Burzum

Dette vil gjøre vondt. Når jeg hører albumet Burzum i Berlin, innser jeg at det lakker og lir for to tiårs bronsefarvet ungdomstid. I denne romantiske perioden har jeg virket i kunstformen Varg Vikernes’ enmannsprosjekt Burzum åpnet for meg. Musikkgeniet Vikernes, også antisemitt og rasehater, kirkebrenner og morder. Når Vikernes benytter 22. juli som en anledning til å fremsette gammelnazistiske påstander om jødene som Europas egentlige fiende, er begeret fullt. Selv om jeg vil gjøre det meste for å forsvare kunstens uinnskrenkede frihet, kan jeg ikke forholde meg stilltiende til Vikernes‘ ytringer på burzum.org.

Første gangen jeg hørte Burzum i 1992, var det som om desemberluften sev inn i rommet, kald og rå. Med sin primitive utførelse stod Burzum for en ny pietisme i norsk musikk. Bak de ramlende trommene og de stikkende, episke riffene brant et autentisk hat som ingen kjendisprodusent kunne skrudd seg frem til. Siden utgivelsen i 1992 har ikke Burzum mistet noe av sin kultiske glans. Albumet er noe så sjeldent som et mesterverk skapt av en tenåring.

I musikken hører jeg den ensomme stemmen som skrek storkulturen midt i mot. Jeg identifiserer meg fortsatt mer med det revolusjonære, estetiske potensialet i Burzums musikk, enn med for eksempel Petter Stordalen og Choice. Burzum representerer noe sannere, større og mektigere enn et kapitalistisk ikon. Deri ligger også Burzums ubestridte innflytelse.

Hvorfor har jeg digget Burzum? Jeg tror det handler om kompromissløsheten i fremføringen. For å si det med en riefenstahlsk vending Vikernes sikkert ville nikket bifallende til: Musikken er en viljens triumf. Mørke stemninger maner til kamp og personlig opprør. Det er umulig for meg å ikke la meg affisere av musikken, enda utspillene på burzum.org bekrefter at det dreier seg om et individ helt avskåret fra de politiske realiteter.

Skal jeg slutte å høre på Burzum, gitt Vikernes‘ jødehatende uttalelser? Det vonde svaret er: Nei. Til det holder jeg kunsten for hellig. Å ikke like musikk av semantiske grunner ville være et svik mot kunstsynet jeg har stått last og brast med i tyve år – med mindre det dreier seg om hatmusikk skrevet ut fra en politisk agenda. Svartmetall har jeg tidligere kalt hatets musikk – i motsetning til hatmusikk, som nesten alltid suger.

Jeg skrev visselig at Burzum representerer noe større, sannere og mektigere enn Choice. Da kan man tenke seg en midlertidig løsning som følger: Å la Burzums musikk mane til kamp og personlig opprør mot Vikernes’ nasjonalsosialistiske propaganda. Haganah vs. Himmler. Musikken er for viktig til at jeg kan gi slipp på den.

Det er lenge siden norsk svartmetall ble en global, hedensk bevegelse. Burzum fortjener en nitid, kritisk oppmerksomhet like intens som musikken. Norske medier har ligget på rygg for Vikernes lenge nok.

Tekst skrevet til Morgenbladets topp 100-liste, hvor Burzum oppnådde en 96. plass – stemt frem av bl.a. Sivert Høyem.