Tanker om en hypotetisk flukt

Dokumentar og samfunnTanker om en hypotetisk flukt
Estimert lesetid 5min
Knut Nærum

Justisministeren går inn for at «åpenbart grunnløse» asylsøkere skal kunne fengsles i inntil tre døgn.

Jeg vet ikke hvor nær huset mitt bombene måtte ha falt for at jeg skulle forlate det. Når det smeller i nabolaget, kommer det fra et containerlokk eller en eksospotte. Hvis jeg derimot bodde i en by hvor bomber ble stadig vanligere, ville jeg forhåpentlig ha blitt redd nok til å pakke det aller nødvendigste og reise bort på ubestemt tid.

Hvis jeg hadde bestemt meg for å flykte, vet jeg ikke om jeg først hadde sørget for gyldig pass og bedt en mer ubekymret nabo om å mate slørhalene. Det hadde kommet an på hvor mye det hastet å komme seg bort og hvem jeg følte at jeg kunne stole på.

Men jeg håper at jeg, dersom jeg flyktet til et annet land, ville ha blitt trodd på at jeg flyktet fordi jeg var redd, og at jeg ikke hadde blitt mistenkt for å krysse landegrenser bare for å kunne snylte på andres arbeidsinnsats og grafse til meg av en velstand som jeg egentlig ikke hadde krav på.

Jeg vet ikke hvor mange som mener det samme som meg eller hører til den samme folkegruppa som meg, som måtte ha blitt hentet om natta av væpnede menn, før jeg hadde bestemt meg for å flykte. Som medlem av de fleste tenkbare privilegerte grupper sliter jeg med å tenke tanken. Men hvis jeg hadde tilhørt en utsatt gruppe, er det mulig jeg hadde benektet denne tilhørigheten, at jeg hadde forsverget min overbevisning eller avstamning heller enn å forlate mitt hjem. Det er også mulig at jeg ville ha jattet med de som hadde makta og maskinpistolene, for å få være i fred, for å havne på de riktige listene. Jeg vet ikke engang om jeg håper at jeg hadde hatt mot til å stå opp mot urettferdigheten. Hvis jeg hadde hatt små barn, hadde jeg antakelig tenkt at jeg skylder dem å være en levende far.

Hvis jeg kom til at jeg måtte flykte, fordi noen ville meg vondt av grunner som jeg ikke kunne benekte eller snakke meg bort fra, vet jeg ikke hvor mye jeg hadde løyet og bedratt for at jeg og mine skulle komme oss helskinnet bort. Men jeg håper at jeg hadde klart å ljuge og bedra nok.

Jeg vet ikke hvor ille det måtte ha blitt der jeg bor før jeg la ut på en flukt som jeg visste kunne ende med døden, før jeg la mitt liv i hendene på menneskesmuglere, slik at jeg risikerte å – i stedet for å komme til trygghet – drukne i Middelhavet eller bli kvalt i en container eller falle ut av hjulbrønnen på et fly over en europeisk forstad. Jeg tror at jeg i det lengste ville ha tenkt at det sikkert ordner seg, at myndighetene vil oss vel, at det ikke er min dør de banker på om natta, at verdenssamfunnet snart må gripe inn.

Det står meg fjernt å forlate hjemmet mitt, vanene, vennene og kollegene, skapene med mat, skuffene med klær, bøkene og bildene og de corny suvenirene. (Jeg lever i et land hvor folk fortsatt svarer fotoalbumene når de blir spurt om hva de ville ha reddet hvis huset brant. Likevel har ingen asylsøkere med seg fotoalbum.) Men hvis realiteten var at jeg måtte flykte for å klare meg, håper jeg at jeg ville erkjent dette og tatt følgene, at jeg ikke hadde vært som den metaforiske frosken, den som blir lagt i en gryte med kaldt vann før kokeplaten blir skrudd på, og som ikke merker at den blir kokt fordi alt skjer gradvis.

Jeg vet ikke hvor mange ganger dyrere enn i fjor maten skulle ha blitt, hvor ofte myndighetene skulle ha stengt strømmen, eller hvor lange køene måtte bli på apoteket, før jeg hadde innsett at landet mitt ikke lenger var et sted å leve. Jeg vet ikke hvor sultent eller sykt barnet mitt måtte ha blitt, før jeg, kanskje etter først å ha sett meg tvunget til å bryte loven for å skaffe mat og medisiner, hadde tatt med meg barnet mitt på flukt. Det er vanskelig å se for seg. Jeg er vokst opp i et land hvor vi blir overrasket når noen trenger hjelp og ikke får det.

Om det er bedre å hjelpe en person til Norge og få beskyttelse og nye muligheter her enn å hjelpe ti til å klare seg i en flyktningeleir, om dette vet jeg ikke om jeg hadde ment noe. Jeg tror jeg ville ha vært for opptatt av meg og mine til å ta stilling i prinsipielle spørsmål.

Om noen hadde kalt meg lykkejeger, hadde jeg neppe fått vite om det og uansett neppe forstått at det var ment som et skjellsord. Om jeg hadde fått lov til å komme til et trygt land, hadde jeg trolig ikke brydd meg om at det i dette landet fantes politikere og partier som var mot at jeg fikk slippe inn.

Men jeg håper at jeg, dersom jeg flyktet til et annet land, hadde sluppet å bli behandlet som kriminell. Jeg håper at landets myndigheter, hvis de oppdaget at jeg hadde løyet, ville innsett at jeg hadde løyet fordi jeg var redd. Jeg håper at jeg ikke hadde blitt mistrodd og innelåst, kategorisert som grunnløs asylsøker, som om det var mulig å kaste om på livet sitt uten å ha en grunn. Jeg håper jeg hadde sluppet å bli satt i fengsel, at jeg derimot kunne gå omkring i gatene som et fritt menneske, og at jeg fikk anledning til å bruke mine evner til beste for meg og mine og det samfunnet jeg var kommet til.

Første gang publisert i Dagbladet