Prismelykkelig

Dokumentar og samfunnPrismelykkelig
Estimert lesetid 6min

Det er betryggende å vite at noen holder øye med meg. Jeg kunne vært farlig.

Jeg stoler ikke på meg selv. Det er vanskelig å si hva jeg kan finne på. Derfor setter jeg pris at andre holder et øye med meg, sånn at myndighetene kan ta affære og sette meg på plass når det trengs. I den anledning vil jeg takke varsleren Edward Snowden. Riktignok ser det ut som om han har fått det amerikanske forsvarsdepartementets etterretningsorganisasjon NSA på nakken, men jeg føler meg tryggere enn før sommeren. Noen følger med på hva jeg bedriver på nettet og at noen leser e-postmeldingene jeg sender. Det var da enda godt. Det er ikke alltid jeg leser dem selv.

Allerede i 2001 slo en EU-rapport fast at USA og fire samarbeidsland driver ECHELON, et program for overvåking av telekommunikasjon over hele verden, blant annet basert på dataprogram som snapper opp bestemte fraser som terrorister liker å strø om seg med, som «kill the president» og «dø, vantro kjøtere!» Men det var selvfølgelig ikke godt nok. Jeg kunne ha planlagt anti-amerikansk aktivitet uoppdaget hvis jeg bare hadde vært lumsk nok til å omtale Obama som Påsan.

Amerikanerne tar sitt ansvar alvorlig. De har så mye å overvåke at de ansatte i den offentlige etterretningen ikke rekker over alt selv. Derfor går 70 prosent av USAs etterretningsutgifter til å kjøpe tjenester fra private selskaper. Slik ser vi at overvåking er et samfunnsmessig Kinderegg, det skaper både trygghet og sysselsetting. Ikke minst for store arbeidsgivere som Apple, Microsoft og Google, som aktivt har samarbeidet med NSA. Som John «Hannibal» Smith pleier å si: «I love it when a plan comes together.»

Snowden jobbet for et av de største av disse 2000 selskapene, konsulentfirmaet Booz Allen Hamilton. Han sier at fra sin pult kunne han overvåke hvem som helst, bare han hadde deres e-postadresse. Snowden har lekket opplysninger om blant annet PRISM-programmet, som gir NSA adgang til ikke bare til nettlogger og kontaktlister, men også til innhold, til meldinger og samtaler. Ikke bare for USA-borgere, men for mennesker over hele verden.

Jeg håper de lagrer alt. Det er kjekt å ha en back-up tilgjengelig. Minst to ganger har jeg mistet store mengder data på grunn av krøll med hjemmemaskinen. Første gang kan det også ha spilt en rolle at jeg tastet Ja på spørsmålet «Denne prosedyren vil medføre at du sletter alle dine filer og innstillinger. Er du sikker på at du vil fortsette?» Men det er ikke poenget. Det viktigste er at ingenting trenger å gå tapt. Neste gang PC-en kræsjer, ringer jeg NSA.

Dianne Feinstein, lederen i senatets etterretningskomité, sier at takket være programmene som Snowden har avslørt, har USAs myndigheter stanset terrorangrep, og hun nevner spesifikt planer om et angrep mot undergrunnen i New York i 2009. Desto bedre er det at verden nå omsider får vite hvor omfattende overvåkingen er, sånn at potensielle terrorister begriper at det ikke er noen vits i å prøve engang. Sånn at de stanser selvmordsbomberseminarene, oppløser cellene sine og melder seg inn i Human-Etisk Forbund. Snowden har gjort USA og lovlydige borgere over hele verden en tjeneste. Den mest sannsynlige forklaringen er at han fortsatt jobber for NSA og at det hele er et skuespill med et krystallklart budskap: «Vi ser dere. Tit-tit!»

Det forklarer også hvorfor norske myndigheter ikke har protestert. Ikke på USAs «ulovlige» overvåkingen av andre lands borgere. Ikke på at den bolivianske presidentens fly på vei fra Moskva ble tvunget til å mellomlande i Østerrike fordi USA mistenkte at Snowden kunne være om bord. Ikke på at Bradley Manning fikk 35 år for å varsle om lovbrudd. Ikke på at NSAs britiske søsterorganisasjon GCHQ trakasserer journalister i The Guardian og deres samboere. Fordi taushet er samtykke.

Når vår statsminister møter Obama i Stockholm i begynnelsen av neste måned, skal han snakke om økonomi, utenrikspolitikk, klima og energi. Store og viktige emner, og det er bra at de har satt opp en dagsorden på forhånd, travle menn som de er. I motsetning til Angela Merkel har Stoltenberg ikke mast om at folk må kunne surfe på nettet og sende e-post uten at fremmede følger med. Han har skjønt at privatliv hører fortida til. Og at du ikke skal snakke stygt om noen hvis du ikke kan si det ansikt til ansikt. Det er sånn vi lever nå, ansikt til ansikt. Selv om du ikke kan se det andre ansiktet.

Klassekampen spurte SMK om overvåking blir et tema, og fikk til svar at siden svenskene er vertskap, er det de som setter agenda. Det må være deilig for Obama, for en gangs skyld å kunne slappe av og overlate til svenskene å avgjøre hva han skal snakke med dem om. På avisas spørsmål om ikke Stoltenberg selv kan fremme saker, svarer statssekretær Hans Kristian Amundsen: «Det kan jeg ikke svare deg på nå. Fint, hei.» Tydeligere kan man ikke si «Jo, men han vil ikke».

Bush ville ikke møte Stoltenberg, det skyldtes Norges manglende støtte til Irak-krigen. Nå tar Obama imot ham, det skyldes åpenbart regjeringens støtte til amerikansk overvåking. Til tross for dette vurderer jeg å stemme blått i år, i håp om enda mer av det samme. Så langt jeg har klart å bringe på det rene, er høyresiden større tilhengere av frihet enn det de rødgrønne er. Jeg regner med at det inkluderer myndighetenes frihet til å overvåke sine borgere. Høyre gikk tross alt inn for Datalagringsdirektivet. Partiene på høyresiden er som kjent enda mer mot terroristangrep enn hva Ap er, og vil sikre landet mot den slags mer effektivt enn hva en rødgrønn regjering syns er nødvendig.

Vi skal ikke overlate alt til politikerne. Hver og en av oss har et ansvar for å gi myndighetene innsyn. Selv har jeg fått filt opp en ekstra nøkkel til postkassa, og gitt den til bydelsadministrasjonen der jeg bor.

Det er fortsatt over to uker igjen til valget. Min stemme går til partiet som først vil forby gardiner.

Første gang publisert i Dagbladet