Sex med geiter

Dokumentar og samfunnSex med geiter
Estimert lesetid 6min

Advarsel: Denne teksten inneholder uttrykket «pule», brukt for komisk effekt. Flere ganger.

Her i landet har dyresex vært tillatt siden 1972, like lenge som seksuell omgang mellom menn. Forbudene ble opphevet samtidig ettersom de hadde vært sidestilt. I så fall bygger opphevelsen på en nedlatende form for toleranse, en toleranse like sjikanøs som forbudet var: ”Hvis en mann skal ha lov til å pule en mann, må han også ha lov til å pule en geit.”

Og det har han. Dyrevernloven kan tolkes slik at sex med dyr er dyreplageri, men loven som uttrykkelig forbyr den slags, ble opphevet for mange år siden. Det er altså i utgangspunktet ikke straffbart å ha sex med geiter, uansett hva geita mener. Derimot er dyreporno forbudt ved lov. Vi er i den situasjonen at det er lov å gjøre det, men forbudt å vise fram bilder av det.

(En personlig oppfordring: Avstå fra sex med dyr. Dette gjelder både husdyr og kjæledyr, andres og egne. Uansett hva du måtte mene øynene deres sier. Jo visst kan kaniner være sexy, med de lange øyevippene og den søte lille duskehalen, men la dem være i fred.)

Det er lov å selge seksuelle tjenester, men forbudt å kjøpe dem. Det er ikke forbudt å bruke dopingmidler, men det er ulovlig å oppbevare dem. Sånt er også rart, men ikke noe av dette er så rart som spillet rundt straffelovens § 135a.

Denne uka trakk Senterpartiet sitt forslag til utvidet rasismeparagraf. Dermed slapp vi at et flertall på Stortinget stemte for et forslag som bare Senterpartiet ønsket seg, men som likevel fikk støtte av alle regjeringspartiene fordi Sp tapte kampen mot homsebryllup og de to andre dermed skyldte Sp en seier. Forslaget gikk ut på å erstatte en lov som det har vært umulig å bli dømt for å bryte, en tøyselov, med en ny lov som i følge Stoltenberg skulle være mildere. Planen var neppe å erstatte en paragraf som ikke virker med en annen som heller ikke virker. I så fall kunne vi bare beholdt den gamle, etter prinsippet if it’s broke, don’t fix it. Vi risikerte altså en stund å få en fungerende lov mot blasfemi.

Liv Signe Navarsete ville verne ”den enkeltes religiøse følelser”, men ombestemte seg fordi debatten ikke gjenspeilet Sps ”syn og intensjon”, og fordi det hele var håpløst ”når selv ikke [Stoltenberg] får gjennomslag i det offentlige rom”. Da Stoltenberg forsøkte å rydde opp i saken på onsdagens pressekonferanse, hadde han fortsatt ikke lest Sps forslag. Han var bare for det, han var tute meg mer for det enn Sp var. Dessuten lovet han debatt fram til 2011 om det som han to dager tidligere hadde sagt var opp og avgjort.

Av dette kan vi lære fem ting:

  1. I en gitt situasjon kan Stortinget vedta noe som Stortinget er mot.
  2. Statsministeren mener at det fins noe som er mildere enn ingenting.
  3. Vern om den enkeltes religiøse følelser er viktig for Sp, men ikke hvis det skal bli så myte bråk om det.
  4. Stoltenberg er en lojal mann, men han leser ikke mer enn han må.
  5. Massivt press virker.


Navarsete har innrømmet at Senterpartiet gjorde en feil, men det er fortsatt uklart om den feilen gikk ut på å ville forby religionskritikk eller å gå inn for noe som flertallet er mot.

Den sovende paragrafen forsvinner, den nye paragrafen kommer ikke, dermed blir det fritt fram for å si at Gud spiser buser eller at islam er en sutteklut. Mange gledet seg til en langvarig kulturradikal kamp á la trettitallet, for retten til å krenke, men vi får heller engasjere oss i noe annet. For alt jeg vet er det fortsatt urolig i Midtøsten.

I begynnelsen av uka var presset mot politikerne nesten for massivt. Man begynte å lure: Er det kanskje andre enn en håndfull imamer i Tøyengata som utgjør et hinder for at idéer kommer ut i den norske offentligheten? Kanskje vi heller bør få en lov om Kyrre Nakkim? Det var hakket før jeg stilte meg på Navarsetes side, særlig da Høybråten beskyldte Navarsete for å ”tjene islam fremfor kristendommen”. For det første var denne debatten ikke en kamp mellom trosretninger. Religionskrig er bare så 1099. For det andre er det ingenting i veien med å tjene islam, det gjør mange trivelige mennesker. For det tredje – og det var her jeg fant ut at jeg likevel ikke kunne støtte Navarsete – var hun først og fremst opptatt av egne, kristne velgere, slik Siv Jensen var det da hun holdt sin appell for bombing av Gaza.

Det vil fortsatt være lov å påpeke at både jødedommen, kristendommen og islam er samlinger med regler som er laget for å regulere livet i jordbrukssamfunn i Midtøsten for 1500-2500 år siden, samfunn hvor de viktigste formene for valuta var husdyr og ugifte døtre. Og at selv om det skal og må være lov å følge disse reglene i dag, så kan man ikke pålegge andre å ikke le.

Å krenke de troende er ikke høflig, ikke et uttrykk for respekt, men det må like fullt være lov. De fleste av oss blir krenket hver dag. Vi som tror og tviler på Snåsamannen, vi som er for og mot norsk EU-medlemskap, vi som vil ha mer stat og mer marked. Våre overbevisninger blir hengt ut hele tiden, vi blir stadig beskyldt for å være idioter, medvirkende til drap og tilhengere av folkemord. Når de troende blant oss blir beskyldt for å støtte heksebrenning og terroristaksjoner, er det helt i tråd med gjengs tone. Det er sånn vi vil ha det. De som skal til et bedre sted i sitt neste liv, får tåle å bli krenket i dette.

Mye av det Gud og andre guder driver med, er forbudt i moderne rettsstater. Religion er sånn sett det stikk motsatte av dyresex. Det er forbudt å sende gresshoppesvermer over en befolkning, men det er lov å fortelle om det.

Jeg har aldri tegnet Muhammed i mitt liv, og kommer ikke til å begynne med det uansett hva loven sier om saken. Det er ikke alt som er tillatt som er tilrådelig. Tenk bare på sex med geiter. De som viser Life of Brian eller tegner Muhammed bør derimot få slippe forfølgelse av noe slag, inkludert juridisk. Her går skillet mellom overgrep og retten til fri ytring, mellom geitepulere og satirikere. Uansett hvor vanskelig det måtte være å se forskjell på de to gruppene.

Dessuten, hvis Gud virkelig hadde blitt krenket av det menneskeheten sier om ham, hadde han vel sendt pest, uvær og ulykker over kloden.

Første gang publisert i Dagbladet