Flukten fra IS

Sophie Kasiki er sosialarbeider i en drabantby utenfor Paris da tre gutter hun kjenner, forlater Frankrike for å føre hellig krig i Syria, til stor sorg for familien deres. Kort tid etter avreise tar de kontakt med henne. Hun forsøker å overtale dem til å komme hjem, men det er det motsatte som skjer. Sophie er midt oppe i en personlig krise der hun søker en mening i tilværelsen, og hun tar den utrolige beslutningen om å dra til Raqqa, Den islamske statens hovedstad, sammen med sin fire år gamle sønn Hugo. 

Her følger et utdrag fra hennes bok Ut av mørket – fangenskapet og flukten fra ISet enestående vitnesbyrd og en rystende fortelling fra det dypeste mørke.

Krigens støv 

Veien strekker seg som en gul gardin over den krigsherjede sletten. Bashar al-Assads hær har bombet ut dype kratere i landskapet. Innimellom finnes det ennå her og der noen fattigslige bondegårder, noen av dem er fortsatt bebodd. Men beboerne er ikke å se. Aldri. De gjemmer seg. Rundt kanten av gropene ligger det lave jordhauger, som lepper. Krigen har rast i fem år over dette herjede landskapet som jeg farer gjennom med min sovende sønn på fanget, skjult under niqaben min. Den ene armen holder jeg rundt den tunge, varme kroppen hans. Med den andre klamrer jeg meg fast av alle krefter til den magre overkroppen til en mann jeg så sent som i går ikke kjente, og som livet vårt avhenger av i dag. Malik, vår redningsmann.

Motorsykkelen kjører så fort som den slitne motoren klarer, mens vinden presser det svarte sløret mitt mot nese og munn og gjør det tungt å puste. Hvert minutt som går, hver time av flukten, teller for vår overlevelse. I Raqqa leter de etter oss, vi er ettersøkt. Når det går opp for dem at jeg har klart å komme meg ut av byen, er det her de kommer og plukker oss opp, på veien til grensen. Malik forsøker som best han kan å unngå hullene og humpene i asfalten. Som en ustø amasone bak ham sitter jeg innpakket i slør med et belegg av dystert, gult støv over meg, slik det samme støvet av ødeleggelser ligger over hele dette landet.

På veien i motsatt retning kommer en lang og larmende rekke med nedsølte pickuper med klynger av unge menn som sitter og svaier rundt den fastmonterte 12,7-millimeters mitraljøsen på planet. De er kledd i litt umake militære kamuflasjeplagg, har langt hår og langt skjegg, men bartene er stusset. Bak ryggen på dem stikker det opp en kalasjnikov. De løfter knyttneven i været idet vi passerer, og setter opp krigsmannens stolte smil. Unge menn fra alle verdens land som her kalles mujahedin, og der hjemme jihadister. Det er Daesh-hæren som er på vei til kampsonen.

Reiseruten vår har vært planlagt med tanke på å unngå veisperringer. Ved første kontroll ville de straks ha oppdaget at jeg ikke er gift med Malik – det er bare å lette på sløret som skjuler ansiktet mitt, eller Ganske enkelt avhøre meg på arabisk for å se at jeg ikke skjønner språket. For min del vil det bety døden ved steining. For Maliks del blir det tortur og halshugging. Og min sønn vil forsvinne for alltid inn i et barnehjem drevet av Den islamske staten.

Motorsykkelen støter mot en ujevnhet, bremser og får sleng. Så gir Malik gass igjen, og sykkelen retter seg opp. Jeg holder hardere fast i Hugo. Hodet hans hviler tungt mot skulderen min, som begynner å stivne. Vi er i full fart på vei til den tyrkiske grensen. Et stykke foran oss kjører en bil med to menn fra Den frie syriske hæren (FSA) for å gi klar bane og se etter improviserte sperringer. En annen kommer bak oss. I den sitter det men med skuddklare våpen. De kommer til å anvende dem hvis vi blir oppdaget.

Selv om jeg er redd, selv om jeg sitter vondt og er utkjørt, merker jeg at jeg blir søvnig og hviler pannen mot Maliks rygg. Jeg spør meg selv forferdet hvordan det kan ha seg at jeg sitter der og flykter for livet med min sovende sønn, på ukjente menns nåde, i et land i krig.

Dette spørsmålet skal jeg komme til å stille meg selv mangfoldige ganger i de neste månedene. Jeg skal få mer enn nok tid til å tenke gjennom det. Jeg skal bli nødt til å svare på utallige avhør og spørsmål – engstelige, smertefulle, vantro spørsmål fra familien min, vennene mine, og også fra politiet. Alle bønnfaller meg om å forklare. Og jeg forsøker. Jeg leter etter de mulige årsakene til den elendigheten som rammet livet mitt med full styrke for mindre enn ett år siden, og som samtidig såret og ødela mye for min nærmeste familie og mannen min, og utsatte både min sønn og meg for livsfare. Jeg må gå langt tilbake i tiden og oppsøke barndommen, ungdomstiden, gå gjennom alle mine feiltrinn og forsøke å se med skarpt blikk på min egen misnøye og mine egne illusjoner.

Alle livsløp er unike. Mitt førte til at jeg sluttet meg til Den islamske staten sammen med min fire år gamle sønn kort tid før jeg selv fylte trettitre år.

Jeg har ikke klart å skille ut noen enkelt hendelse i hele denne galaksen av små ting som utgjør min tilværelse, som kunne forklare det hele. Det ville være feil å slå ned på religionen som den eneste og tilstrekkelige grunn. Jeg hadde konvertert til islam, jeg var det man kaller en fersk konvertitt, jeg hadde tatt til meg denne religionen med iver og glød. Men det ville være både slapt og unøyaktig å si at det var derfor jeg dro.

Det finnes ingen lysende klar og overbevisende forklaring på det dramaet som begynte i februar i fjor.