir, derimot. Og pyramider. Av dette kan vi lage formelen: Turistattraksjon = maktmisbruk + tid.

Fortidas galskap ender som severdighet for oss alle.

Det er vanskeligere å se for seg at vår tids mer egalitære samfunn skal frambringe noe sånt. Det norske sosialdemokratiet klarte å få reist Operaen i Bjørvika, men den kjennes fortsatt som et unntak.

Vår tids kongelige feirer ikke seg selv med slott. De arrangerer rockefestivaler. På spleis. Oppgaven deres er å være representanter for sitt land og sitt folk, men det kjennes ikke som om vi er deres folk. Mer som om de er våre kongelige, de er ornamentene på våre pansere. Og vi forlanger nøkternhet.

Jeg har til gode å møte noen som mener seg representert av de kongelige. Ingen har sagt: «Kronprins Haakon representerer meg i utlandet, og jeg setter særlig pris på at han liker Mudhoney, sånn at ingen tar meg for å være en person uten peiling.»

Selv om bursdagsgjestene kom i egen bil og kronprinsen i fallskjerm, er jeg sikker på at festivalen var miljønøytral. Det er sånt kronprinsparet tenker på.

I sommer kjøpte jeg en Solar Queen. Det er en femten centimeter høy plastfigur av dronning Elisabeth II med en bevegelig hånd. Når man setter henne i sola, vinker hun. Både utdatert og moderne og litt corny. Hun står i vinduskarmen og vinker og representerer monarkiet som forfatningsform.

Vår tids Ludwiger er ikke kongelige, de er næringsdrivende. Det er de som bygger nye museer og enorme praktbygg. Det er ikke arv og privilegier som setter dem i stand til å gjøre dette, det er ambisjoner og idéer og instinkt og albuer og de andre tingene man trenger for å bli svært, svært rik. Det er sånn de blir i stand til å realisere ville påfunn og skjerme seg selv fra byråkrati og jantelov og murring og vanlige folk.

Om hundre år vil Røkkes hytter og Fredriksens boliger kanskje være åpne for publikum. Da vil våre oldebarn kunne gå rundt og si oi og ta bilder og drømme seg tilbake til en tid da verden var mer urettferdig og alt var vakrere.

Første gang publisert i Dagbladet